Vellaget aggresjon

Hedvig Mollestad: Ekhidna
Gis ut på Rune Grammofon 12. juni 2020
All musikk komponert av Hedvig Mollestad Thomassen
Innspilt og mikset av Bård Ingebrigsten

Tilbake i 2019 komponerte Hedvig Mollestad bestillingsverket Ekhidna til Vossajazz 2019. Konserten ga Ballades egnen anmelder hakeslepp, og kalte verket «underlig meditativ og overveldende helt samtidig».

Verket er ikke laget til Hedvig Mollestad Trio, som hun vanligvis forbindes med. Her har hun utvidet stallen med en kruttsterk og talentfull besetning. Bandet består av Mollestad selv, Marte Eberson (tidligere Highasakite), Torstein Lofthus (Elephant9), Ole Mofjell, Susana Santos Silva og Erlend Slettevoll.

Ekhidna band, med Hedvig Mollestad, Marte Eberson, Torstein Lofthus, Ole Mofjell, Susana Santos Silva og Erlend Slettevoll (Foto: Julia Naglestad)

I pressemeldingen til albumet står det at albumtittelen Ekhidna er basert på en figur fra gresk mytologi. Halvt kvinne – halvt slange. Dette til tross, jeg får ingen assosiasjoner til noen form for mytologisk konsept eller tematikk når jeg lytter. Konseptet lar seg begrense til den dynamiske oppsetningen: To keys og pianospillere, som begge spiller Rhodes i tillegg til andre slags tangenter, en av Norges dyktigste trommiser, Hedvig Mollestad som shredder på gitaren og en akustisk trompet for å roe alle andre helt ned.

Et prosjekt som bobler over av energi
Åpningssporet «No Friends But The Mountains» gir deg en falsk trygghetsfølelse når det kommer til energinivået på albumet. En skingrende lyd og et dypt drønn fulgt av trompet får deg til å tro at albumet blir svalt og rolig.

Denne roen viser seg å være kortvarig. For på neste låt, «A Stone’s Throw», blir vi bombardert med Mollestads aggressive gitarriff paret med Torstein Lofthus’ trommer. Resultatet er jazz og progrock i en herlig symbiose. Jeg finner mange fellestrekk ved denne låten som jeg gjør ved et renere progband, som for eksempel King Gizzard and the Lizzard Wizard, så vel som i hennes egne Hedvig Mollestad Trio. Susana Santos Silva briljerer gjennomgående på blås. Santos Silvas trompet gjør hele albumet litt mer jordnært – alle musikere spiller ofte i et rasende tempo og som lytter kan du relatere til den teknisk dyktige, men mindre brautende blåseren med den varme og betryggende klangen.

For meg kommer albumet og musikerne best sammen på den brilliant komponerte «Antilone». Den mest dynamiske og spennende låten på albumet. Den er i et perfekt skjæringspunkt mellom melodi og ren aggresjon. Driven er helt upåklagelig, og Lofthus stjeler virkelig showet bak trommene. Igjen er Santos Silvas’ trompet oasen i alt det aggressive. Mollestad vet å komponere heseblesende arrangementer, men ikke i den grad at det blir utmattende, som mye frijazz kan bli. Også her på «Antilone», hvor energinivået er høyt, gir hun oss et lite friminutt halvveis i låten der keys og gitar groover mens de bygger opp spenning som når et klimaks på låtens siste del.

Vi får et nytt rolig parti med låten «Slightly Lighter». Inderlig og lavmælt fingerspill og keys som virker å fungere som et mellomspill og en pustepause. Samtidig bygger den opp forventningene til hva som skal komme. Nå fikk ikke jeg mulighet til å se verket live, men kan se for meg at salen dirret under fjorårets Vossajazz da de spilte denne, i påvente av neste kraftanstrengelse fra Mollestad og co.

Riffoverdose!
Tittellåten som følger, bekrefter mistanken fra forrige låt. Nå er den smittende aggresjonen tilbake. Her er det spesielt trompet og gitar som leker bra sammen. Utover i låten tar jeg dog meg selv i å tenke at gitaren til tider er for stor del av prosjektet. Gjennom «Ekhidna» er det nemlig en del partier hvor gitaren er mer fraværende, og jeg kjenner på egne ører at jeg har rett og slett har fått en liten riffoverdose! Mollestad er en utmerket og utfordrende komponist og en engasjerende gitarist, men gitaren tar av og til en for dominant plass i komposisjonen. Gitaren er alltid helt foran i miksen, ofte de gangene hvor jeg heller vil drive med på trompeten eller Rhodes-keyboardene. Det er bare en mild kritikk, og skader ikke helheten i stor grad.

På siste låt er irritasjonen så godt som glemt! «One Leaf Left» er en givende avslutning på dette bestillingsverket. Måten låten fyller seg inn og bygger seg opp er belønnende. Her er gitaren myk, perkusjonen hypnotisk. Ja, alle i bandet spiller i en mer lavmælt fremtoning som gradvis bygger seg opp. Ja, man kan se det på bølgeformen på lydfilen som spilles av. Sangen sveller i noen harde trommer og sløye gitarsoloer hvor tonene virkelig blir halt og dratt i.

Coveret til Hedvig Mollestads Ekhidna (Foto: Rune Grammofon)

Til tross for til tider for mye gitar i monitor, er Ekhidna som helhet et utrolig underholdende og givende jazzprosjekt. Det er et album som koker over av energi, og som viser frem Hedvig Mollestad som en av Norges mest interessante jazzutøvere. Hun briljerer som komponist i det større formatet, og skinner som en musiker som ikke lar seg avgrense.