Ballade klassisk: Övinge, Gardner og Det Norske Kammerorkester

Anmeldt: Philip Glass: Fiolinkonsert nr. 2 «The American Four Seasons» Kjetil Bjerkestrand: Fiolinkonsert nr. 1 «Patientia» (Lawo)

Jeg virkelig elsker denne utgivelsen. Jeg har lyttet til den med høyt volum og jeg har lyttet med lavt volum. Jeg har lyttet fokusert og konsentrert, og jeg har hørt på den i bakgrunnen. Jeg har sovet til den, kjørt bil til den, og drukket kaffe til den i mine «hellige morgenstunder» foran stereoanlegget når familien fortsatt sover og byen sakte våkner til liv utenfor vinduet mitt. Jeg skriver disse ordene med plata på i bakgrunnen.

Lista er ofte lang når vi presenterer Ballade klassisk. Framover løfter vi enkelt-innspillinger, høydepunkter fra skribent Ola Nordals spalte. I dag et album fra Ballade klassisk i september i år.

«The American Four Seasons» er undertittelen på Philip Glass’ andre fiolinkonsert. Det hentydes altså til Vivaldis fire årstider. Vi kan kjenne igjen fraser og spillemåter, men stykket er langt fra en pastisj. Det er mer en abstrahering av den barokke fiolinkonserten.

Solist Sara Övinge spiller Glass og Bjerkestrand. (Foto: Lawo / Anna-Julie Granberg/Blunderbuss)

En av grunnene til at jeg liker plata så godt er lydbildet. Det Norske Kammerorkester spiller med varme og intensitet. En analog synthesizer ligger varm, dyp og behagelig der nede sammen med kontrabassene et sted. I noen innspillinger av Philip Glass’ musikk vet de ikke helt hva de skal gjøre med det elektriske orgelet (Glass’ eget instrument). Jeg har hørt det delegert til bakgrunnen, jeg har hørt det erstattet med akustiske instrumenter som piano og cembalo, jeg har hørt det skjære gjennom lydbildet på en ubehagelig måte. Men jeg har aldri tidligere hørt det så godt integrert i lydbildet. Det former klangen til hele denne plata, og får den til å høres annerledes ut enn alt annet.

Sara Övinge behandler Glass sine rettvinklede rytmer bestemt og kontant på fiolinen. Tonen er sober, og det er de fine detaljene som virkelig teller; den presise ansatsen, den forsiktige vibratoen. Hun overbeviser like stort med pianissimo som fortissimo. Lawo Classics faste fotograf Anna-Julia Granberg har på underfundig vis fanget Övinges stil i høy ISO, med en slags sandaktig tekstur til bildene. Men aller mest slående i bildene er det rolige og betraktende blikket. Nettopp slik er Övinges tone også.

Det er et stilistisk slektskap mellom Kjetil Bjerkestrands stykke og det musikalske landskapet til Glass, selv om de har veldig forskjellige utgangspunkt. Hans Patientia har mange fine gradvise overtoninger mellom ulike lydbilder. Stykket har flere kraftfulle partier som får foten til å gå. Det dukker til og med opp en elektronisk basstromme der inne, en sjelden gjest i kunstmusikken. Hos Bjerkestrand har den analoge synthesizeren en enda mer grunnleggende funksjon i lydbildet enn hos Glass, og satsen «Seven» burde få alle progfans til å gå helt av skaftet. Personlig liker jeg enda bedre den litt mer forsiktige «Ups & Downs», for der kommer Övinges sublime spill enda mer til sin rett.

Begge komposisjonene er fantastiske stykker musikk, og Övinges behandling av dem er en musikalsk begivenhet av rang. Hør spesielt: Philip Glass: «Movement III» fra Fiolinkonsert nr 2.

I samleanmeldelsen der denne plata først ble omtalt finner du også lenke til musikken.