Christina Kubisch: Skjulte lydverdener

– Ikke gå for nære alarmbuene i butikkenes inngangsparti, blir jeg advart. – Det kan ødelegge både hørselen din og hodetelefonene. 

Ved Kunsthall Trondheim har jeg, i tillegg til et sett klumpete hodetelefoner, fått utdelt et kart over sentrum med diverse steder hvor jeg kan stoppe opp og lytte til elektromagnetiske felter. Passert av flere undrende blikk (hodetelefonene er nokså digre) begir jeg meg ut på lydvandringen Electrical Walks Trondheim, som er en slags elektromagnetisk byutforskning laget av den veletablerte lydkunstneren Christina Kubisch. Her kan man altså lytte til akustikken til alt fra elektroniske kodelåser til neonskilt.

Christina Kubisch: Wave Catcher (2010), video. Fra partiturutstillingen Christina Kubisch – Hidden Waves av nyMusikk Trondheim ved Kunsthall Trondheim.
Courtesy kunstneren. (Foto: Susann Jamtøy)

I tillegg til vandringen vises også utstillingen Hidden Waves med flere av Kubisch’ arbeider, i det som er et samarbeid mellom kunsthallen og samtidsmusikkorganisasjonen Nymusikk. Det har også blitt satt opp en rekke konserter med Kubisch’ musikk, blant annet et bestillingsverk med vokalgruppa Trondheim Voices.

Jeg klarer ikke dy meg, og oppsøker en av de første butikkene på kartet. Etter å ha forsikret meg om at det ikke er noen vektere i nærheten som kan komme til å reagere på min mistenkelige oppførsel beveger jeg meg sakte innover inngangspartiet. En mørk during øker i intensitet jo nærmere jeg kommer alarmsystemet, til veggen av lyd er såpass formidabel at jeg ser meg nødt til å stoppe. Kontrasten mellom omgivelsene med og uten hodetelefoner er påfallende. Med en gang de fjernes erstattes statisk støy av kaotisk babbel fra innbitte shoppere. Jeg innbiller meg at en lignende illevarslende, men mer høyfrekvent lyd slår mot meg i møte med biler. 

Jeg blir påminnet de konseptuelle avantgardemusikerne, som Kubisch er en del av, sin hang til tilfeldigheter og eksperimentering sammen med en avstandstagen fra det meste som kan beskrives som konvensjonelt. I likhet med kjente navn som John Cage og Pauline Oliveros retter Kubisch oppmerksomheten til lytteren mot omgivelsene, det som tilsynelatende ikke er iscenesatt.

Fra Christina Kubisch’ Electrical Walks under Ultima i Oslo 2019. (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard/Ultima)

Signalene fra de elektromagnetiske feltene jeg oppsøker er riktignok bearbeidet og forsterket til lyd som det menneskelige øre kan høre, men opplevelsen fremstår likevel upolert og direkte.

Helt uten poetiske elementer er verket dog ikke. Mest påfallende blir det i møte med Sparebanken og DNBs minibanker. Når jeg legger øret inntil skjermen på førstnevntes automater høres en boblende, knitrende lyd. Det er lekent, nærmest søtt. DNB-automaten, derimot, avgir en så stygg fresing at jeg anser den som særs aggressiv. Kontrasten mellom maskinene, og den uunngåelige personifiseringen som oppstår, åpner opp for at verket får et rikere tolkningsrom enn kun det litt sterile grepet å tilgjengeliggjøre elektrisk støy.

På samme måte oppstår en dystopisk stemning idet kartet sender meg ned i parkeringskjelleren under kjøpesenteret Trondheim Torg. Kjelleren er halvfull av parkerte biler og jeg ser nesten ikke andre mennesker.

Det er hul tristesse over det hele, underbygget av tværende og skingrende toner som forflytter seg sammen med meg innover i undergrunnen. Det er som å bevege seg i en katakombe hvor lydene vitner om tidligere former for liv. 

Denne versjonen av Kubisch’ lydvandring virker i det hele tatt å dreie seg om skifter og passasjer – både i tid og rom. De nevnte alarmbuene og kodelåsene er konkrete eksempler på inndelinger av det fysiske rommet, mens minibankene står nærmest som gravstøtter over en forgangen tid.

Rent metafysisk blir det når et av stoppestedene er 22. juli-monumentet Terra Incognita, en plass ved Vår Frue kirke som er belagt med hvit marmorgrus og hvitfargede betongplatåer. Her er skillet mellom død og liv ekstra porøst. Betenkt blir jeg også av å lese instruksene som står på kartet når det gjelder akkurat denne plassen.

Kubisch skriver at man her skal kunne nyte stillhet i form av fravær av elektrisk støy. Slik er det ikke. Lydbildet er mer lavmælt her, men fremdeles tikker det inn små knips i hodetelefonene mine. Den teknologien vi har bygget rundt oss er ikke noe vi uten videre kan komme oss bort fra. Ekstra tankevekkende er det at dette, slik det fremgår av katalogteksten, er lyder vi mennesker vanligvis ikke oppfatter, og således strør om oss mer eller mindre ubevisst. 

