Hopp til innhald
Gundelach og gitaren

(Foto: Fredrik Harper)

Med Kittelsens nøkken som inspirasjon

Gundelachs album, del to, er ute.

– Jeg har brukt to år på å lære meg sånn travispicking. Nerdet med kassegitaren. Men det er fortsatt mye synth igjen, da! beroliger Kai Gundelach over telefon. Han har en trofast Juno 60 som har fulgt ham igjennom alle platene. Også på den nye, som til sammen heter SHAPESHIFTER.

Del én av albumet kom ut i februar – og det var da Ballade intervjua Kai Gundelach. Hele intervjuet kan du lese her.

2020–2022
Gundelach hadde akkurat sluppet synthpopalbumet My Frail Body og spilt to konserter med påkosta kostymer og planer. Så kom 12. mars tjuetjue.
– Den plata ble på en måte svelget opp av covid. Den fikk fine anmeldelser og sånn, men så forsvant den uten noe særlig nedslag. Jeg følte at jeg gjorde det hele på liksom.
– Så du måtte sørge litt over en mista mulighet i det albumet?
– Ja, litt, vi spilte på Sentrum scene, satte sammen settet, laget set design, kostymer … og så ble turneen stoppa. Har ikke fått brukt de dyre kostymene, og jeg føler ikke jeg kan gjøre det . Men jah, det er jo litt trist, da.
– Gundelach har jo vært et melankolsk prosjekt, kanskje du kan bruke den lille sorgen over forspilte muligheter i pandemien til å skape noe seinere.
– Kanskje. Kanskje én gang. Men det er kanskje ikke like mørkt det jeg gjør lenger? Jeg er ikke like ofte deprimert nå, og har et ganske stabilt liv, forklarer Kai.

Nå, to år etter, føler han altså ikke han kan plukke opp den samme musikalske tråden.

Kai sier han jobber sine egne sinnstemninger inn i akkordene. Mer inn i selve lyden enn i tekstene. Og så er han så inspirert av nøkken denne gang. Særlig nøkken i Theodor Kittelsens strek, og alle som har vokst opp med dobbeltheten i norsk nasjonalromantikk veit at den gulfargen mot den feite blyanten hos Kittelsen, dén er ikke bare frisk. Det er nøkken som er hovedinspirasjonen på platas del to, SHIFTER.

Men musikken preges altså mest av at hverdagene har færre av de triste dagene, og også færre av dem der du kan sove til klokka tolv. Kai Gundelach har blitt pappa.
– Så det lyder av mer struktur i livet, sier han.
Det gir jo mening. Retning?
– Veldig. Det er kanskje noe litt mer håpefullt, filosofisk, nå.

– Det er intuitivt, det instrumentale da. Sjøl lytter jeg mest til instrumental musikk, mye ambient. Jeg håper jo at det bevisst eller underbevisst følelsene kan plukkes opp av lytterne.
Dette handler mer om lyden av det hele, framfor tekstene, beskriver han.
– Det er forskjellig hvilken evne man har til å tune inn på sånne ting. Og a propos det melankolske … for fem, nei, åtte år siden, hørte jeg nesten bare på Joy Division, Bon Iver, mer depressiv musikk. Jeg klarer ikke det nå, jeg!

Les hele intervjuet med Gundelach, først publisert i februar: Dad rock med Gundelach

Ledige stillinger

Relaterte saker

Kai Gundelach

Dad rock med Gundelach

Klipp meg i to og gi ut musikken på majorselskap: Pandemien ble et sort hull for Gundelachs forrige plate, men...

Flere saker

Illustrasjonsfoto fra Gloppen musikkfest, et av medlemmene i Klassisk, interesseorganisasjonen for klassiske arrangører

Kjenner ikke TONO de klassiske konsertarrangørene?

TONO-DEBATTEN: Vi ønsker mer norsk samtidsmusikk i våre konsertlokaler, og vi ønsker å betale for det, skriver Anderz Døving i...

Kykeliky 2016 Foto: Lars Opstad / Rikskonsertene

Hallo, Kulturtanken! Vi lurer på hva som skjer?

Kanskje vi stilte for få kritiske spørsmål, skriver FolkOrg.

LarsHansen og Egil Skurdal i Nordic Screens

Oslo fortsetter å dele ut bransjefinansiering: Disse er neste «neste generasjon»

Koronakrisehjelpen til unge i kreative bransjer fortsetter i Oslo.