Sara Lied Haga spiller under "Mestermøter" på Nasjonalmuseet som en del av konsertserien FRAM, der musikere fremfører musikk skrevet utelukkende av kvinnelige komponister. (Foto: Andreas Harvik / Nasjonalmuseet)

Mestermøter: En utstilling der konsertprogrammet er det mest interessante

I «Mestermøter» utforsker Nasjonalmuseet møtet og samspillet mellom visuell kunst og musikk. Ballades utsendte reflekterer rundt musikkaktiviteten og verkene som henger på veggene, og rundt hva som skjer når instrumenter går fra rollen som bruksobjekt og arbeidsredskap til utstillingsobjekt og kunstverk.

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

«Mestermøter» kan oppleves på Nasjonalmuseet i Oslo til og med 19. februar. Se fullt program her

Det er enormt, det er omdiskutert, det er populært. Det nye Nasjonalmuseet byr på en omfattende presentasjon av estetiske uttrykk: visuell kunst, design og arkitektur.

Men noe mangler. Mens KODE i Bergen byr på både visuelle og musikalske opplevelser, er ikke musikk, på tross av mediets nære forhold til det visuelle, en del av Nasjonalmuseets fagområde. Selv om det er noen instrumenter å oppleve i designdelen av samlingsutstillingen, har musikkinstrumenter aldri vært en prioritet for Nasjonalmuseet.

Og mens Nasjonalmuseet har bygd opp sin kunstsamling ytterligere, har Sparebankstiftelsen DNB siden 2006 bygd opp en omfattende samling strykeinstrumenter gjennom datterselskapet Dextra Musica. Nå kan et utvalg av instrumentene – som til vanlig lånes ut til musikere – oppleves i selskap av billedkunst fra Nasjonalmuseets samling under slagordet «I denne utstillingen inntar musikken museet!»

Lunsjkonserten med Øyvind Gimse og Gunnar Flagstad 8. februar trakk et stort publikum. Den halvtimes lange Edward Elgars cellokonsert ble fremført på celloen som pleide å tilhøre den engelske cellisten Jacqueline du Pré. (Foto: Ina Wesenberg)

Tettpakket program
Selv om «Mestermøter» markedsføres som en utstilling, kan det like godt beskrives som en festival. Volumet av tilhørende arrangementer er svimlende omfattende og mangslungent. Programmet består av en lang rekke konserter i et vidt spekter av formater. I tillegg er det musikalske omvisninger, familieverksted, musikknatt og filmvisninger.

Noen av arrangementene krever forhåndspåmelding, de fleste ikke. De fleste krever museumsbillett, med noen unntak: lunsjkonsertene som holdes de fleste ukedagene  finner sted i ubillettert sone, nærmere bestemt mellom vestibylen og biblioteket.

Nasjonalmuseet setter tonen tydelig på sin nettside: «Klassisk musikk trenger ikke innebære en lang kveld i en mørk sal. Vi inviterer til gratis lunsjkonserter der du kan ta deg en kaffe og noe å bite i fra kafeen, samtidig som du lytter til fantastisk musikk.»

Bildet er fra «Mestermøter»s åpningsdag, lørdag 4. februar. Her ser vi Ingerine Dahl i kveldskonserten «Livskraft», der Marcus Paus’ stykke ble fremført for andre gang. (Foto: Nasjonalmuseet)

Plutselig konsert
En faktor som bidrar til en viss festivalstemning, er muligheten for å bli overrasket. Når man vandrer rundt i utstillingen, dukker det plutselig opp en musiker eller to og fremfører et par musikkstykker.

Denne pop-up-følelsen, samt det faktum at utøverne er unge talenter, gjør at disse mini-konsertene oppleves som svært forfriskende og fornyende, i den forstand at de utfordrer normene rundt klassisk konsert-praksis. For her er det ikke slik at vi lenge i forveien har bestilt billetter til etablerte musikeres fremførelser av verk vi har rukket å mentalt forberede oss til.

Nei, her er musikken en overraskelse. I tillegg til spontaniteten og intimiteten i konsertene i «Mestermøter»-utstillingen, må også den forbløffende minimale mengden hosting under og mellom stykkene nevnes.

At det er så mye som skjer hver dag på museet, ikke bare inne i selve utstillingen i første etasje, men i flere deler av museet gir publikum god grunn til å dra tilbake igjen og igjen. For hva med billedkunsten? Hvordan påvirker all musikkaktiviteten verkene som henger på veggene?

På den ene siden kan de bli redusert til en rekvisitt, eller som ramme rundt det som oppleves som kjernen i prosjektet, nemlig instrumentene i montrene og konsertene som utspiller seg mellom dem. På den andre siden kan konsertene åpne opp og invitere til flere og mer dyptloddende opplevelser av kunsten. Mange ser en kunstutstilling kun én gang, og risikerer med det kun å ha registrert bildene, heller enn å faktisk ha sett dem. I «Mestermøter» kan man få en større kunstopplevelse enn som så.

