Daufødt har laget sitt første album. (Foto: Brage Pedersen)

Flinkis-pønkerne kommer

– Tradisjonelle pønkeband synes jo ikke det er så fett, at vi går på skole.

Kalender

Cikada RBK + EAU

23/10/2020 Kl. 18:30

Oslo

Ivan Mazuze Band

24/10/2020 Kl. 19:00

Viken

Kampenjazz: Skarbø Skulekorps

25/10/2020 Kl. 20:00

Viken

Annika Linn Verdal Homme, vokalist, kunststudent og sinna sørlending, ankommer nye Deichmann. Vi var enige om at det er fint å få sett et nytt bygg samtidig som vi gjør intervju om plata hun og resten av Daufødt har laget. Hun skriver tekster, lager fiffig coverdesign – og brøler.

Resten av hardcorebandet er Eskild Myrvoll, Eirik Albrethsen Reithaug, Mads Antonsen Gerzic er resten av bandet. Én har bachelor fra Norges musikkhøgskole, resten studerer master på musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Når kollektivet du bor i bestemmer seg for intervention
De andre hadde allerede starta bandet – og de ville ha brøling! Annika ler når hun skal beskrive jobben med å få vokalistjobben:
– Jeg bodde i et skrøpelig kollektiv i gamlebyen, med tynne vegger. Veldig lytt. Bandet hadde spurt om jeg hadde lyst til å komme på en øving – der jeg skulle brøle. Jeg bare … hvordan? Så jeg måtte prøve litt hjemme, sånn grmmmmm, Annika drar en smak av lav brumlebass.
– Etter ei uke kom jeg inn på kjøkkenet og hele kollektivet satt der og var sånn: «Går det bra med deg?!» De trodde jeg hadde en skikkelig mørk periode, og måtte ta tak i meg. Jeg måtte si «Jeg skal kanskje bli med i et band, så det går dritbra!» Hahaha. Jeg kjente ingen av dem, et kollektiv med totalt fremmede som følte de måtte si noe.

Hun har sett på youtube-opplæringsvideoer for å bruke mage- hals- og munn-rom rett. Løfte opp kroppen på rette sted. Nå kommer hun fint igjennom en øving på tre timer i strekk – og en konsert på 45 minutter – uten å slite på stemmen.

– Det er jo et uttrykk. Det skal være sint, sier hun på mandalsdialekta si.

– Jeg føler meg trygg når jeg kan brøle på scenen, for det er ganske fjernt fra min egen personlighet.
– Som i at du inntar en persona?
– Ja. Og så er det en kanal rett inn. Det er digg å få utløp.
– Men det blir veldig utstudert, samtidig som det gir deg en kanal rett inn.
– Ja. Bandet mitt er veldig flinke musikere som har lyst til å spille pønk. De spiller jo hardere og fortere enn de noensinne har gjort før. Og de kan jo ikke reversere alt de har lært.

Annika Linn Verdal Homme er gjerne sint. Men også blid, som når hun ler og forteller om da samboerne hennes hørte på at hun lærte seg å brøle (Foto: Siri Narverud Moen)

– Når jeg ser på andre vokalister handler det mest om oppførsel på scenen. Jeg har sett en del på Future Islands, og synes sangeren deres har en original måte å være på. Det hender han går ned i growlinga også, beskriver hun.

Annika skriver tekstene – noen ganger korrigert av litt.vit.-bandmedlem Eirik.
– Dere har en litt utstudert innfallsvinkel til pønk?
– Tradisjonelle pønkeband synes jo ikke det er så fett, at vi går på skole. Men de andre i bandet har så sykt mange referanser. Det kan ikke være et argument at de ikke kan lage pønk fordi de har studert. De er så flinke, at de kan gjøre hva faen de vil. Og det er tidens ånd; du får deg faen ikke noen jobb hvis ikke du går på skole.
– Men noe av det opprinnelige pønk-levesettet, hvis du ville mer enn å bare være innom det, var å skape deg et system sjøl, og leve også uten jobb, finne mat i containere eller på Blitz …
Balladeskribenten snakker om pønkens opprinnelige opprør mot flinkismusikk – og at den biter seg sjøl i halen når dyktige 2020-studenter velger seg pønkens schtøgge uttrykk. Vi kommer raskt inn på den morsomste musikknettsida jeg har sett på lenge; Annika viser meg Punkenytt som har anmeldt plata 1000 Island. Anmelderen er anonym, som alt annet på nettsida:
«At label- og presseskriv-gjengen til Fysisk Format velger å kalle det kunst-hardcore/punk er en av de første fremmedgjørende og frastøtende tingene som ødelegger denne platen.»

– De er så frekke, men samtidig så sykt on point. Det var veldig gøy å lese om andre der fra før, men om oss… Wow, det er helt grusomt å lese. Det er utrolig sånn «dette er faktisk det vedkommende synes», og så stemmer mye av det. Noen har gjennomskua oss, føles det. Den som skriver angriper meg veldig.
– Gøy? Eller ekkelt?
– Noen har gidda å bruke tid på oss, da.

«Daufødt er et band som ligner litt på skolelyset i klassen som læreren er veldig begeistret for. Som gjør leksene, men som ikke har ett snev av sjel bak. Musikken feiler totalt.»–Punkenytt

Når man vil blø
Daufødt handler om å gjøre noe av det gøyeste de veit – og gi seg hen sammen med publikum. De prøver fortsatt, sjøl om moshpit ikke er lov høsten 2020.
– Vi vil jo blø. Det er en sånn syk syk ting du ikke får i hverdagen!
Og de beste publikummerne, de på første rad, er 18-åringene som herjer villest og dytter hverandre. Nå i koronatida må folk sitte ned – men på siste konsert på Revolver passa Annika på å blø, sjøl uten å kræsje sammen med andre.
– Jeg kjørte micen opp i leppa så den sprakk. Så, hahaha, det går an å moshe med seg sjøl!

Lita ordbok: growling = brølevokal som er utbredt i vise typer metal. Moshpit = herjing foran scenen på hardrockkonserter, utvikla fra pønkedansen poging.

Tekstene hennes går hardt ut mot hvite middagshøydemenn – og helt konkret er det politikere og deres nettverk som sender ut løgner for å bryte ned demokratiet. Særlig hjemme på Sørlandet. Tittelen 1000 Island er deres egen versjon av «helvete» – det er jo verdens verste dressing, som hun sier. Thousand Island, altså.

– Jeg kan ikke tro at folk i min egen familie har stemt Demokratene. Du kjenner til Sørlandsnyhetene?
Hun, med flere, stempler det som falske nyheter, det som omstridte Sørlandsnyhetene vant valget i Kristiansand for Demokratene med.

Også fulle menn som tror de har rett til å græbbe og tråkke over jenters grenser fordi de…er menn?, eller hvilke grunner de kan ha blitt vant til å rettferdiggjøre dårlig oppførsel med:
– Et sted jeg jobba ble en mann kasta ut. Og svarte med å tvinge et kyss på ei venninne av meg. For å understreke det hele, hadde han snakka om Jordan Peterson hele kvelden. Dén låta skreiv jeg på fem minutter, jeg var så sint at jeg skalv.

Stillinger

Førsteamanuensis i musikkvitenskap

NTNU – Institutt for musikk

Kulturhusleiar

Sogndal kulturhus

Salgs- og publikumsansvarlig

Arktisk Filharmoni

Fagansvarlig

Norsk jazzforum

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev