Maja S.K. Ratkje, fotografert hjemme på Svartskog (Foto: Ellen Lande Gossner)

Jeg har et kreativt trøkk som jeg ikke vet hvor kommer fra

Plateselskapet Fabra lanserer 28. november en CD med to verk av Maja S. K. Ratkje, begge fremført av Trondheimsolistene ledet av Geir Inge Lotsberg. Komponisten bor landlig et par mil sør for Oslo, der Bodil Maroni Jensen møtte henne til et intervju og en situasjonsrapport.

Kalender

Operapub på Røverstaden

27/10/2021 Kl. 19:00

Oslo

Ensemble Allegria og Oslo Kammerakademi

30/10/2021 Kl. 14.00

Oslo

Lørdagsopera 30. oktober

30/10/2021 Kl. 15:30

Oslo

Svartskog 6. oktober 2020

Hvis man ikke hadde kjent til annet fra din produksjon og din karriere enn disse to stykkene, Pictures From a Sinking City og Tale of Lead and Frozen Light, så kunne man tro du er en typisk partiturkomponist.
Ville man det? Ja, det ville man sikkert.

(…) jeg har noen ville klangidéer inni hodet som jeg prøver å realisere

Men du har laget mye annen slags musikk, som er både mer utfordrende og eksperimentell i stilen, og for mange er du mest kjent som improvisasjonsmusiker og vokalkunstner. Hvordan henger dette sammen?
Det er jo uttrykksbehovet, da, som tar form på forskjellige måter. Og så er det ulike typer håndverk, så resultatet kan oppfattes som veldig forskjellig. Men det gjør ikke det for meg.

Når jeg improviserer på konsert og når jeg komponerer et partitur, så prøver jeg i begge tilfellene å leke med musikken og se hva den sier tilbake til meg. Jeg søker en følelse av gjenkjennelse og tilhørighet med det livet jeg lever og verden rundt. Men materialet må settes i spill for at det skal bli kunst. Og den følelsen jeg har når jeg setter ting i spill, uavhengig av hva slags kunstverk det blir, den følelsen er den samme.

Konseptuell komponering
I disse to stykkene for strykeorkester bruker du ikke dirigent. Hvorfor ikke?
Fordi samspillet mellom musikerne bli mye mer fokusert da, og som publikummer har du lyst til å se musikerne kommunisere. Musikken er laget slik at musikerne må se på hverandre og orientere seg i musikken for å komme inn riktig. Men det er vanskelig, fordi jeg har noen ville klangidéer inni hodet som jeg prøver å realisere.

Hva kan en sånn klangidé være?
I Pictures From a Sinking City begynte jeg å jobbe med lange melodilinjer som jeg ødelegger på forskjellige måter. Det høres veldig destruktivt ut, men det er egentlig kreativt. Hvis jeg komponerer en lang musikalsk setning som går utenfor rekkevidden til instrumentet, hva skjer da?

Lar du det skje?
Ja. Jeg samler på notene som faller utenfor, plukker dem opp eller ned til spillbare registre og ser om det gir et interessant mønster. Da kan det kanskje bli til en ny bassmelodi som går kjempesakte, et kontrapunkt til det andre. Eller hva skjer hvis jeg tar toppene av noe som er for lyst til bassen og legger øverst i registeret til førstefiolin? Slik lager jeg ulike lag som jeg kan bruke til å skape rom og dybde, en slags musikalsk tredimensjonalitet.

Så jeg ser potensialet i det som havner utenfor, i avfallet. Jeg foredler ikke musikken sånn at den blir helt krystallinsk eller nostalgisk-romantisk. Jeg vil ha med all gørra også.

Blir utformingen av partituret sånn sett en slags etterbehandling?
På en måte. Jeg komponerer med de musikalske byggesteinene, eller det jeg kaller «materialet». Jeg avfraserer. Da er jeg ikke tro mot struktur-idéer lenger. Men jeg bruker mye tid på å sette delene sammen til en form jeg synes er interessant ved å lytte til musikken og hva det er den vil.

Det er en ganske konkret idé, og kanskje også holdning, som ligger til grunn for arbeidsmåten din?
I dette verket er det i alle fall ganske tydelig. Det er mange kunstnere som arbeider sånn. Billedkunstnere, ikke minst. Men hvert verk har sin prosess. Det er vanskelig, kjempetungt, å skulle finne opp hjulet hver gang, men det er slik det kjennes.