Noen kontrabasser er også inkludert, i utstillingens første sal. (Foto: Nasjonalmuseet)

Uforløst potensial
Jeg opplever det imidlertid som at prosjektets kuratorer går glipp av muligheter til å skape flere gode paralleller til å underbygge selve grunntanken for «Mestermøter», nemlig møtet og samspillet mellom visuell kunst og musikk. Det ville vært naturlig å involvere sjefdirigent i Oslo-filharmonien, Klaus Mäkelä (hans cello står utstilt), som har en betydelig lidenskap for og kunnskap om visuell kunst.

I fjor tok jeg en runde i Nasjonalmuseets malerisamling sammen med Mäkelä. Resultatet av samtalen, som dreide seg om forholdet kunst og musikk, står på trykk i magasinet KUNST 4/2022, under tittelen «Mestermøte med Klaus Mäkelä». Noen få uker etter at magasinet nådde bladhyllene offentliggjorde Nasjonalmuseet planene om «Mestermøter». Om ikke dette er et eksempel på den kollektive bevissthetens simultane nedslag, så vet ikke jeg. Bare synd Mäkelä er utenlands under utstillingsperioden.

Der hvor potensialet i utstillingen tas i bruk på en interessant og aktuell måte, er i konsertserien daglige 15:30-konserter inne i «Mestermøter»-utstillingen. Konseptet er at musikerne fremfører et verk de mener resonnerer med et kunstverk i utstillingen. Konsertserien FRAM oppsto høsten 2021 med utgangspunkt i det sørgelige faktum at 95 prosent av musikken som fremføres på norske konsertscener i dag er komponert av menn (jmf. Norsk Komponistforenings repertoarundersøkelse fra 2019, red. mrk.).

For å motvirke dette inviterer kvartetten FRAM-ensemble musikere til å fremføre musikk skrevet utelukkende av kvinnelige komponister. Dette grepet er aktuelt, med tanke på fjorårets debatt om representasjon ved Norges musikkhøgskole.

LES OGSÅ: Likestillingspris til hornist og debattstarter Siri Storheim

 

Cellist Sara Lied Haga i FRAMs konsertserie under «Mestermøter». (Foto: Andreas Harvik/Nasjonalmuseet)

Et klangfullt museum
Til min store glede konstaterer jeg at akustikken i utstillingssalene er svært godt egnet for konsertene. Dette er ingen selvfølge i et kunstmuseum, tenk bare på Astrup Fearnley Museet, hvor de akustiske forholdene for konserter, lydverk og omvisninger er helt håpløse. Svært takknemlig er ikke minst akustikken i Nasjonalmuseets storsal, hvor åpningskonserten «Livskraft» fant sted.

Når vi entrer selve utstillingen i 1. etasje, blir vi møtt av malerier, tegninger og grafiske trykk som henger ryddig på veggene. Fordelt på de to utstillingssalene står svimlende kostbare strykeinstrumenter trygt innkapslet i montre.

Utformingen av selve montrene, med sine underlige utskeielser i metallet som holder informasjonsskiltene på plass, er det mest lekne og fremoverlente når det gjelder utstillingsdesignet. Tematisk er riktignok «Mestermøter» strengt klassisk og tidlig modernistisk. Konsertprogrammet byr på noen drypp samtidsmusikk (som Kilars «Orawa», fremført på åpningskonserten «Livskraft»), men uten at det det blir nevneverdig eksperimentelt.

Som en kritikerkollega sa til meg på pressevisningen, er det grenser for hvor spennende det er å se på instrumenter på utstilling. Selv om utstillingsobjektene er av en viss egenverdi, er det aktiviseringen av instrumentene og museumsrommene som gjør «Mestermøter» spennende og minneverdige.

For at musikerne ikke skal måtte gå alt for lenge uten instrumenter sine, varer ikke utstillingen lenger enn to uker. Til gjengjeld byr utstillingen på et bugnende konsertprogram. Hver eneste dag. Det er dette programmet som bryter med konvensjonelle forventninger av hva man kan forvente å oppleve på et kunstmuseum.

Audioguiden i Nasjonalmuseets app gir også publikum anledning til å høre hvordan de ulike instrumentene (dessverre ikke alle) klinger. Ikke minst kan vi oppleve de utstilte instrumentene «i levende live». Instrumentene hentes nemlig inn og ut av monterne når deres respektive musikere deltar i konserter på museet.

