Hva er en live remiks?
ANMELDELSE: Hvor ble det av live-remiksene under Punktfestivalen?
For Punkt er David Sylvians residentskap på festivalen et stort scoop. Ikke minst er det en triumf som kan tilskrives det mange kristiansandere og tilreisende mener er eksepsjonelle nettverkbyggeregenskaper hos festivalsjefene Jan Bang og Erik Honoré.
Den geniforklarte kunstnersjelen Sylvian er en mann som har valgt isolasjonen, og lar kunsten og samarbeidspartnere står for snakket med presse og publikum. Åpningen av Sylvians interaktive installasjon Uncommon Deities torsdag, fredagens seminar med hans designer Chris Bigg, og programmet Sylvian hadde satt sammen samme dag, fungerte som en langsom oppbygning til framføringen av albumet Plight & Premonition fra 1988.
I en halvsirkel på scenen satt Sylvian i midten vendt mot publikum, delvis skjult bak en trailercaps,. Med Bang og Honoré på hver sin side, ytterligere flankert av John Tilbury, Eivind Aarset, Philp Jeck og Arve Henriksen, antydet sceneoppsettet en slags festivalrangordning med trofeet Sylvian som seremonimester og naturlig midtpunkt.
Spenningsutløsningen kom i form av 40 behagelige minutter med levende og blåfarget ambient. Framføringen fungerte som en utjevnende kontrast til det øvrige elektroakustiske impro-programmet, og som en sfærisk chill out for publikum i Agder Teaters dype seter.
Men hva med live remiksene?
Kjernen i Punkt-konseptet er live-remiks-seansene i Alpha-rommet på Agder Teater. Her lover festivalen at publikum skal få oppleve remiksede versjoner av konsertene på hovedscenen, umiddelbart etter at disse er ferdig.
Jeg var selv ikke tilstede ved da Sidsel Endresen, Bang og Honoré remixet Zilliacus/Persson/Raitinen/Dornbusch, men ved de tre øvrige remiks-seansene på fredag fant jeg ingen hørbar eller visuell sammenheng mellom hovedsalen og Alpha-rommet.
Slik jeg oppfattet det framførte Dans les Arbres en ordinær konsert uten at kvartetten på noen måte behandlet materiale fra John Tilbury/Evan Parker/John Russell og Okkyung Lee, og det samme gjaldt de to øvrige innslagene jeg overvar fredag. Ett unntak var kanskje Stephan Mathieu hvis jobb ifølge programmet var å remikse Plight & Premonition-framføringen. Hans skapte et tilnærmet likt ambient og sfærisk univers som på hovedscenen, men jeg kunne ikke oppfatte hvordan eller på hvilken måte han eventuelt hentet materiale fra hovedscenen.
Punkt er en high end improfestival som kan tilby profesjonelle og påkostede rammer for artister i form av fantastiske lyd/lys-produksjoner, og komfortabel tilrettelegging for publikum. Punkts innpakning løfter den elektroakustiske improvisasjonsbaserte musikken opp på noen nivåer og åpner den opp mot et større publikum uten at det går på bekostning av musikkens umiddelbarhet.
Men forventningene til Alpha-rom-remiksene, festivalens konseptuelle kjerne og det som skiller den fra alle andre festivaler, ble ikke oppfylt. Med alle mulige forbehold om at jeg gikk glipp av detaljer, i form av en ørliten gitarfigur eller en oversett klangfarge, som kan sette det hele i et annet perspektiv, gjør rett og slett fraværet av en konsekvent linje i Alpha-rommet Punktfestivalen mindre utfordrende.
