Det er januar, og sesong for den årlige diskusjonen omkring Spellemannprisen. Spellemann evaluerer internt, kritiseres eksternt, mange har synspunkter. Det er bra at mange engasjerer seg og har meninger om det som skal være en feiring av det særdeles gode musikkåret 2014. Å bli nominert er en stor ære.
Som jurymedlem i to kategorier denne gangen brukte jeg mye av min tid i november og desember på å lytte til påmeldt musikk. Jeg hadde en flott kveld i Stavanger Konserthus. Showet så bra ut på TV etterpå. Samtidig kjenner jeg mange som er langt over middels interessert i musikk som er lunkne overfor hele opplegget, og syns at Spellemann er ganske uinteressant. Dagene derpå spør jeg: Hvordan kan Spellemann utvikle seg videre?
Juryordningen
Det sies av og til at Spellemann bare er en firmafest, «den samme gjengen som gir priser til hverandre». Det er ikke helt riktig. Juryordningen er dessuten todelt. De fire mest prestisjefylte prisene (Nykommer / Hit / Årets spellemann / Hederspris) kåres i fellesskap av «den samme gjengen», men gjengen er altså ingen ringere enn styret i Spellemann AS, oppnevnt av IFPI og FONO. For de øvrige sjangerbestemte prisene er det stor bredde og variasjon i jurysammensetningen, også antakelig med bedre kjønnsbalanse enn noe annet sted i musikkbransjen.
Av de mer enn 120 jurymedlemmene i år, kjenner jeg rundt 10 prosent i «den samme gjengen» (har sikkert hilst på noen flere). Jeg er alene med musikken, uten å vite hvem de andre er. Jeg forteller ingen at jeg sitter i en bestemt jury, bruker ikke tid på å sjekke anmeldelser, lytter faktisk igjennom alle platene, og prøver å mene noe selvstendig.
Jeg prøver å ikke bare bruke min personlige musikksmak, men mitt profesjonelle skjønn og min faglige kompetanse. Jeg har gitt høye poengsummer til plater som ikke er i nærheten av mine egne spillelister, og til plater som har fått minimal medieoppmerksomhet. Min uavhengighet som kompetent jurymedlem er solid. Fordelen med at juryen ikke snakker sammen, er nettopp denne uavhengigheten. Alle som sitter eller har sittet i en eller annen jury eller komité i kultur-Norge (og det er ikke få), kjenner fordelene og ulempene med disse prosessene godt.
Spellemann bør være uavhengig også i forhold til pressen.
Kan hende skal ikke musikkjournalister spørres om å være med i juryen – selvfølgelig ikke på grunn av manglende kompetanse, men fordi de alle har sine egne årsbeste-kåringer allerede, som Spellemann ikke trenger å være en repetisjon av (en slik kåring ble faktisk referert til av programlederne som empiri for at det hadde vært et godt musikkår). Journalister styrer Nordic Music Prize. Journalister ytrer seg ukentlig om musikalsk kvalitet, og de bruker sin spalteplass til å kritisere «feil» pristildelinger i etterkant. Spellemann bør være uavhengig også i forhold til pressen. Det er nok av andre høyst kompetente og profesjonelle mennesker i Norge som har sitt daglige arbeid med å utøve, produsere, vurdere, formidle eller analysere musikk.
Spellemann-arrangørene bør kunne etterlyse opplagt manglende påmeldinger, da ville for eksempel ikke fadesen med Todd Terje ha skjedd. I tillegg bør de kunne korrigere når noen åpenbart er påmeldt i feil kategori. I Popgruppe var det påmeldt flere album som ikke hadde noe der å gjøre, men da jeg tok kontakt med sekretariatet om dette, ble det ikke endret. Uansett hvor god en kor-plate med julesanger måtte være, vil den aldri kunne nå opp i kategorien Popgruppe.
Jurymedlemmer bør krediteres for sitt arbeid, fordi de er basis for hele prisen og for man bør vise åpenhet om juryarbeidet. Navnene for hver kategori bør stå på TV-skjermen: Hvem er nominert? Hvem vant? Og hvem har bestemt dette? (Hvem kan jeg stille til veggs etterpå?)
Showet
Hvis Spellemann våger, kan de gjerne bryte TV-underholdningsregelen om å ha produktlanseringer på et bredt anlagt prime time-show. Jeg ønsker meg et show som er en feiring av året som var, ikke det som kommer. Med en slik regel unngår man også hederlige prisvinnere som «tilfeldigvis» også lanserer sin nye single.
Internasjonale stjerner som Kygo, Bernhoft, Todd Terje og Nico&Vinz glimret med sitt fravær på showet og festen, men det var et glimrende fravær: De var på jobb. Til neste år bør derfor Kygo bookes inn i god tid. Gjerne i samspill med Knut Buen eller Maja Ratkje. Overraskende og unike artist-koblinger er Spellemann gode på.
Programledernes manus kan alltid finpusses litt bedre, og forkortes litt slik at vinnerne heller får tid til å fullføre takketalene. Det holder ikke å gjenta gang på gang at det har vært slikt et flott musikkår, uten å nevne i en bisetning at Nico&Vinz har vært nr.1 i England – de første norske artister siden 1986. Er vi blitt så blaserte at slikt ikke er verdt å nevne?
TV-showet har ikke som mål, slik noen tror, å presentere mangfoldet innenfor norsk musikkliv, men «et utvalg» av det. I år strakk utvalget seg fra Team Me til komedietroppen med «Salsa Tequila» (30 mill Spotify-avspillinger), og den bredden er egentlig større enn mange har tenkt på. Men ingen metall, ingen jazz, ingen folkemusikk, ingen klassisk, ingen pling og slett ingen plong.