Hovedattraksjonen i utstillingen er en kvartett av Stradivari, Guarneri, Gofriller og Guadagnini. De aller fleste instrumentene er i Dextra Musicas eie. (Foto: Nasjonalmuseet)

Kvartettorama
«Mestermøter» inviterer til en «unik mulighet» til å studere uvurderlige strykeinstrumenter på nært hold. Helt unikt er det riktignok ikke. I 2010 var det en, til en viss grad, tilsvarende utstilling på Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen (i dag en del av KODE Kunstmuseer og komponisthjem). Utstillingen bar tittelen «Ole Bull og mesterinstrumentene», og var også et resultat av samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB som del av jubileumsprosjektet Ole Bull 200 år. Nå kan Ole Bulls fiolin fra 1560 oppleves i Oslo, sammen med Baumanns 1851-portrett av virtuosen og komponisten.

Det unike ved «Mestermøter», er imidlertid at fulle kvartetter av de fire mest markante instrumentmakerne og instrumentmaker-familiene kan oppleves i én utstilling. Vi snakker Stradivari, Guarneri, Gofriller og Guadagnini. Skal vi tro Nasjonalmuseet, er dette første gang i historien dette finner sted.

Men hva er det som skjer når instrumenter går fra rollen som bruksobjekt og arbeidsredskap til utstillingsobjekt og kunstverk? Selv har jeg ingen førstehåndserfaring med strykeinstrumenter. Når jeg ser instrumentene i montrene melder spørsmålet seg: hvorfor ser strykeinstrumenter nettopp slik ut? En fiolinist jeg møtte i utstillingen hadde ikke noe klart svar, og kanskje var grunnen at hun, som så mange klassiske musikere, har vokst opp i et miljø der en fiolin er en fiolin, altså at dens utforming er en slags selvfølgelighet.

Store følelser
Mye av musikken som fremføres oppleves som tilgjengelig, og mange av verkene er svært ekspressive, tidvis minimalistiske. Ikke minst kan publikum oppleve urfremføringer av et variert knippe norske komponister. Verdenspremieren på Marcus Paus’ bestillingsverk til Munch-salen var en enorm publikumssuksess, og en stor skuffelse for den lange køen oppmøtte som ikke fikk komme inn. Sist fredag fremførte Erlend Apneseth og Anja Lauvdal «Bendik og Årolilja», og lørdag 18. februar fremfører Harpreet Bansal «Fragmenter av virkelighet».

Kvelden 8. februar fikk museumsbesøkere høre kvartetten Opus13 fremføre verk av Beethoven og Hartmann. Konserten var en rekonstruksjon av konserten gitt av Nerdudakvartetten, som Peter Severin Krøyer foreviget i sitt maleri «Musikk i atelieret» (1886). (Foto: Nasjonalmuseet)

Programmet består i stor grad av musikk som effektivt evner å vekke store følelser, noe som lover godt for å appellere til et yngre publikum. Likevel, her kunne man gått enda lenger. Om Nasjonalmuseet på et tidspunkt skulle ha fulgt opp tematikken og beveget seg nærmere vår tid, hadde det vært interessant å se på samspillet mellom samtidskunst og musikk i dag, ikke minst innen populærmusikken.

Særlig innen hip-hopen er det en synlig trend: å rappe om biler og gullkjeder er blitt avleggs, nå er det kulturell kapital som gir kredibilitet. Rapgruppa Undergrunn rapper om å drikke vin i Italia, og på sin solodebut refererer Undergrunn-medlem Marstein til Medici-familien, renessansens viktigste mesén-familie, som gjennom sine økonomiske muskler bidro til særdeles betydelig innovasjon innen både billedkunsten og musikken, inkludert instrumentmakeri.

Koblingen mellom kunst og kapital er uunngåelig. For kultur koster, og noen må betale. Mens Firenze hadde Medici-familien, har vi nordmenn i dag i det minste en generøs sparebankstiftelse og et nasjonalmuseum som tørr å tenke stort. Medici-familien og lignende meséner hadde imidlertid sine egeninteresser: å stille seg selv i et godt lys. Bevilgningen av økonomisk kapital kom i retur i form av kulturell kapital.

I dag vil kulturinstitusjoner gjerne kunne skilte med å ha bidratt til demokratisering. Sparebankstiftelsens forsøk på å gi barn og unge en vei inn i orkestrene, ved for eksempel å støtte sommerskoler, ser dessverre ut til å drukne i «talentsatsninger» på unge musikere som kommer fra hjem der kulturell og økonomisk kapital regjerer i generasjoner. Den klassiske musikkverdenen er tross alt en tradisjonsbundet og konkurransepreget verden, godt illustrert av den hierarkiske pyramide-modellen på «talentfabrikken» Barratt Dues nettside.

Med «Mestermøter» gjøres i alle fall steget inn i den klassiske musikkens verden som konsertgjenger litt kortere. Og har man ikke de 200 kronene til museumsbilletten, er lunsjkonsertene i vrimleområdet et godt og gratis sted å starte.

 

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.