Nordicanaen er kommet for å bli

«Jeg er jo fra Oslo, og der har ikke country alltid stått like høyt i kurs». Det forteller country-stjerneskuddet Malin Pettersen publikummet på Trondheim Calling. Selv om country og americana kanskje ikke har stått like sterkt i hovedstaden, så har det uten tvil vært en oppblomstring i sjangrene i resten av Norge de siste årene.

En rekke artister og band, som for eksempel Darling West, Unnveig Aas og Signe Marie Rustad har seilet opp i norsk musikk-bevissthet, og med en rekke kritikerroste utgivelser har de vist at sjangeren er av betydning i dag. I år nådde nordicana-bølgen for alvor Trondheim Calling, en rekke konserter med aktuelle navn innenfor sjangeren tyder på at dette er musikk årets arrangører ønsker å fremheve.

Nå kan det sies at formularet her verken er grensesprengende eller særlig nytt, og det lener seg kanskje litt vel mye på et velkjent modell i norsk musikkindustri: kvinnelig vokalist med sitt eget navn som artistnavn, og som synger utrolig fint. Om trenden har mer til seg enn dette, er mitt fremste spørsmål før det er duket for en helaften med nordicana under festivalens andre dag. Svaret på det ble heldigvis ja.

Hjemmekoselig gitarspill i rustikk atmosfære
Det finnes ikke noe bedre sted i Trondheim å arrangere en kveld full av nordicana enn på bittelille Moskus. Pubens rustikke og hjemmekoselige atmosfære passer egentlig helt utmerket til fredfull og rolig musikk. Idet første artist for kvelden skal på scenen er det stappfullt, noe som tyder på at fenomenet nordicana ikke har gått Trondheimspublikummet hus forbi. Det skal vise seg at de heldige som får plass inne i lokalet har en kveld med mye god musikk i vente.

Malin Pettersen på puben Moskus under Trondheim Calling 2020 (Foto: Erlend Gylver)

I det klokka blir halv ni står country-artist og Spellemannprisvinner Malin Pettersen på scenen. Hun har siden debuten References Pt. 1 i 2018 blitt spådd en lysende fremtid, hvor den akustiske EPen «Alonesome» fra i fjor står i sentrum av kveldens konsert. Det er nemlig bare Pettersen med gitar på scenen, og etter at et par låter fra siste EP er fremført, deriblant tittelsporet «Alonesome», er det tydelig at dette sitter veldig godt.

SE OGSÅ Malin Pettersens musikkvideo «Pause» i Ballade Video

Det er helt tyst i lokalet på Moskus når Malin Pettersen spiller, og det virker som om publikum vegrer seg for å i det hele tatt bevege seg i frykt for å forstyrre den fredfulle atmosfæren. At Pettersen er et vokaltalent hersker det ingen tvil om, den store stemmen i det lille lokalet skaper en helt spesiell, nærmest trolsk stemning.

Intimkonserter av denne typen gjør at barrieren mellom artist og publikum forsvinner, og Pettersen utnytter dette godt. Ved å bruke god tid på å introdusere låtene tilfører hun en viss variasjon i det halvtimes lange settet, samtidig som publikum virkelig får muligheten til å bli bedre kjent med Malin Pettersen og musikken hennes. Når siste låt er spilt, er det et takknemlig publikum som gir henne en rungende applaus – så langt har nordicana-kvelden på Moskus vært en nydelig affære.

Ryktet om hva som foregår på Moskus denne kvelden har tydeligvis spredt seg til resten av festivalen. Etter å ha konsultert med dørvakten bestemmer jeg meg for å gi opp forsøket med å få sett punkrock-bandet Daufødt mellom konsertene, det er nemlig ingen garanti for å komme inn igjen. Når det er klart for neste konsert er det, som spådd, kø utenfor. Det er tydelig at arrangørene traff veldig godt med nordicana-kvelden når det vekker såpass med interesse.

Sammenfletting av musikalske uttrykk på et mesterlig vis
Så er det enda en Spellemannpris-nominert som står på scenen. Signe Marie Rustad har med en noen solide utgivelser bevist at hun hører hjemme i country-verdenen, selv om fjorårets mer indie-rock inspirerte When Words Flow Freely viser at hun også mestrer andre sjangertyper. I det åpningslåta på albumet, «Red Light Calling», spilles senker roen seg igjen over Moskus. Det blir starten på enda en solid konsert.

Til forskjell fra Malin Pettersen har Signe Marie Rustad med seg fullt band på scenen. Med alle instrumentene på plass får vi muligheten til å oppleve nordicanaen til fulle, selv om ikke alle nyansene og kompleksiteten i musikken kommer like godt frem på den lille puben.

Signe Marie Rustad og bandet på puben Moskus under Trondheim Calling (Foto: Håkon Karlsen)

LES OGSÅ: Signe Marie Rustad nominert til Spellemann i to kategorier

Likevel låter det godt, og bandet løfter frem Rustad på fremragende vis gjennom flotte vokalharmonier i kombinasjon med en glimrende el-gitar og skjønne tangenter. Til tross for at det er ganske så trangt på den lille scenen, er det liten tvil om at det er Signe Marie Rustad som står i sentrum.

Signe Marie Rustad, Trondheim Calling 2020 (Foto: Erlend Gylver)

«Not Without My Pen» blir stående igjen som høydepunktet. Oppbygningen mot denne låtas herlige refreng høres enda mer episk ut på scenen enn det gjør på plate. Her virker Rustad og bandet å gi alt, i den grad det er mulig når man spiller døsig americana.

Referansene blir mange i løpet denne konserten, og tankene går til Madrugada, Eva Cassidy og alt som finnes i mellom. Det er gøy å være på konsert når sammenflettingen av musikalske uttrykk gjøres på et så mesterlig vis. Trist er det når det etter en snau halvtime er over, for dette ville både jeg og resten av Moskus ha mer av.

Trondheim Calling gjorde uten tvil noe riktig ved å sette fokus på denne nye trenden innenfor norsk musikk. Godt besøkte og meget gode konserter under festivalen tyder på at nordicanaen som har blomstret i flere år endelig har kommet for å bli.