Slike miljømessige, politiske eller filosofiske refleksjoner opplever jeg ikke at utstillingen Hidden Waves maner fram på samme måte. Eksperimentering med urbane lydkilder er gjeldende også her, og i likhet med vandringen må jeg som publikummer bruke kroppen min aktivt for å oppleve verkene fullt ut. Men der lydvandringen uunngåelig suger til seg historien og egenskapene til omgivelsene den finner sted i, fremstår kunsten som vises ved kunsthallen i større grad løsrevet fra en bredere kontekst. Weaving (2019/2022) har fått plass i det største rommet ved inngangen og består av 1600 meter med kobbertråd som henger ned fra taket.

Også her får man utdelt hodetelefoner, hvorpå man skal bevege seg forbi, mellom og langs kobbertrådene. Lydene publikum får høre påvirkes av hvordan man beveger seg relativt til installasjonen; trår jeg nærme kobbertrådene blir de mer intense, mens de falmer idet jeg beveger meg bort. Lydene er også forskjellige avhengig av hvilke kobbertråder jeg står i nærheten av.

Christina Kubisch: WEAVING (2019/2022), 1600 meter med kobbertråd, induksjonshodetelefoner, 14-kanals komposisjon, stedspesifikk installasjon. Opprinnelig utviklet for Atelier Nord og Ultima–festivalen i Oslo 2019. Fra partiturutstillingen Christina Kubisch – Hidden Waves av nyMusikk Trondheim ved Kunsthall Trondheim. Courtesy kunstneren. (Foto: Susann Jamtøy)

Går jeg raskt forbi flere tråder dannes et mettet og variert lydlandskap. Jeg kan derimot velge å stoppe opp på en bestemt plass for å fokusere på én svak piping. Lydbildet er både akustisk og digitalt, noe som gjenspeiles i de forskjellige lydenes karakter. Noen minner om symaskiners hurtige glefs, damplokomotivers snøfting eller den nådeløse, kontinuerlige tonen fra en hjertemonitor som ikke lenger fanger opp slag. Et lydbilde som skiller seg ut består av et nærmest sakralt, nedtonet underlag som blir avbrutt av noe som minner om raslende kjetting. 

Også dette verket skal tilgjengeliggjøre lyd mennesker egentlig ikke er i stand til å høre. Likevel får det ikke den samme aktualiteten som lydvandringen, for her er lydene løsrevet fra sin kilde. Hvilke lyder jeg hører, og hva de eventuelt måtte implisere, oppleves dermed nokså tilfeldig. Heller enn å legge opp til store innsikter fremstår Weaving som en sanselig opplevelse hvor publikum får mulighet til å erfare lyd på en utpreget kroppslig måte. Det samme prinsippet danner utgangspunktet for et annet verk, Il respiro del mare (1981).

Her er blå og røde elektriske ledninger festet til veggen i en labyrintisk formasjon, og gjennom å kombinere disse med en liten høyttaler skapes et unikt lydbilde. Det er publikum selv som avgjør om lyden skal bli brokete eller rytmisk (ved å bevege høyttaleren på tvers av ledningene) eller danne lange, sammenhengende partier (ved å følge retningen på ledningene). Den blå ledningen genererer lyden av brusende hav, mens fra den røde høres pustelyder. Det passer svært godt som akkompagnement til mine utstrakte armsleng idet jeg begeistret lar høyttaleren fly på kryss og tvers. Her fungerer sammenføyelsen av lyd og publikums kropper enda bedre enn i Weaving. Installasjonen er mer presis, avgrenset og den kroppslige effekten er mer overbevisende. 

Til sammenligning oppleves verket Raster (pågående) litt for enkelt. Her kan man sette seg ned og lytte til fire ulike opptak fra elektromagnetiske felter som blant annet lysreklamer, trafikk, kraftstasjoner og sikkerhetskontroller. Spesielt med tanke på muligheten til å oppleve det som for meg fremstår som lignende lyder både i Electrical Walks og Weaving, fremstår dette verket overflødig og noe kontekstløst. På samme måte blir videoen Wave Catcher (2010) mest en illustrasjon til vandringen publikum selv kan erfare i Trondheim sentrum.

Her får vi innblikk i det elektromagnetiske landskapet i det industrielle Ruhr-området i Tyskland. Enerverende, udefinerbar summing blander seg med utsnitt fra betongpreget byarkitektur, og også her går noen personer rundt med Kubisch’ spesiallagde hodetelefoner. Den urbane estetikken skaper riktignok et greit stemningsbilde, men jeg vil heller ikle meg hodetelefonene selv enn å bruke tid på å se andre rusle omkring.

Ved neste anledning vil jeg følge kunstnerens tips om å sette meg på byens eneste (og omdiskuterte) trikk, og bli med på dens rute fra sentrum til Bymarka. Utstyrt med Kubisch’ hodetelefoner kan jeg sannsynligvis se fram til en ekstraordinær tur med «elektrikken».