Av Øyvind Holen
This Place av Sigurd Køhn Quartet er sterkere preget av arven etter nordiske romantikere som Edvard Grieg og Geirr Tveitt og norske evergreens som «Hildringstimen» enn tidligere Køhn-prosjekter. I et intervju med TV Sør på tampen av 2004, fortalte Køhn at han delvis var inspirert av Jan Johanssons Jazz på svenska, men uten at han benyttet seg av vokal. Platen ble også påvirket av at han ble invitert til å konkurrere om et NRK-oppdrag i forbindelse med markeringen av unionsoppløsningen. Det oppdraget fikk han ikke, men arbeidet førte han dypere inn i de romantiske norske komponistene som var aktive rundt forrige århundreskifte.
— Sigurd var veldig opptatt av tradisjonen. Og av å være tro mot tradisjonen, det er derfor det er passende å si han likte å ommøblere innenfor tradisjonen. Han var ikke opptatt av det fragmentariske som har preget jazzen i lang tid, men ønsket å være tro mot den opprinnelige låta og dens idé. Han jobbet hardt og lenge med å skape «Hildringstimen», selv om mange skeptikere bare ristet av hodet på forsøket hans på å arrangere den som en jazzlåt. Sigurd både utforsket og videreførte tradisjonen. Det var hans varemerke som musiker og komponist, for han var en brobygger som var like glad i alle musikalske sjangre.
Romantisk og melodiøs
Samtidig må vi ikke glemme at fire av ni melodier på This Place er originale Sigurd Køhn-komposisjoner. Platen er på mange vis et tobent dyr, drevet av den utforskende og temperamentsfulle jazzmusikeren Sigurd Køhn og den respektfulle tradisjonstolkeren Sigurd Køhn.
— «Losing It» er en fantastisk vakker ballade, mens jeg også liker det overskridende og boppete preget i låter som «Galder» og «Le Kabaler». Jeg synes all musikken Sigurd har vært med på, er preget av selvironi og livsglede. The Real Thing og Køhn/Johansen var sterkt preget av musikalsk overskudd, energi og improvisering. De turte å leke og ta musikken langt ut. This Place er på sin side mer romantisk og melodiøs, mer melankolsk og mellow.
Heidi Køhn forteller også at dragningen mot den romantiske, klassiske musikken og folkemusikken var noe Sigurd hadde lyst til å utforske videre. Han så for seg This Place som en begynnelse på en ny musikalsk æra, og var strålende fornøyd med kvartetten han hadde klart å sette sammen etter lengre tids leting og utforsking. Han ønsket å jobbe videre med norske folketoner, og hadde også begynt å interessere seg for alvor i folkemusikk fra India, Pakistan, Sørøst-Asia og balkan.
— Han hadde så mange planer, det er det som er så trist. Vi har musikken han har skrevet og spilt inn, men har mistet alt det ugjorte. Han så for seg et langt liv som jazzmusiker og komponist, og så at hvis han utviklet repertoaret mer i retning klassisk musikk kunne han trygt holde det gående som komponist til han var 80 år gammel, og samtidig utvikle seg hele tiden. Han ville bli en mester, og øvde på skalaer hele tiden fordi han ville improvisere og gå utover det vanlige. Han ønsket ikke å stå stille.
Ikaros
Nettopp derfor var Sigurd Køhn allerede i gang med et nytt og stort prosjekt da han døde. En minimusikal basert på Axel Jensens roman Ikaros, med saksofoner, kor, fortellerstemme og multimedieeffekter. I utgangspunktet tenkt som en skoleforestilling i samarbeid med Rikskonsertene, men Sigurd hadde selvsagt planer om å utvide det ytterligere.
— Vi skulle jobbe videre med Ikaros i januar, og lansere den og få den på beina i løpet av august. Det var tenkt som et samarbeid med Rikskonsertene; en minimusikal med et blandet kor bestående av elever fra videregående skole. Jeg har lagt planene på is inntil videre, for nå bruker jeg all min energi på lanseringen av denne platen. Det er mange som har spurt meg om forestillingen, og med tiden vil vi nok også vurdere en samleplate med Sigurds musikk. Men jeg har vært i sjokk og er sønderknust etter tsunamien, og jeg må gradvis arbeide meg tilbake, avslutter Heidi Køhn.
This Place er utgitt av Køhn Records, og distribueres av Musikkoperatørene. Konserten i anledning plateslippet er på Blå onsdag 26. oktober. Konsertstart kl. 1930 og gratis adgang.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke. Og avslører at hun skriver på ei bok.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
