– Likestillingskrav hadde drept musikkbransjen over natta
– Dersom Laila Dåvøy får makt til å tvangsoppløse selskap som ikke oppfyller minstekravet om kvinne-andelen i styrene, vil den norske musikkbransjen forsvinne over natta, skriver Marta Breen i denne kommentaren rundt musikkbransjens kvinneunderskudd. Breen avviser at kvinnemangelen skyldes tilfeldigheter: – En bransje som i stor grad er bygd opp av kompisgjenger og usynlige nettverk, vil man fortsette å velge hverandre om og om igjen. Både i styrer, på scenen og som intervjuobjekter. Artikkelforfatteren, som for tiden skriver bok om kvinner i norsk pop- og rockhistorie, roser også Pernille Torp-Holte & co for å ha satt igang et uformelt nettverk for kvinner i musikklivet: – Etter et par treff har jeg plutselig mange kontakter som allerede har vært nyttige i jobben som musikkjournalist, skriver Breen.
Av Marta Breen
Forfatter og bransjeanalytiker Daylle Deanna Schwartz registrerte på Bylarm i februar at den norske musikkbransjen er håpløst akterutseilt når det gjelder likestilling.
Som deltager på de seks siste utgavene av dette bransjetreffet får jeg vel si velkommen etter.
Tung mannsdominans
At toppsjefen i Sony BMG Norge, Lena Midtveit, ikke kjenner seg igjen i Schwartz’ beskrivelse, må ha sammenheng med at bakkesynet blir dårligere jo høyere opp i treet du klatrer.
Her er noen eksempler på tilstanden i norsk musikkbransje i dag:
* I årets spellemannkomité satt det fem menn og én kvinne. I juryene var 32 prosent kvinner og 68 prosent menn.
* I Alarm-styret sitter ni menn og én kvinne.
*
Det er bare menn som jobber i bransjebladet Faro Journalen.
*
Det sitter bare menn i styret for Norwegian Wood.
*
Det sitter bare menn i styret for rockescenen Mono.
*
Det sitter bare menn i styret for Øyafestivalen.
Ledige stillinger
* Bylarm-styret har fem menn og to kvinner.
*
Blant plateanmelderne i de fire største osloavisene er det bare tre kvinner; Sigrid Hvidsten og Elin Vister i Dagbladet og Ariane S. Nilsen i Aftenposten.
*
Dagsavisen og VG har ingen kvinnelige anmeldere.
Dersom Barne- og familieminister Laila Dåvøy får mulighet til å tvangsoppløse selskap som ikke oppfyller minstekravet om kvinner i styrene, vil den norske musikkbransjen forsvinne over natta.
Ingen tilfeldighet
Midtveit sier til Ballade at hun tror den lave kvinneandelen på Bylarm-scenene er tilfeldig. Hun tror kanskje også at det er helt tilfeldig at det satt 11 gutter og tre jenter i årets programgruppe? Er det tilfeldig at Notodden Bluesfestival hadde tre (!) kvinner blant fjorårets 190 artister? Eller at det bare var mannlige hovedartister på Øyafestivalen samme år?
Selvfølgelig er dette ikke tilfeldig. Det sier seg selv at i en bransje som i stor grad er bygd opp av kompisgjenger og usynlige nettverk, vil man fortsette å velge hverandre om og om igjen. Både i styrer, på scenen og som intervjuobjekter.
For et par uker siden satt det ni menn og to damer på et kontor i Oslo. Foran dem lå den store demohaugen med artister som ville spille på Musikkens Dag. Disse skulle fordeles på de ulike scenene. Selv representerte jeg Pilestredets kvinnescene, og jeg kan love at jeg ikke møtte tøff konkurranse om de kvinnelige artistene. Kanskje tenkte noen at «nå som jentene har en egen scene, så holder vel det?».
Det blir i så fall den samme tankegangen som festivalsjefen på Notodden fremviste, da han ble spurt om hvorfor det var så få kvinner i festivalprogrammet: Kvinnene var jo satsingsområde i fjor!
Kvinnediskriminerende? Vi?
Jeg enig med Norsk Rockforbunds leder Monica Larsson og manager Pernille Torp-Holte i at det ikke foregår noen bevisst diskriminering av kvinner i norsk musikkliv. Faktisk virker mange menn oppriktig forbauset når man påpeker skjevhetene i festivalprogrammet deres eller i styrerommet de sitter i. Dette er noe de slett ikke har tenkt på. Det ble bare sånn! De fleste tenker ikke over at de tilhører et nettverk. Det handler jo bare om kompiser. Og deres kompiser. Man tar en prat over en øl, møtes tilfeldig, sender en mail til ham, som sender den videre til ham…
Og det er slik det må være – bransjefolk er avhengige av sine uformelle nettverk. Men fordi kvinnene er i så klart mindretall blir det automatisk vanskeligere å komme inn i et profesjonelt nettverk, ettersom så mye av dette baseres på kameratskap. Derfor har det vært nyttig for mange at Torp-Holte & co tok initiativet til noen uformelle møter for kvinnene i bransjen. Etter et par treff har jeg plutselig mange bransjenumre på mobiltelefonen min, kontakter som allerede har vært nyttige i jobben som musikkjournalist.
Velvilje, ikke kvotering
Jentene bak nettverket har hele veien vært svært opptatt av å ikke bli stemplet som en feminist-klubb, og de fleste jeg har snakket med tar sterk avstand fra tvang og kvotering som virkemidler. Greit nok, men hva med frivillighet? Klassekampen tok i fjor et lite skritt for å gjøre avisa mer kjønnsbalansert: Redaksjonen bestemte seg for at de skulle gjøre sitt beste for at 40 prosent av avisas kilder skulle være kvinner.
Kanskje en norsk festival kunne bestemt seg for noe lignende? For eksempel: I år vil vi forsøke å ha minst 20 prosent jenter på scenen. Eller: Neste gang vi skal fornye styret vårt vil vi prøve å finne én dyktig jente. Jentene i norsk musikkbransje er dyktige nok til å klare seg uten kvoteringskrav, men det må allikevel en liten dose velvilje og omtanke til for å bryte opp gutteklubbene som hersker i og på bransjens styrerom og konsertscener.
Marta Breen jobber for tiden med et bokprosjekt om kvinner i norsk pop- og rockhistorie. Hun har jobbet som journalist i blant annet Dagbladet, RadiOrakel og KK.
