– Er vi ikke klare for country?

Av Mats Johansen, Panorama

De siste ukene og månedene har det vært mye bråk og oppstuss rundt ulike prisutdelinger. Både nominasjoner og oversette artister har vært i søkelyset og gitt den norske musikkbransjen noen skudd for baugen. Men, et skudd har enda ikke blitt avfyrt – hvorfor blir ikke country og beslektet musikk virkelig tatt på alvor av priskomitéene?

Undertegnede er relativt fersk i dette spillet, men kan likevel huske at Casino Steel, Ottar Big Hand Johansen og Claudia Scott tok hjem prisen for beste roots/countryalbum i 1986. Etter dette fikk blant andre både Danko/Fjeld/Andersen og Hellbillies denne prisen. Men etter omorganiseringen i ’94 har vi til gode å se en slik pris på scenen igjen. Årets bluespris på Spellemannprisen er et steg i riktig retning, men hvor er oppmerksomheten for mer countrybasert musikk?

Dette gjelder ikke bare for Spellemannprisen, men også de to andre store prisene – Alarm og Hit Awards – overser i stor grad denne sjangeren. Det er ikke undertegnedes mening at dette skal gå ut over andre kategorier, men heller et spørsmål til de ansvarlige for de ulike prisene. Hit Awards er sannsynligvis ikke et naturlig sted å inkludere roots siden denne musikken til dels har blitt utspilt av andre sjangre på radio, men både Alarm og Spellemannprisen burde i det minste vurdere denne sjangerens tilhold i de øverste sirkler av musikkhierarkiet. Om dette vurderes hvert år for så å bli forkastet, vites ikke. Undertegnede er i så fall av en mening at man ikke har sett på de rette stedene etter kandidater.

I en hverdag hvor det stadig dukker opp band med røtter til denne musikken, er det undertegnedes mening at det burde være interesse og grobunn for en slik pris. Relativt kjente navn som St.Thomas, Home Groan og Midnight Choir er bare tre band som alle dekkes av større eller mindre deler av paraplybegrepet roots. I tillegg finner man en voksende underskog av unge debutanter som også kunne grepet tak i en slik pris uten å virke helt grunnløse. Band som Minor Majority, Hello Goodbye og 5:56 er tre interessante grupper som alle i løpet av den siste tiden har levert utgivelser av høy kvalitet. I tillegg har norsk roots fremdeles en rekke ringrever i rekkene som har levert gode plater i løpet av de siste årene. Det ville ikke sett rart ut hvis artister som Henning Kvitnes, Claudia Scott eller Hellbillies hadde mottatt en pris eller to for både gode plater og priser for lang, tro tjeneste.

Man kan kanskje bestride at ikke alle de overnevnte faller inn under det mange vil definere som klassisk roots, men det får heller være. Musikk utvikler seg til stadighet, og det man vil definere som rock i dag kunne kanskje falt inn under åpen klasse for noen år tilbake. Dessuten er begrepet roots/country kanskje like vidt som det noe misvisende pop/rock. Uansett skal det bli spennende å følge med i denne tradisjonsrike sjangeren fremover – det spirer og gror for tiden, og alle som er klare for country kan glede seg.

Mats Johansen, Panorama (ready for the country)