Kitchen Orchestra Foto: Krzysztof Daniel Janicki

Kjøkkenveien til fortiden

Jukeboksen er et viktig popkulturelt fenomen som ga mennesker fellesopplevelser gjennom musikk. Er det relevant å snakke om lignende fellesopplevelser i dag, spør Sindre Bjerga etter Kitchen Orchestras jubileumskonsert i Stavanger.

Kalender

Stavangers eget musikalske storkjøkken, Kitchen Orchestra, inviterte til storslagent jubileum søndag 13. september på Tou Scene.
Jeg har sett Kitchen flere ganger før, og har da ofte opplevd dem i full frijazz-utblåsning. Men jeg hadde vel egentlig litt andre forventinger til denne konserten — at Kitchen skulle levere noe utover det jeg kunne forutse.
Improvisasjons, jazz og samtidsmusikk-ensemblet ble dannet for 10 år siden. De har samarbeidet med komponister og musikere som Alexander von Sclippenbach, Evan Parker, Øyvind Torvund og Antony Pateras. Orkesterstørrelsen varierer, men over 20 musikere fra Stavanger-regionen har tilknytning til Kitchen.

Kitchen Orchestra Foto: Krzysztof Daniel Janicki.


Den danske saksofonisten og komponisten Lotte Anker ble en slags jordmor for prosjektet da hun i 2005 kom til Tou Scene for å jobbe med en gruppe musikere fra Stavanger. Hva kunne vel da være mer passende enn å invitere Anker til samarbeid for å feire 10 års-jubileet?
Transcending Jukebox heter stykket Anker har skrevet for Kitchen til anledningen, et omfattende verk på rundt 50 minutter for et orkester i storformat på over 20 musikere. Stykket er konseptuelt omfattende og utforsker tidsaspektet og hvordan mennesket forholder seg til tid, drømmer, ritualer og musikk som kulturelle markører. Her er passasjer fra samtidsmusikk à la Nordheim, eller til og med kanskje Philip Glass, koblet med fusion og jazz, ispedd små drypp av øst-Europeisk folkemusikk og Fluxus-influert vokalakrobatikk/tekst-som-musikk.
Tilbake til fremtiden
Ankers Transcending Jukebox inneholder viktige musikalske brytninger i nær fortid. Disse musikalske brytningene har etter hvert blitt en del av den kanoniserte kunstmusikken, og vil derfor slå an en streng hos de fleste av oss.
Kitchen Orchestra Foto: Krzysztof Daniel Janicki.


Jukeboksen var i en pre-Youtube verden en faktor i folks dagligliv – i baren, i danselokalet, samtidig som den også fungerte som en slags drømmemaskin der man både kunne få A little help from my friends, for så etterpå å være med en tur In the ghetto.
Jukeboksen er et viktig popkulturelt fenomen som representerte en referanseramme for popmusikk. Den ga mennesker kulturelle og musikalske fellesopplevelser som kanskje ble opplevd annerledes enn i dag. Er det relevant å snakke om lignende fellesopplevelser i dag? Gangnam Style? What does the Fox say?
Sosiale medier gir oss illusjonen av å være påkoblet alt og alle, men det er vel kanskje nettopp det det er, en illusjon om den store verden der ute – med alle mulige referanser til absolutt alt. For de fleste fremstår dette fragmentert, og fellesopplevelsene synes i stor grad å ha gått tapt.
Sånn sett uttrykker jukeboksen for oss – som har tilgang til alle mulige referanser ved hjelp av et par tastetrykk – en form for nostalgi.
Nostalgi, men ikke sentimentalitet
Nå skal jeg ikke si at den første følelsen som grep tak i meg under åpningssekvensen av søndagens jubileumskonsert var en utpreget opplevelse av nostalgi. En tydelig stemme uttrykte skarpt og konsist i en megafon NEI. Det var No drinking! No smoking! No clapping! Men også No religion! No thinking!
Jeg var der for å høre og oppleve musikk jeg ikke hadde hørt før så No problem! Et frenetisk, drivende jazzgroove forsvinner inn i en smygende elektronisk tåke, Morton Feldman-inspirerte pianostrofer og metallisk skraping avløses av messende strykere.

Det handler om å kunne drømme seg vekk, om å oppleve, og om ikke å la tankene våre og hverdagen vår ta knekken på drømmene

Men, kanskje vi allerede der er inne på noe? Et nei er kanskje ikke alltid et nei. Som hos John Lennon i Imagine. Jeg prøver å se for meg at det ikke er noen land, noen kriger, noen eiendeler, ingenting å drepe for eller dø for. You may say that I’m dreamer – but I’m not the only one.
Lotte Anker er nok definitivt en av dem hun også. Det handler om å kunne drømme seg vekk, om å oppleve, og om ikke å la tankene våre og hverdagen vår ta knekken på drømmene.
Nostalgi i forhold til musikk kan være et komplisert begrep. Fra å være klassifisert som en sykdom, er det nå et begrep som assosieres med positive følelser. Nostalgi som psykologisk fenomen ivaretar flere funksjoner, og en av disse funksjonene er å ivareta en tilhørighet til eller opprettholdelse av de gode tidene og de gode minnene.