Maja S.K. Ratkje, fotografert hjemme på Svartskog (Foto: Ellen Lande Gossner)

Destruksjon, kreativitet – og håp
Pictures From a Sinking City er en tittel som gir assosiasjoner til myten om den sunkne by, Atlantis, til sivilisasjonsundergang. Hvordan skal vi forstå den?
I dette stykket er det materialet som blir utsatt for en slik undergang. Jeg påfører det en slags kompositorisk vold, der jeg hele tiden tar vare på rester, som jeg sa, som så kommer opp igjen til overflaten. Som tittelen sier er ikke verket en skildring av undergang fra a til å, men jeg viser noen bilder fra en slik prosess. Samtidig gir tittelen assosiasjoner til klimaendringene, som jeg er veldig opptatt av, og til frykt for sivilisasjonsundergang, for jeg er veldig lei meg for natur og kultur som går tapt. Jeg leste i avisen da jeg holdt på med dette stykket, om Venezia som står under vann. Ting som opptar meg kan havne direkte inn i musikken, som inspirasjon til idéinnhold eller komposisjonsmetode. Selv om komponeringen i seg selv er en positiv, generativ prosess, så det er en overbygning her som er ganske mørk.

På meg virker stykket mer melankolsk enn direkte dystert?
Jeg er enig i det. I tillegg tenker jeg at stykket faktisk også har endt opp med å bli både muntert og lekent! Musikken min rommer ofte store kontraster. Jeg vil jo heller ikke være for dystopisk. Selv om jeg kan ha tunge tanker og lite tro på menneskelig fremgang og redning av verden, så vil jeg ikke skrive musikk som dveler i undergang.

Hvorfor vil du ikke det?
Hvis man slutter å håpe, da kan man ikke ha et liv, heller. Jeg har satt barn til verden, og jeg har et godt liv, og jeg vil ta vare på kultur og jeg vil ta vare på natur. Jeg har en kjærlighet til dette livet og til kloden og kjemper med meg selv for å begrunne kunsten og meningen med det jeg holder på med. Da må jeg også tenke positivt. Det er en overlevelsesmekanisme i det. I beste fall kan det også gi håp til andre.

Hadde ikke 22. juli skjedd, ville stykket blitt helt annerledes.

22. juli brøt inn
I Pictures jobber jeg med det samme materialet hele tiden. Jeg vil at stykket skal oppleves som en helhet, og det tror jeg man hører, for det er egentlig det samme som skjer igjen og igjen. Et vaskeekte variasjonsverk. I Tale er det mye mer sprikende, for der er det et Beethoven-materiale, og så har du den forferdelige hendelsen …

Tale of Lead and Frozen Light ble opprinnelig skrevet som strykekvartett. Hva har du gjort for å bearbeide stykket for strykeorkester?
Med et større ensemble fikk jeg rom til å gå lenger i noen av idéene. Med flere musikere så hadde jeg mulighet til å komponere videre fra steder der det forrige stykket stoppet opp. Så jeg la til flere stemmer og det ble fem minutter lengre.

Hvilke idéer arbeidet du med?
Strykekvartetten skulle opprinnelig være med på en plate med Beethoven-verk, blant annet strykekvartett opus 59 nummer 1. Jeg tok for meg denne kvartetten og valgte ut fragmenter jeg hadde lyst til å jobbe videre med i min egen musikk. Og mens jeg satt og skrev det verket, så skjedde det forferdelige, 22. juli.

Da får man alt i fleisen. Hva er meningen med kunst. Her sitter jeg og skriver musikk. Deadline om en måned. Alt bremset opp, og det endte med at jeg tok tak i noen akkorder og fryste dem slik at musikken gikk ekstremt langsomt. Det føltes som den eneste måten å gå videre på, fordi jeg sørget. Samtidig tvang jeg meg selv til å gå inn i det lyse som jeg allerede hadde laget av Beethoven-materialet, steder hvor de spiller med store sprang, eterisk og lett, som for meg er tåken som letter. Den ligger som en en blyfarget himmel på alle bilder fra den dagen. Lead and light, bly og lys. Så jeg brukte Beethoven til å komme meg videre. Jeg hadde aldri forestilt meg at musikken kom til å bli sånn. Hadde ikke 22. juli skjedd, ville stykket blitt helt annerledes.

