Racing Junior: selskap i vekst
Siste utgave av FaroJournalen melder at det alternative plateselskapet Racing Junior nå har sikret seg distribusjon i seksten land – etter bare et drøyt halvt års virksomhet. Her forteller Claes Olsen om noen av skrittene på veien til en gryende suksess. Han bekrefter også inntrykket av at norsk musikk har en voksende posisjon i utlandet – og en økende porsjon selvtillit på hjemnmebane.
Racing Junior har i løpet av kort tid gitt ut i alt seks album med artister som St. Thomas, Ai Phoenix, Salvatore og Sketch, samt en liten håndfull sjutommere og ti-tommere på vinyl. På single-fronten er ”Go To The Beat!” med Martine & Mirejam deres hittil største suksess, med et salgstall på imponerende nihundreogfemti eksemplarer.
Bak det ferske plateselskapet finner vi også John Birger Wormdahl, Robert Jønnum og Rolv Mangseth, mens Claes Olsen ellers er sentral i både turnekonseptet Zoom, konsertstedet So What og platebutikken So Real. I det siste har Racing Junior også knyttet til seg Pål Klostermann, som fungerer som bookingansvarlig for artistene på selskapet. Dermed fremstår de som en mellomting av et plateselskap og et management.
— Ting har gått fort for oss, sier Olsen. – For et halvt år siden visste jeg knapt hva FONO er. Nå skjønner jeg at Tylden og de andre selskapene har gått opp en ganske viktig vei for oss, selv om vi opererer innenfor en helt annen musikkstil.
Racing Junior har i løpet av kort tid vist en sikker teft for å finne frem til spennende artister i skjæringspunktet mellom undergrunnen og det mer salgbare.
— Vi gir artistene våre mye tillit, og har som målsetting å bygge ting opp over tid. Interessen for norsk musikk er klart økende, gjennom så forskjellige døråpnere som Lene Marlin, Briskeby og Gluecifer. Da jeg skulle booke spillesteder til ZOOM-turneen i England og Skottland nå, var det unnagjort på tre kvarter. Og det var bra spillesteder.
Sammen med de norske indie-kollegene Dbut, Garralda og Trust Me deltok Racing Junior under årets MIDEM-messe under fellesnavnet Norwegian Etikette.
— Det var en del som sa på forhånd at MIDEM ikke var noe for indie-selskaper, men jeg syntes opplegget var fantastisk bra. Det var utrolig godt lagt opp, med hele gater og avenyer, og det var utrolig lett å orientere seg og knytte kontakter. Jeg likte også den norske standen, fordi den fokuserte så klart på musikken. Det var videoer og store bilder av kjente artister som Lene Marlin og Briskeby, som fungerte som en bra stopp-effekt for utlendingene. De store artistene kan utmerket godt være med på å gi oppmerksomhet til de mindre. Om det hadde hengt et bilde av Ai Phoenix der, er det jo ingen som hadde ant hvem det var.
Claes Olsen mener at det er en helt annen mentalitet i Norge i dag enn for bare noen år siden, da reaksjonen fra en herværende aftenavis i forbindelse med åpningen av So What! var som følger: «Tror dere noen gidder å se ukjente norske band?»
— Jeg tror mindre etiketter som Telle, Rec 90 og Racing Junior er blant de selskapene som vil gjøre det bra i løpet av et år eller to. Ellers synes jeg platebutikkene her hjemme ofte er flaskehalsen. Det hjelper lite om et band gjør en kjempekonsert i Sogndal, om den lokale butikken ikke fører platene. Da blir det til at folk laster den gratis ned fra nettet, eller i beste fall kjøper den neste gang de er i en av de store byene. Jeg tror mange butikker snyter seg selv for et marked på den måten.
