Ingrid Røynesdal 06

Ei forenkla forståing

Ballade har snakka med Ingrid Røynesdal som har eit anna syn på Filharmonien sine prioriteringar enn Ståle Wikshåland. – Gullberg har åpenbart en massiv støtte i hele organisasjonen. Å insinuere at dette skyldes musikernes inkompetanse og manglende vilje til frisk nytenkning, slik Wikshåland gjør, mener jeg er en underlig og grov analyse, seier Røynesdal til Ballade. – Mitt poeng er at kunstledelse anno 2007 er en vanskelig beskjeftigelse. Jeg tror ikke det finnes noen enkle modeller.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Av Ida Habbestad

Ingrid Røynesdal påpeikte i sin kronikk i Morgenbladet at ”medias kulturstemmer ofte er nådeløse når kulturlederposter ikke besettes av personer med ”riktig” kunstnerisk ballast, og at ”slike konservative aktører internt i miljøet er med på å sette kjepper i hjulene for kulturinstitusjonenes vitalisering og utvikling”.

Kva er så hennar syn på Wikshåland si framstilling av valet av den nye direktøren i Oslo-Filharmonien som eit medvite feiltak?

— Jeg mener i alle fall at det er unyansert, seier Røynesdal.

— Gullberg har åpenbart en massiv støtte i hele organisasjonen. Å insinuere at dette skyldes musikernes inkompetanse og manglende vilje til frisk nytenkning, slik Wikshåland gjør, mener jeg er en underlig og grov analyse. Gullberg har hatt en prøveperiode og tilsynelatende gjort et svært godt inntrykk internt i organisasjonen i denne perioden. Det synes derfor som om han faktisk kan tilføre Oslo-Filharmonien vesentlige ting.

— Jeg synes også Wikshåland forenkler forståelsen av hvordan et program blir til; det er åpenbart at det ikke er en person alene som lager det. Å tro at Oslo-Filharmonien har mistet sine visjoner på grunn av et internt ønsket lederskifte er igjen en rar analyse.

— For kanskje kan man heller se et slikt skifte positivt? Gullberg har fulgt med Filharmonien i mange år. Kanskje nettopp det at han har et overordnet blikk, samtidig som kunstnerisk råd, som også består av eksterne krefter, får prege mye av det kunstneriske på egen hånd, kan gi en virkelig positiv synergieffekt og et løft?

— Andre institusjoner har hatt stor nytte av nettopp å dele opp ansvarsområder på flere aktører.

Ikkje leiaren åleine som stakar ut ein kunstnarleg kurs

Slik eg oppfattar Wikshåland meiner han at musikarane, eller orkesterkollektivet, gjer val som i lengda ikkje er til deira eige beste. Kva er din kommentar til det?

— Det er ikke bare musikere som har ansatt Gullberg, Oslo-Filharmonien er en institusjon med mange ledd, samtidig som en slik overordnet leder virkelig skal fylle mange ulike roller. Jeg mener derfor at Wikshåland er veldig kategorisk på at det er lederen ene og alene som staker ut en kunstnerisk kurs.

— Det er dette jeg reagerer på, og som jeg skriver om i kronikken; dagens kulturleder er noe annet enn det var for bare få år tilbake. Og det blir feil om man entydig skal tro at administrerende direktør har eneansvar for enhver kunstnerisk utvikling, seier Røynesdal.

Men har ikkje Wikshåland eit poeng når han peikar på at direktøren i ein annan grad enn dirigent og programråd har høve til å følgja opp profileringa av orkestret på ein dagleg basis?

— Her er det jo ikke direktøren alene som profilerer orkesteret, det er også for eksempel en kommunikasjonssjef, en informasjonssjef og også andre mellomledere. Jeg mener Wikshåland legger et uforholdsmessig stort trykk på denne delen av lederfiguren mens han åpenbart ignorerer de kvalitetene som Gullberg faktisk står for.

— Og for øvrig: Dersom han er genuint opptatt av disse tingene, er jo det første han burde gjøre å gå til sin redaktør i Dagbladet og stille spørsmål ved i hvilken grad de bidrar til å bygge opp interessen omkring de store og viktige kulturinstitusjonene.

Er det leiaren og ikkje heller leiingsmodellen som bør skiftast ut?

”Det å tro at det finnes noen som til fulle er i stand til å innfri hele spekteret av kvalifikasjoner som en kulturlederrolle anno 2007 ideelt sett krever, synes nærmest som en utopi”, skriv du i kronikken. Vidare spør du kor mange turbulente leiarsortiar me skal vera vitne til før nokon stiller spørsmålet om det nødvendigvis alltid er leiaren og ikkje snarare leiingsmodellen som bør skiftast ut.

Kva er etter di meining den ideelle leiarstruktur for Oslo-Filharmonien?

— Mitt poeng er at kunstledelse anno 2007 er en vanskelig beskjeftigelse. Jeg tror ikke det finnes noen enkle modeller. En amerikansk kulturjournalist sa engang at god kulturledelse rett og slett bare handler om å få de rette personene inn i de rette stillingene.

— Men hva som er gode personer og for den saks skyld gode lederegenskaper tror jeg kan variere fra kulturinstitusjon til annen. Mitt poeng er at i kulturlivet, mer enn i næringslivet, er det en rekke logikker internt i institusjonene som må være med i en besvarelse av det spørsmålet.

— Jeg synes før øvrig at det er litt trist at så viktige kulturpolitiske spørsmål blir forenklet så voldsomt, seier Røynesdal avslutningsvis.

— Jeg mener at hvis man som mediekommentator skal gå inn og si noe virkelig presist og treffende om interne anliggender i store kulturinstitusjoner, må man gjøre mye research. For eksempel var det slående hvordan de fleste mediene slavisk bare forholdt seg til pressemeldinger og ikke gjorde research i Walderhaug-saken. Det har vært en stor forskjell på hvordan saken har blitt behandlet, med bastante konklusjoner, uavhengig av å prøve å forstå den interne logikken.

— Det er jeg prinsipielt motstander av.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.