Be, og du skal få
Folkemusikkfeltet ønsker seg sin egen nettdating-tjeneste. Men først må de bli flinkere til å skrive søknader.
Hovedtema for seminarene under årets Folkelarm var folkemusikken og konsertscenene. Utøvere, arrangører og andre bransjeaktører deltok i diskusjoner over tre dager.
I sitt åpningsinnlegg sa statssekretær Lubna Fjell at folkemusikken er forholdsvis lite representert på søknadssiden når det kommer til musiker- og turnéstøtteordningen. Dette mente hun viser at det er et stort potensial som foreløpig står noe ubrukt.
Opplysningen kom overraskende på Riksscenens nye daglige leder, Helge Skansen.
— Dette må vi få gjort noe med. Jeg snakker ikke om å kvotere, men om at vi må få musikerne og arrangørene til å bli flinkere til å søke støtte fra disse ordningene. Det handler ikke minst om å få profesjonalisert arrangørnettverket, som på folkemusikkfeltet er veldig sårbart siden de aller fleste baserer sin virksomhet på frivillighet.
Behov for mer kompetanse
Linda Dyrnes i Folkemusikk- og Folkedansorganisasjonen (FolkOrg) mener det generelt er behov for mer kompetanse i folkemusikkfeltet.
— Det som går igjen, er et behov for kompetanse både i forhold til det å arrangere og å søke midler. Her kan både FolkOrg og de lokale kompetansesentrene være til hjelp. Folkemusikkscenene er i stor grad basert på frivillighet, og dermed veldig skjør. Her har vi ikke kommet like langt som for eksempel jazzen og rocken. En tydelig konklusjon av seminaret er at arrangørstøtten må økes, og at folkemusikkscenen må sikre seg mer midler for å bygge opp kompetansen.
Enkelte av scenene er så små at raske midler kan være til hjelp, sier Dyrnes.
— Disse kan FolkOrg disponere, slik at de små scenene kan avhjelpes med søknadsskriving.
Robuste strukturer
Ledige stillinger
Arnfinn Bjerkestrand, medlem i Norsk Kulturråd og ordstyrer for seminaret, er opptatt av å finne den beste måten å styrke arrangørfeltet innen folkemusikken.
— Det er mye snakk om å løfte arrangørfeltet, men hva betyr det? Hvordan bygger man opp en struktur som funker lokalt, regionalt og nasjonalt? I dag utgjør arrangørstøtten 12 millioner kroner. Det er ganske lite sammenlignet med for eksempel festivalstøtten. Det vi leter etter er en planmessig satsning på robuste strukturer som kan være et godt og profesjonelt mottakerapparat for artistene.
Det Dyrnes omtaler som folkemusikkens «skjørhet», gjør den ekstra interessant for Bjerkestrand.
— Det er spennende med folkemusikkfeltet, siden det fortsatt er litt i støpeskjeen. Dermed kan en følge utviklingen tett og raskt se hva som fungerer.
Kulturens nettdating
Et annet tema som ble hyppig nevnt på seminaret, var det utbredte ønsket om å få på plass et velfungerende nettverk av scener, gjerne delt inn i regioner. Et slikt nettverk ville kunne gjøre det enklere å planlegge effektive turneer. Tore Flesjø fra Norsk Jazzforum mente det kunne høres ut som om de var på jakt etter en slags kulturens nettdating-tjeneste.
— Flere artister ønsker seg et slikt samarbeidende nettverk, hvor for eksempel Rikskonsertene kan sende informasjon om sine skolekonserter til nettverkene, som igjen kan kontakte artistene for å kunne arrangere konserter med dem når de først er i nærheten, sier Dyrnes.
Men hvem skal så organisere disse turneene? Det er i alle fall klart at folkemusikkfeltet ikke ønsker seg en sterk sentral aktør til å utføre oppgaven, selv om enkelte har ymtet frempå at kanskje Riksscenen skulle ha en slik rolle.
— Riksscenen skal definitivt være en ressurs i dette arbeidet, gjerne et slags nav i samarbeidet, men det var stor enighet på seminaret om at vi ikke ønsker en sentral operativ aktør. Dette arbeidet må forankres lokalt og gjerne tilrettelegges av de regionale kompetansesentrene, sier Helge Skansen.
Kompetansesentrene er helt i startgropen og skal nå utforme sitt innhold. De har ikke noe mandat eller fullmakt i sitt tildelingsbrev til å drive operativ turnévirksomhet.
Vil være fleksible
Uansett hva løsningen blir: Den skal ikke skrives i stein.
— Selv om vi finner løsninger nå, er det ikke sikkert det er det beste om noen år, sier Dyrnes.
— Jeg vil derfor ikke at vi låser oss til eventuelle nye ordninger. Vi må hele tiden være lydhøre for hva som trengs nå. Kanskje, forhåpentligvis, er ikke folkemusikkscenen om noen år like skjør, og har dermed andre behov.
