«Den norske staten har aldri tatt folkemusikken på alvor»
I sin jakt på formuleringer om ansvar for folkemusikk og dans i statlige dokumenter har kulturforsker Georg Arnestad lett forgjeves etter noe om at norsk folkemusikk og tilhørende dans kun finnes i Norge, og at staten derfor tar et særlig ansvar for området. Men slike formuleringer har Arnestad ikke funnet.
— Den norske staten har aldri tatt folkemusikken på alvor. Det er uhørt at en ikke har fått staten til å erkjenne dette ansvaret, fremholdt Arnestad, og oppfordret videre til at en nå måtte sørge for å få dette inn i kommende kulturmelding.
Dette kom frem under representantskapsmøtet i Rådet for folkemusikk og folkedans i Trondheim i midten av oktober. Utreder Georg Arnestad orienterte fra arbeidet med kulturrådsutredningen om folkemusikken og folkedansen. Dette er et arbeid som ble satt i gang av Norsk Kulturråd i fjor etter et initiativ fra NFD, og etter at Rådet for folkemusikk og
folkedans, Noregs Ungdomslag, Landslaget for Spelemenn og Norsk Folkemusikk- og Danselag sammen tilskrev Kulturrådet og bad om en at et slikt arbeid ble satt i gang.
Arnestad har i sitt arbeid intervjuet en rekke sentrale aktører i miljøet. I intervjuene fremkommer bl.a. at dagens unge utøvere først og fremst ser på seg selv som utøvende kunstnere og musikere som har valgt tradisjonsmusikk som sitt uttrykk. Det fremkommer også – til en viss overrasking for utreder – at verken gamle eller unge utøvere ser det som noe problem å blande sjangere. Ikke alle driver med dette selv, men ingen er negative til det. Dette er noe de aller fleste ser positivt på, og fremholder at man gjennom samarbeid med musikere innen andre musikkformer utvikler seg som utøvere. Men stort sett foregår slikt samarbeid på de andre musikkformenes premisser:
— Folkemusikken er netto bidragsgiver til andre sjangere – ikke motsatt, fremholdt Arnestad.
Hybrid
Arnestad har videre en vurdering av organisasjonenes arbeid og posisjon.
Han gir Rådet for folkemusikk og folkedans kreditt for det faglige arbeidet, dokumentasjons- og arkivarbeidet og danseutdanningen, men sier videre: – Rådet er en hybrid, sammensatt av ikke helt passende element. Som felles kulturpolitisk interesseorgan er det svært anonymt.
Om Noregs Ungdomslag viser han til intervjuene gjort så langt, der det ikke virker som organisasjonen lenger har noen relevans. På dette punktet ble han imidlertid imøtegått fra representanter i salen, som mente at NU har en viktig funksjon i forhold til rekruttering og opplæring – særlig på danseområdet.
Om LfS fremholdt Arnestad at det gjøres et viktig arbeid med Landskappleiken og på rekrutterings- og opplæringsområdet i lokallagene, men at organisasjonen ikke er synlig. NFD sammenlikner Arnestad med Bellona:- NFD setter premisser for fokus og debatt innen området, men er i følge intervjuobjektene «..litt for flinke til å fortelle hvor store de er…»
Hva så..?
Arnestad fremholdt mot slutten av sin innledning at det er en utfordring å skape anerkjennelse for folkemusikken og dansen. Han påpekte videre at det nå antakelig må gjøres noen organisasjonsmessige valg:
— De fleste ønsker seg en utøverorganisasjon, sa Arnestad, med bakgrunn i sine intervjuer. Han advarte samtidig sterkt mot korporative konstruksjoner som for eksempel Norsk Jazzforum, der både utøver- og arrangørinteresser er samlet under en paraply – men sa til slutt at man må være villige til å svelge noen kameler for å komme videre.
Ledige stillinger
Arnestads innlegg ble fulgt av debatt, der det bl.a. ble satt spørsmålstegn ved utvalget av intervjuobjekt. Det mangler foreløpig intervju fra Gudbrandsdalen, og det er også svært lite innspill fra rundansmiljøene.
Arbeidet går nå mot slutten, og utredningen vil foreligge på nyåret. Dette blir spennende lesning for alle med interesse innen folkemusikk og dans, og Arnestad innleder til debatt på NFDs årsmøte 24. mars.