Det handler om å kunne drømme seg vekk, om å oppleve, og om ikke å la tankene våre og hverdagen vår ta knekken på drømmene

Jubileumsprosjektet til Kitchen og Anker er absolutt ikke et rent nostalgisk prosjekt. Nostalgi trenger ikke å være det samme som sentimentalitet.
Spennvidde
Transcending Jukebox er et høyst gjennomkomponert stykke der rommet for improvisasjon er mye mer avklart enn det Kitchen i andre sammenhenger opererer innenfor. Orkesteret er seksjonert i tre deler der vi har blåsere, strykere, tangenter og slagverk i to av seksjonene og strykere, stemmer og elektronikk i midtseksjonen.
Stykket har en enorm spennvidde der mange av delene har tydelige referanser til både kunstmusikk, improvisasjon, jazz og folkemusikk.

Kitchen Orchestra Foto: Krzysztof Daniel Janicki.


Jeg hører lavmælt, taktil improvisasjon med konkrete objekter, som når perkusjonist Dag Magnus Narvesen skraper og rasler med kjettinger og elektroniker Dag Egil Njaa stryker med bue på isopor koblet til elektronikk — noe som kan minne om de stilleflytende men intense improvisasjonene til AMM eller de hjemmelagde lydobjektene som ofte brukes av Steve Beresford og London Improvisers Orchestra.
Dette avløses av partier som nesten kan fremkalle referanser til elektrisk proto-funk, som i Dark Magus hos Miles Davis, som blir regnet som et av de tyngste jazzrock-albumene. Både perkusjonist Narvesen og Ståle Birkeland, som sitter bak det andre slagverket, leder an i et skikkelig grovve-marathon. Deretter glir det over inn i en type fri-form Art Ensemble of Chicago roteroms-jazz, der blåserne får utfolde seg og rytmeseksjonen disintegreres.
Men både før, innimellom og etter dette – eller omvendt, som Arne Nordheim sikkert ville sagt, er vi innom både den tyngre samtidsmusikken og den mer lavmælte, lyriske klassiske musikken.
Metamusikk
Kitchen er i denne sammenhengen et stort ensemble, og Transcending Jukebox gir også rom for at de mange utøverne kan sette sitt personlige avtrykk i de løsere strukturerte delene med både solistpartier fra strykere og blåsere; det er også rom for en fiolin- og trekkspillduett med forankringer i østeuropeisk folkemusikk. Dette stykket inneholder det meste, det flyter over og bobler av referanser og fremstår tidvis som metamusikk.
Verket inneholder elementer fra eksperimentell musikk og avantgarde med tunge elektroniske klangflater som binder sammen de andre partiene. Tekststrofer blir også sonisk dissekert i beste sound poetry-tradisjon.

Nostalgien blir et slags sosialt lim som binder mennesker sammen i fellesopplevelser

Alle disse elementene spiller seg opp mot et klimaks når de tre orkesterseksjonene blir dirigert til å spille i hvert sitt tempo – av tre ulike dirigenter riktignok – og kaskader av lyd slår mot hverandre, rytmiske elementer krysser hverandres spor, strykerne spiller i virvelvind og det blåses over en lav sko. Dette fungerer veldig bra og løfter stykket enda noen hakk – inn i overskridelsen, inn i transcendensen.
Nostalgien fremover

Transcending Jukebox har altså i seg både nostalgien men også overskridelsen. Nostalgiens funksjoner handler om tilhørighet, det å finne mening i sosiale og kulturelle markører. Nostalgien blir et slags sosialt lim som binder mennesker sammen i fellesopplevelser.
Lotte Anker og Kitchens jukeboks ivaretar i høy grad nostalgiens funksjoner ut fra dette perspektivet. Selv om vi absolutt ikke snakker om en jukeboks med såkalt kjente og kjære sanger, er de musikalske elementene kjente og referansene tydelige.
Men nostalgi peker også fremover, det handler også om vekst og utvikling. Man vender jo ikke tilbake til fortiden for å bli der, man vender tilbake for å finne noe å ta seg med videre.
Jukeboksen overskrider seg selv i klimakset i stykket og spiller flere sanger på den gang, i tre ulike tempo. Det låter kjent men ukjent. Det låter kaotisk, men likevel ordnet og nesten kosmisk, det er fragmentert men likevel eksplosivt.
Under jubileumskvelden på Tou Scene har både Kitchen kommet hjem til der reisen startet for 10 år siden.
Sindre Bjerga er frilans musiker og skribent fra Stavanger. Har i en årrekke jobbet med improvisasjon, elektronikk og lydkollasjer. Har stor turnevirksomhet bak seg både i inn- og utland, har avholdt workshops om lydkollasjer og improvisasjon både for barn og voksne. Styremedlem i Ny Musikk Stavanger.

Sted: TOU SCENE, STAVANGER
Tid: Søndag 13. septemer kl 19.00
Anledning: Kitchen Orchestras 10 års jubileum med nyskrevet stykke av Lotte Anker.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo