(Foto: Espen A. Eik)
Pling plong, dunk dunk og Chopin
Etter å ha prøvd å grave seg ned i Chopins masurkaer, kan komponist Nils Henrik Asheim konstatere at han har «bommet på alt».
— Hva har du lekt med?, spurte Magnus Andersson
Morgenbladets musikkkritiker var invitert som en slags oppvarmingsartist til slippkonserten for Nils Henrik Asheims «Mazurka – remaking Chopin». Komponist Asheim har sett nærmere på Chopins masurkaer, og sammen med Gjertruds Sigøynerorkester har han tatt seg friheter med råmaterialet. Før konserten satt han altså der på scenen og skulle svare Andersson: Hva har han lekt med, egentlig?
– Nesten alt, svarte Asheim.
Å grave et hull i tiden
En masurka er, for å følge definisjonen Asheim selv ga fra scenen, en slags vals i 3/4-takt, med en «litt skarpere rytme». Asheims versjoner er gjerne musikkstykker som ikke er på vei noe sted.
Det er ikke musikk som går videre, det er musikk som går innover. Vi kan for eksempel grave oss nedover i én takt, i én akkord. Det blir nesten som å grave et hull i tiden. Det Chopin pakket inn i en sivilisert form, har vi forsøkt å pakke ut igjen, forklarte Asheim, og legger til:
— Man tar seg generelt for lite friheter med klassisk musikk.
— Noen vil kanskje si at du ikke tar det langt nok?, innvendte Andersson.
— Klart man kan ta det lengre, dekonstruere det enda mer. Jeg mener at den måten vi komponerer på, er veldig 2010. Å dekonstruere det enda mer, ville vel vært mer 1990.
— Ikke seriøs pling plong
Ledige stillinger
«Mazurka»-platen beskrives som «Chopin sett gjennom folkemusikken». Spørsmålet blir da: Hvordan får man folkemusikere til å improvisere i en «pling plong»-stil?
— Vel, man bruker uttrykk som nettopp det, «pling plong» og «dunk dunk». Det vi har gjort, er å overdrive klangene, bruke større lyder. Det må være lov å se det komiske i det vi driver med.
— Men blir det da samtidig en latterliggjøring av musikken?
— Nei, det synes jeg ikke. Vi er langt fra det en kan kalle en «seriøs pling plong»-arena. Vi spiller ikke på Ultimafestivalen, vi låner mer fra filmmusikken, som har brukt disse grepene i 50 år, forklarte Asheim.
Bommet på alt
Komponisten kunne, i takt med tidens ånd, også fortelle at gamle Chopin selv hadde vært i kontakt med ham under utarbeidelsen av de nye versjonene.
— Alt har blitt gjort etter bud fra Chopin selv. Han kom til meg og sa at han var møkka lei av alle disse konsertopptakene som utgis stadig vekk, alle disse nyinnspillingene. «Det skal være rått!», sa han. Det er derfor det har blitt så rart.
Med pokerfjeset i front kunne Asheim klassifisere prosjektet som en kjempebom.
— Det er ikke klassisk. Det er ikke samtidsmusikk. Det er ikke folkemusikk. Jeg har bommet på alt.
