Det kan kanskje overraske at det er mulig å drive seriøst med å spille lur og bukkehorn i dagens Norge, men Odd Lund forteller at han stadig har pågang om spillejobber. Åpningen av OL på Lillehammer er nok det gjeveste så langt.
Ved siden av spillingen har han en halv stilling på Musikkhøgskolen i Oslo. Der er han ansvarlig for skolens innføringskurs i folkemusikk. Men ellers er det lur og bukkehorn som gjelder:
— Jeg tar dem like alvorlig som alle andre musikere tar sine instrumenter. Jeg øver masse, og bukkehornene lager jeg selv. Det er såpass vanskelig å få tak i gode råhorn at jeg gikk til anskaffelse av egne geitebukker, som gikk på beite hos venner som har gård, forteller Lund.
At han følger hornet fra geit til ferdig instrument, gjenspeiler seg i Lunds streben etter ekthet i musikken.
— I den folkemusikken jeg driver med er det fritt for elektroniske hjelpemidler. I vår tid, hvor det er så mye musikk som kommer ut av høyttalere, er det noe spesielt med en levende mann som blåser på en trestokk med høl i. Hvis den som blåser også er flink til å spille, griper det meg virkelig. Og det griper veldig mange som får anledning til å høre det. Når jeg blir engasjert til å spille på en åpning eller noe lignende så merker jeg det på folk, sier Lund entusiastisk.
Selv om Lund er veldig nøye med å understreke at han ikke ønsker å «tråkke noen på tærne», som han uttrykker det, er han skeptisk til at musikk blir mer og mer elektrisk.
— Jeg synes noen gjør det på en vellykket måte, men synthene har sneket seg inn i alle sjangre, også folkemusikken. Skal du bli virkelig populær i folkemusikken i dag, så skal du ha synth. Eller utenlandske musikere; kanskje noen fra Afrika, som samarbeider med norske folkemusikere. Da får du statsstøtte og medvind i media, grunner Lund, som understreker at han ikke på noen som helst måte mener at hans egen folkemusikktradisjon er overlegen andres:
— Jeg synes det er mange kjempegode afrikanske musikere, og liker at man kan høre dem på en konsert der det også er norsk folkemusikk. Men personlig synes jeg det er finere at de spiller hver for seg, og etter hverandre, enn at de spiller sammen. Det er noen som klarer å blande tradisjonene sammen på en veldig fin måte, men det virker som om andre gjør det for å få blest og støtte, sier han.
Men er det ikke viktig at en tradisjonsmusikk tilføres inspirasjon utenfra, for å unngå at tradisjonen legger seg alt for tykt på innsiden av blodårene?
— Faren er at det kan bli et hysteri. Som når musikere tar med synther eller når de lager «rocka» folkemusikk. Det kan være fint, men la oss for all del ikke gjøre all folkemusikk rocka. For da blir det ikke noe igjen av den, sier Lund.
Ett spørsmål er Lund lei av. Det er om han, som spiller lur, ikke vil spille didjeridoo i steden. Denne nittitallets svar på panfløyta er jo fremdeles svært så trendy…
— Jeg har prøvd å spille didjeridoo. Jeg vet at jeg fikser sirkulærpusten, men jeg vil ikke spille didjeridoo. På samme måte som jeg ikke spiller alpehorn. Jeg ønsker å spille på norske instrumenter. Det er veldig flott å høre folk spille didjeridoo på høyt nivå, men å høre nybegynnere, det vil jeg helst slippe. Dårlig didjerdidoospilling er like ille som dårlig for eksempel hardingfelespilling, fastslår Lund.
Lund mener denne importen av hule trestammer fra Australia er å gå over bekken etter vann. For det mørke bulderet (borduntonene) som didjeridooen tilfører musikken kan man utmerket få til med mer hjemlige hjelpemidler. Både munnharpe og hardingfele har borduntoner, påpeker Lund. Som, selv om han avviser motesvingninger i musikken, ikke er det minste redd for at folkemusikken skal bli en slags museumsgjenstand. Noe som gjenspeiler seg i hans forhold til arbeidsantrekk.
— Det finnes folkemusikere som ikke liker å gå i bunad. Det har jeg hørt dem si selv. Slik tenker ikke jeg, jeg går i det oppdragsgiveren ber meg gå i. Jeg synes det går an å stå i dress og spille fele, men ikke dress og spille lur. Så da stiller jeg i saueskinnsvest og vadmelsbukse. Eller fullt vikingantrekk! sier Lund, som regner med at han har lagt 50,000 kroner ned i de tre antrekkene han veklser mellom. Det lille ekstra som skapes av at Lund stiller i et antrekk som virkelig hever ham ut av hverdagen gjør et inntrykk på publikum. Det lønner seg også.
— Man ønsker jo å leve av det man gjør. En del av oppdragene jeg får, som gir meg bra inntekter, er det som noen foraktelig kaller «hotellspellinger», sier Lund – med talende trykk på første stavelse i dette finurlige faguttrykket.
— Noen folkemusikere forakter «hotellspellinger», og det er kanskje de som ikke får så mange av dem. Slike oppdrag er en flott anledning til å misjonere for folkemusikken, hvis man velger ut stykker og slåtter som fenger folk som på forhånd ikke har bedt om å få høre folkemusikk. Da kan du faktisk få flere som er glad i denne musikken. Og hvis jeg må ta på meg bunad for å oppnå det, så gjør jeg det gjerne, avslutter Odd Sylvarnes Lund.
Du kan lese mer om Odd S. Lund her.
Mari Boine hedret
Artist og låtskriver Boine fikk ærespris for langt og betydningsfullt virke.
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
En ny vår for norsk opera: To × opera off-Bjørvika
Ballades klassisk-anmelder Ola Nordal opplevde nylig operaene «Heroin Chic» og «Nokon kjem til å komme» på Parkteatret i Oslo. I denne dobbeltanmeldelsen prøver han å fange noe av det som skjer i norsk operaproduksjon.
