Karin Krog og Tortoise

Av Ole Albrekt Nedrelid

Norges førstedame innen jazz er ute med den særdeles rykende fersk platen «Oslo calling», hvor Karin Krog til slutt har gjort alvor av å dokumentere seg selv med The Meantimes, trioen som har fulgt henne siden 1991. Og medvirkende på både plate og konsert er den britiske saxfonisten John Surman, som på Chat Noir denne kvelden skulle ha en avgjørende rolle.

Skal man summere opp alt hva Krog har gjort i løpet av sin karriere, ville nok dette fylt et par bøker. La oss derfor bare konstatere at syttienåringen ikke har sløst med tiden siden 1955, og at hun har gjort seg fortjent til Oslo Jazzfestivals Ella-pris 2008, som hun ble tildelt sist søndag. Torsdag kveld var det nærmest et releaseparty på Chat Noir, skjønt i riktig nøkterne former. Repertoaret spant ut fra «Oslo calling», hvor komposisjoner av bandmedlemmer og andre store jazznavn er blandet sammen i en smakfull miks.

The Meantimes består av Vigleik Storaas på piano, Bjørn Alterhaug på bass og Tom Olstad på trommer, alle med egne karrierer å se tilbake på med store bidrag til norsk jazz. I mine ører åpnet bandet svært forsiktig og usikkert, med variabel lyd i anlegget og en vokalist som ikke nådde helt opp på tonene. Fra fjerde låt falt imidlertid en viktig brikke på plass da John Surman dukket opp bak gardinet og fikk senket en del skuldre. Umiddelbart låt alt sammen bedre, og bedre skulle det bli.

Surmans soli og kommentarer på de forskjellige låtene ble et viktig bindeledd for helheten, dessuten avgjørende for at ikke flere skulle ende opp som min stakkars sidemann, som må ha stått over dagens middagslur. Et svært snilt lydbilde var det nemlig, jeg må innrømme at jeg kjøpte kaffe i pausen. Likefullt var det noen høydepunkter her som løftet hovedpersonen betraktelig.

Etter en fin versjon av Hancocks «Footprints» fløt alt ut i en meditativ overgang, med en tenkende sax over et dronekomp, svøpt i dempet rødt lys. Ut fra bakscenen kom Krog innhyllet i et stort sjal, spinnende på en arabisk skala. Hun overlappet Surman, som gikk ut, og startet neste låt, «Caravan». Jeg må innrømme at denne overgangen kom rimelig uventet på meg, men du verden som den hjalp på helhetsinntrykket. Det samme gjaldt låten «Jonathan», en riktig spenstig duett mellom Krog og Surman, med friimproviserte hint i et ellers moderne arrangement.

Alt i alt en fin konsert, men med visse elementer som faktisk trakk en del ned. Usikkerheten i et par av låtene var ikke så god å høre på. Men for all del, dette er flinke musikere, som rundet fint av med Miles Davis-klassikeren «All Blues», før undertegnede måtte løpe til neste konsert.

Tortoise

Et par generasjoner yngre er det amerikanske rockebandet Tortoise. Det komplekse universet de beskriver med musikken sin er en spennende ferd å ta del i, hvor sjanger- og band/artist-referansene teller i hopetall.

Først som sist vil jeg innrømme overfor leseren, og eventuelt beklage overfor andre som måtte kreve det, at dette er mitt første møte med Tortoise. Jeg vet ikke helt hvor glippen har oppstått mellom dem og meg siden de slapp sitt første album i 1994, men slike ting skjer i dagens mangfoldige musikkverden. Dette hindret meg likevel ikke i å innse storheten i musikken de spiller, da de opptrådte på Rockefeller denne kvelden.

For meg fremsto nemlig dette som en komplisert form for musikk, hvor alt er avtalt ned til minste detalj og dermed lite er overlatt til tilfeldighetene. Slik sett kan man sammenligne det med nedskrevet musikk, mens dette på sin side er innspilt musikk. Konserten er en tilnærmet tro kopi av hva de har gjort i studio, derfor bytter også alle fem på scenen instrumenter på omtrent hver låt. Ikke rent lite fascinerende å se på, i tillegg til å være imponerende tilpasningsdyktig. Oppsettet med to trommesett, to vibrafoner, et keyboard- og miksestativ og en lang rekke gitarer ble i et visst mønster flittig brukt av samtlige.

Men mønsteret fantes altså også i musikken, som i et hav av taktartskifter og melodier var fengende groovy. Ideen om å bryte alle kompositoriske normer var tydelig, og jeg har vanskelig for å kalle dette rock. Selv om Dan Bitney før det ekstra ekstranummeret ironisk sa «thanks for coming to our jazz concert», var det noe løst og fritt i disse faste rammene som for meg var en stor berikelse.