CD-coveret til Works for String Orchestra by Maja S. K. Ratkje (Foto: Design og foto av ERIK(SEN), Erik Johan Worsøe Eriksen)

Beethoven – et forbilde
I år er det 250 år siden Beethoven ble født. Hva betyr denne komponisten for deg?
Musikken hans har et enormt spenn, og Beethoven gir seg hen til hva musikken vil i stedet for hva en bestiller vil. Han var den første komponisten som gjorde det og satte en standard for oss andre. Vi kan stadig gå tilbake til Beethoven og ta en sjekk. Er vi der vi skal være, eller står vi med lua i handa. Vi kan bruke Beethoven som inspirasjon til kunstnerrollen i dag.

Jeg sitter ikke og lager musikk for min egen del. Jeg lager musikk for andre.

Vi bør bruke Beethoven som inspirasjon. Det er lett å bli for servil når man føler at kunsten bare blir en grå skygge i samfunnet, noe ingen bryr seg om. Jeg vet jo selv hvor viktig musikken er. De den treffer vet også hvor viktig den er. Hvis jeg ikke fikk følelsen av at musikken min noen gang traff noen, da hadde det vært veldig vanskelig å skulle produsere noe som helst. Jeg sitter ikke og lager musikk for min egen del. Jeg lager musikk for andre.

Hva er ditt bidrag som komponist?
Jeg vil bidra med nye tanker, ellers ville jeg ikke holdt på med dette. Jeg føler at jeg har noe å gi. Det er en glede selv om det er krevende. Noen ganger tenker jeg at jeg hadde sikkert hatt det mye bedre og hatt mer fred med meg selv hvis jeg bare kunne gå i naturen, være en naturforkjemper uten å holde på med kunst og å ha et mer jordet og et mindre omflakkende liv. Da hadde jeg kanskje følt meg mer hel. Men jeg skal liksom – man kunne kanskje kalle det et slags kall – men jeg skal absolutt uttrykke meg, og til og med på en så vanskelig måte som jeg gjør gjennom musikken. Og hvis det går for lenge hvor jeg ikke har jobbet med kunst, så blir jeg fortvilet. Jeg har et kreativt trøkk som jeg ikke vet hvor kommer fra. Det er ønsket om å dele noe, men det må være noe som er bra, og som gir et slags håp. Som er ekte. Det er derfor jeg må ha med all gørra også, fordi det er en del av det som er livet. Både gleden og sorgen må med.

Kunst og natur
Måten du komponerer på kan virke som en avspeiling av en virkelighetsoppfatning?
Det kan jeg kjenne meg igjen i. Det er den absolutt. Men jeg vil ikke gå lenger inn i den refleksjonen. Da kommer vi inn i et sånt akademikerspråk, og jeg føler det begrenser musikkens eget uttrykk. Jeg bare holder på. Det er dette jeg kan. Lage musikk.

Så er naturen blitt viktigere og viktigere i livet mitt. Det at jeg trenger den jordingen, det har jeg ikke alltid visst.

Hvordan oppsøker du naturen?
Jeg bor her.
Så det er denne naturen, i Svartskog?
Det er denne naturen og allslags natur. Hver gang anledningen byr seg, så drar vi på tur. Det er noe vi deler som familie. Jeg synes det er helt topp. Det har kommet til sånn etter hvert.

Skulle tro man blir vant til det, men jeg synes bare det blir verre.

Hvor attraktivt er det da å reise rundt i verden, spille på små og store scener, i små og store byer, som du har gjort siden improvisasjonsensemblet SPUNK ble etablert i 1995 og også med en lang rekke samarbeidsprosjekter med forskjellige kunstnere og musikere?
Allerede før koronaen kom, så hadde jeg trappet enormt ned på flying. På grunn av miljøet. Og fordi jeg er sliten. Jeg har lyst til å være i fred. Jeg blir stresset av å reise, og jeg synes ikke det blir noe bedre. Skulle tro man blir vant til det, men jeg synes bare det blir verre. Jeg har spilt på så mange scener. Jeg kommer ikke noe lenger med det, hvis jeg tenker rent karrieremessig. Jeg kan like godt spille på en liten scene i Oslo og få den samme følelsen av musikalsk glede av å spille for folk, som hvis jeg må reise helt til Los Angeles. Og så trenger jeg jo ikke være tilstede når det fremføres musikk av meg hvor jeg selv ikke er utøver.

Det jeg styrer mot, det jeg trenger for å holde meg i gang, det er å være sammen med familien min og å være i naturen og å lage kunst: sær og rar og mangefasettert og vidunderlig, merkelig kunst. Det er de tre tingene som gir meg glede.

