Så ingen løsning da, ser ingen løsning nå

Mange ser Bugge Wesseltoft som visjonær – innen musikk – og han vant sågar nettopp Telenors tunge kulturpris. Vi i ballade.no spør ham også om løsninger, trender, flytting av penger. Vi bestemte oss nemlig for å ta tak i noe, kanskje kan vi kalle det, profetisk han sa om nettet – for åtte år siden.

Da hadde Bugge Wesseltoft akkurat satt opp sin egen nettside for å selge, og dessuten eklektisk løfte fram andres, musikk han sto inne for. Og oppsummerte på jazztreff i Trondheim (Ballade siterte i mai 2012):
«Dei små nisjeselskapa vil aldri tene pengar på strømming, meiner Wesseltoft.
— Kontroversen er at dei store plateselskapa, som også er medeigarar i Spotify, tener ein million i veka fordi dei har så stor katalog. Men mindre plateselskap og artistar som driv med jazz og klassisk tenar ingenting. Eg trur aldri dei kjem til å tene pengar på strømmetenester.
— Kva er redninga for denne delen av bransjen?
— Eg veit ikkje om det er noko å redde. Eg veit ikkje om folk flest er villig til å betale for musikk lenger. Den digitale utviklinga gjekk så fort at ingen fekk det med seg. Platebransjen var for seint ute, og ein kan ikkje gå tilbake og gjere om på det, seier Wesseltoft.»

– Ja, jeg fikk jo rett, hehe. Jeg orka ikke mer jeg, av plateselskap på nett. Det lønte seg ikke, sier Wesseltoft nå.

– Jeg har aldri fått noe særlig penger for strømming … Han anslår at en million avspillinger på Spotify fra et Wesseltoft-spor kan gi rundt 4000,- i utbetaling. Så kommer han på én sang han og Sidsel Endresen solgte til en bilreklame og som traff et publikum i Spania. Som ellers aldri ville ha hørt dem, tror han (se bilde).

Bugge Wesseltoft på Spotify / skjermbilde (samarbeidslåta med Sidsel Endresen med 7 millioner avspillinger på topp). (Foto: Spotify / Egil Hansen)

Som for åtte år siden ser han på strømminga som et «utrolig viktig medium» fordi publikum kan finne hva som helst.
– Det er veldig forbrukerstyrt, og i skuddet som aldri før. Men for oss på den andre sida er det veldig ubalansert.

Han viser til de siste års konflikter om at i strømmetjenestene, navnlig hovedsakelig i Spotify, «subsidierer de små de store», ved at veldig mange avspillinger av en låt akkumulerer større overføringer.

Den omstridte Pro Rata-modellen
«I dagens såkalte «Pro Rata-modell» samles alle innbetalinger i én pott, som fordeles ut etter antall strømminger. Derfor subsidierer brukere som strømmer lite de som spiller mye, eller rettere sagt artistene til sistnevnte.»
Ballade er blant dem som siterte Ole Henrik Antonsen, musiker og andre nestleder i NOPA, og Digital Music sine oversikter på hvor lite man i den enden av kjeden kan ende med per avspilling:
«– Ifølge Digital Music News betalte Spotify ut 0,0038 dollar per strømming i 2017. Etter dagens kurs utgjør dette 3,2 øre, noe som betyr at for hver eneste sang jeg spilte i 2018 subsidierte jeg noen andre med 28,05.»

Er det egentlig noen i klassisk og jazz som er på Spotify for å tjene penger lenger?

For Bugge er det viktigst å sikre mangfold og tilvekst:
– Jeg er overbevist om at dagens strømmetilbud også bygger opp under en fantastisk utvikling, bare se på hvor mye spennende pop som kommer blant unge artister. Han peker på navn som den unge artisten Musti og hennes musikk.
– Dét er veldig gøy, da!

– Men så ser du at det er veldig mange som kommer og går. Det skal ikke mer til enn at bassisten får barn før et band forsvinner etter to–tre år. Mange som kunne satset på en karriere i musikk, og det er en langsiktig tanke, ikke sant, ser det som umulig.
Med andre ord kan det være lett å debutere, slå igjennom, til og med få en flying start, men hvordan bygge noe som varer?

– Drømmen om penger i klassisk og jazz er død
Drømmen hans er nisjestrømmetjenester med høy kvalitet og trofaste nok fans til at det kan lønne seg.
– Det må jo egentlig fordeles mer balansert mellom sjangerne enn i dag. Men egentlig tror jeg drømmen er borte. Med den modellen strømming har nå, er det ingen framtid på strømming for nisjene. Er det egentlig noen i klassisk og jazz som er på Spotify for å tjene penger lenger?

Wesseltoft mener vi bare må innse at i et lite marked som det norske, er det opp til det offentlige å sørge for innspillinger og «plate»produksjon.
– Det er et veldig typisk svar, da, fra en del av kulturen, at når noe ikke lever godt ute i de tøffeste delene av markedene, peker man på offentlig støtte …
– Ja, helt enig, og jeg er ikke den første til å søke, jeg altså. Men sammenlignet med en del andre bransjer, er det for få og små ordninger for en profesjonell norsk musikkbransje beskriver han. Ballade snakker med ham fra studioet, der han faktisk sitter og øver fra til konsertvirksomheten kan starte opp igjen.

Kan man så forvente, eller kreve mer fordeling fra de store plattformene eller de største musikkselskapene?
– Ja, det kan man jo absolutt. Men se på hvordan det har gått siden majorselskapene (Universal, Warner, Sony, i det store og hele) ble med på strømminga. Aldri før har nordmenn forbrukt så mye musikk, og vi legger igjen enorme summer der. Men bedre fordeling vil de nok ikke være med på.
– Hva med å kreve bedre fordeling av de store strømmeplattformene?
– Det har jo blitt gjort delvis, med rettighetsorganisasjonene i samarbeid med EU. Men igjen; innkrevinga blir fort vanskelig, og man kan gjerne bare kreve inn i sitt nasjonale marked.

En nøkkel for noe som oppleves som «fair and balanced», som Bugge siterer et utbredt mål blant skapende musikere på, virker ikke synlig i 2020, heller.
– Med tall rundt 50 millioner avspillinger for å  tjene inn produksjon og utgivelse av en plate anser jeg det som uoppnåelig for det meste av norskprodusert musikk å tjene penger. I tillegg er det nesten ingen platebutikker igjen. Vinylplatens rennesanse kommer heller ikke til å redde bransjen, sier musikeren.