Skal man heve ambisjonene her, må showet vare i tre timer – og hvorfor ikke? Det er i hvert fall unødvendig å miste momentum med en hel times avbrudd av «Der ingen skulle tru at mesternes mester kunne bu»; det er ingen som skal sende reklame på NRK, det er ingen seere som skal ringe inn og stemme (omrigg i salen er løsbar logistikk).
Priskategorier
Det bør gjøres klart at Årets Spellemann er for prestasjoner siste år, mens Hedersprisen er en prestisjefylt lang og tro tjeneste-pris. Hvor man altså ikke trenger å ha vært spesielt relevant akkurat i fjor for å motta den.
Hvilke priskategorier, og hvor mange, har variert mye fra år til år. Noen mener at sjangre bør droppes eller slås sammen. Faren med dette er at alle får et slags «åpen klasse»-preg over seg, slik jeg synes de diffuse Indie og Urban allerede har. Selv ville jeg i så fall ha droppet Blues, fjernet Åpen klasse, erstattet Elektronika med en klasse for låt/enkeltspor (inkludert remiks og coverversjon), og gjeninnført Hip hop. Men dette blir uansett sjangerdebatter hvor alltid noen føler seg oversett – alternativ løsning følger derfor om noen linjer.
Tekstforfatter/komponist kan slås sammen til Årets låtskriver (NOPA har tekstpris og TONO har Edvard-pris). Produsentprisen kan gjerne deles ut hvert år. Med «Årets låt» (eller enkeltspor) står juryen friere enn med «Årets hit». Det foregår dessuten mye spennende og nyskapende i enkeltspor-format som ikke nødvendigvis er store hits.
Det radikale grepet kan være å tenke helt nytt og dele ut færre og langt mindre sjangerbestemte priser.
Hva med å innføre en eksportpris? En jury av bransjefolk i utlandet kårer den beste norske artisten internasjonalt det året, på tvers av sjangre – altså en motsatt «beste utenlandske album», en «norsk musikk sett utenfra»-pris.
Priskategorier – remikset
Det radikale grepet kan være å tenke helt nytt og dele ut færre og langt mindre sjangerbestemte priser. For eksempel slik (arbeidstittel): Årets Album, Låt/enkeltspor, Ensemble/orkester, Tradisjonsmusikk, Innovatør, Internasjonale artist (eksportpris), Produsent, Låtskriver.
Utover disse beholdes som i dag Årets hit, Nykommer, Spellemann, Hedersprisen.
En produsent-pris kan gjerne utdeles til et godt danseband-album; en country-plate kan vinne tradisjonsmusikk, både Ratkje og Kygo kan ende opp som årets innovatør, KORK eller Solistkoret kan vinne ensemble/orkester, eksportprisen kan havne hos Oslo-filharmonien like godt som hos en jazzmusiker eller kanskje en eksperimentell undergrunnsartist som er langt større ute enn hjemme.
Dette er dessuten en reduksjon fra dagens 21 til 12 priser, noe som ville gjøre prisen mer eksklusiv. Spellemann vil kunne løfte fram de platene som virkelig står ut i mengden, og gi disse mer oppmerksomhet. Dette kan gjøres ut fra målet om «å hedre, inspirere og motivere alle musikere og å styrke samholdet i musikkmiljøet, på tvers av sjangre», som det heter i mandatet til Spellemann.
Sted
Med et 40-talls flotte, dyre kulturhus bygd i Norge de senere år, kan det være en tanke å la Spellemann ambulere fra by til by? Dette er selvfølgelig et spørsmål om økonomi, produksjonskostnader og logistikk. TV-produksjonen må i så fall skaleres litt forskjellig fra år til år (slik innholdet og utvalget som presenteres også er forskjellig fra år til år).
Dersom vi ser på mulighetene, før hindringene: En rullering kunne markere at dette er en feiring av norsk musikk, som omslutter hele musikk-Norge. Dessuten er NRK gode på slikt (bli hos NRK). Dersom man viderefører Stavangers flotte initiativ med en Spellemann-konferanse pluss klubbkonserter dagen før, gir det også noe tilbake til musikklivet i regionen. Uten å lage en stor festival, kan Stavangers dagen før dagen-konsept være modell for en «pakke» hvor Spellemann er i posisjon til å fylle en liten bit av tomrommet som by:Larm har etterlatt seg, regionalt. TV-showet blir mer uforutsigbart for seerne, og det trenger i hvert fall ikke gå ut over underholdningsverdi, engasjement, kunst, relevans, mangfold eller bredde. Begynn gjerne med Stormen i Bodø neste år.
Hvor viktig er Spellemann – innad i bransjen, ut mot publikum, som TV-underholdning? Før ble prisen utfordret av Alarm, nå av P3 Gull. Spellemann slites mellom ulike hensyn. I forhold til Heddaprisen eller Amandaprisen, kan den nesten ikke sammenlignes. Spellemann har en evne til å ta kritikk og justere kursen, og de må de fortsette med. Jeg slutter meg konstruktivt til min tidligere student Vinz’ video-hilsen som Årets Spellemann: «La oss kjøre på nå, la oss gi folk god musikk, fortsette med det». Til beste for norske fans, kulturentreprenører, spellekvinner og spellemenn.
Audun Molde er musikkviter og førstelektor ved Westerdals Oslo ACT og Handelshøyskolen BI, samt jurymedlem i Spellemannprisen 2015
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
Tid og kunstnerliv: Korpsbevegelser
Det er like før det vil kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Korpsbevegelser er å gjenta seg selv, år etter år. Gjentakelsene er tradisjon. Tradisjon er kultur. Kultur er musikk. Og musikk er korpsbevegelse.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