Trondheimsolistene (Foto: Nikolaj Lund)

Når situasjonen endrer seg …
Hvor går veien videre?
Det er mange verk som jeg har idéer om, men som ikke er avklart, også på grunn av koronaen.
Partiturverk eller improvisasjonssamarbeid?
Det er partiturmusikk og også scenemusikk. Improvisasjonskonserter er aldri langsiktig planlagt. Det er sånt som oppstår underveis og av og til skjer. Jeg øver ikke engang på det. All tiden min går til administrasjon og komponering.
Hvis det blir færre spillejobber på grunn av koronapandemien og fordi du ikke ønsker å fly, hvordan vil det være for deg?
Helt greit. Jeg synes koronaen har vært verdens beste unnskyldning for å si nei. Folk har blitt så sinte på meg. Har ikke lyst til å fly, hva er det for slags divaholdning? Nei, jeg vil ikke. Nå slipper jeg å si det.

Hvorfor vil du påta deg den kjempejobben det er å skrive disse partiturverkene?
Fordi jeg kan det og fordi det gir meg noe. Jeg mestrer det og jeg har noe å si.
Selv om denne kunstmusikken er en krevende kommunikasjonsform?
Det er klart den er det. Også fordi kunstmusikk har så lite oppmerksomhet. Og når den blir sett på som så lite viktig, så tror jeg det kommer til å prege musikklivet med hensyn til hvem som går inn i det og gjør det med forpliktelse og lidenskap. For når den blir så tilsynelatende uviktig, så blir det noe uverdig over behandlingen av kunsten, av musikkscenen, som over tid kanskje fører til at folk faller fra. Man blir ganske satt ut av institusjoner som ikke bryr seg om hva du har på hjertet eller om du i det hele tatt finnes. Det er lettere å jobbe med mindre institusjoner, for der har man mer kontroll. Små ensembler, små formater, små scener. Det er ikke nødvendig å ha som mål at man skal på de store scenene.

Geir Inge Lotsberg, kunstnerisk leder for Trondheimsolistene (Foto: Ole Wuttudal)

Da Geir Inge Lotsberg ble kunstnerisk leder for Trondheimsolistene, tok han tak i Tale of Lead and Frozen Light, som jeg allerede hadde bearbeidet for strykeensemble for Det Norske Kammerorkester. Og han bestilte et nytt, Pictures From a Sinking City. Og nå har de sannelig spilt inn begge. På eget initiativ. Jeg får bare beskjed. Det er kjempestas. Det er en gave. Det er sånt man kan leve lenge på.

 

En versjon av dette intervjuet står også i heftet til den nye CD-en, Works for String Orchestra by Maja S. K. Ratkje, på platemerket Fabra. Lørdag 28. november kl. 14 er det matinékonsert i Vår Frue kirke i Trondheim, der Trondheimsolistene spiller Beethovens strykekvartett Op. 159 No 1 etterfulgt av Maja S. K. Ratkjes komposisjon Tale of Lead and Frozen Light, som er bygget over nettopp denne strykekvartetten.

Om musikken på CD-en
Pictures From a Sinking City er bestilt av Trondheimsolistene og ble urfremført 30. januar 2020 i Trondheim. Tale of Lead and Frozen Light foreligger i to versjoner, én for strykekvartett, Tale of Lead and Light, skrevet for Engegårdkvartetten i 2011, og én for strykeensemble, bestilt av Det Norske Kammerorkester og urfremført på Ultimafestivalen i Oslo 16. september 2014.

Om komponisten
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, født i 1973 i Trondheim. Avsluttet komposisjonsstudier ved Norges musikkhøgskole i 2000. Gjennombrudd som komponist i 1997. Fremført av en rekke sentrale norske og utenlandske ensembler og solister. Som improvisasjonsmusiker og vokalkunstner har hun inngått i utallige samarbeidsprosjekter i inn- og utland. Improvisasjonsensemblet SPUNK ble etablert i 1995 og feiret 25-årsjubileum i 2020 med den samme musikerkonstellasjonen.

Mottatt en lang rekke priser, blant annet Arne Nordheims komponistpris i 2001, Edvard-prisen i 2004 og 2014, Rolf Gammleng-prisen for deltakelse på over 100 plateutgivelser i 2013, Liv Ullmann-prisen i 2020. Korstykket «Sirkling» ble kåret til «Årets verk» under Musikkforleggerprisen, også i 2020. Nominert til Nordisk Råds musikkpris for sin stemmebruk i 2013. Medlem av Die Akademie der Künste, Berlin, siden 2017. Partiturene utgis på Edition Wilhelm Hansen i København.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev