Hvor går livedelen av musikkbransjen i 2023? Som illustrasjonsbilde: Her er artisten Kamelen og publikum på Stavernfestivalen 2022.(Foto: Olav Stubberud)
2023 blir utfordrende for musikkbransjen, skriver bransjeveteran Terje Engen i dette innlegget, og peker spesielt på konsekvensene på sikt for live-scenen.
Av Terje Engen, A&R-manager og bransjeveteran
All business som opererer internasjonalt, huser tallknusere og markedsanalytikere i verdensklasse. Så også de største plateselskapene. Lenge før strømming var i tankene som den nye modellen, viste prognosene at det globale markedet for innspilt musikk ville kulminere på tampen av 90-tallet. Ja, det var faktisk så konkret som 1997/98, ifølge våre folk på Polygram International.
Denne teksten ble først publisert i Klassekampens Musikkmagasinet. Ballade republiserer innlegget med tillatelse.
Årsakene var flere: cd-boomen ville flate ut, de demografiske endringene i Europa, konkurranse fra sport, fritid og annen hjemme-underholdning, endrede forbruksmønstre og så videre. Markedet ville bli mer differensiert og det ville ikke lenger være mulig å selge den samme popmusikken «i bøtter og spann» til et like homogent marked som tidligere. Nettopp usikkerheten om framtidas musikkmarked var nok den viktigste årsaken til at Philips i 1998 solgte Polygram til den kanadiske spritprodusenten Seagram.
Dette er konsekvensene av enten villet politikk over lang tid eller grove tjenestefeil.
Våre politikere har selvfølgelig tilgang på det samme og mer til. En armada av tallknusere, rådgivere og geopolitiske strateger – i egen forvaltning og internasjonalt. Så hvorfor har vi endt opp i denne tragiske situasjonen? Jeg har problemer med å ta innover meg at krisa vi står i skal ha kommet på dem som «julekvelden på kjerringa». Dette er konsekvensene av enten villet politikk over lang tid eller grove tjenestefeil. Fair enough – men hvor er viljen til å ta noen nye grep? Hvor er de nye ideene?
2023 blir nødvendigvis utfordrende for vår bransje. På fjerde året uten å komme ordentlig i gang eller vite hva framtida bringer. Vi har såkalt stagflasjon i Europa nå – både stagnasjon og inflasjon. Redusert økonomisk vekst, høyere arbeidsløshet og skyhøye priser i en krevende kombinasjon. Plateselskapene har til nå knapt merket krisa – selv under pandemien og nedstengingen holdt strømmemarkedet seg godt, fordi anslagsvis mer enn 70 prosent av strømmeinntektene kommer fra backkatalog (musikk som er eldre enn 18 måneder) og ikke nye innspillinger.
[T]empen i live-markedet sier gjerne noe om tilstanden i hele den lokale bransjen.
Det som er mer bekymringsfullt er konsekvensene på sikt for live-scenen. For tempen i live-markedet sier gjerne noe om tilstanden i hele den lokale bransjen. Det varsles allerede om trøbbel selv for etablerte musikere. Internasjonale artister kansellerer sine turneer.
Produksjonskostnader, reiser, drivstoff og strøm tar marginene både fra arrangører og musikere. Og publikum «ække de samma lenger», de heller – nedstengingene etablerte andre mønstre og prioriteringer. «You can lead a horse to water, but you can’t make him drink» er en brukbar metafor i den sammenheng. Alt henger i hop.
Men la oss bli ikke defaitister over dårlige konjunkturer. Når tidene er tøffe trøster jeg meg med at Island Records’ Chris Blackwell i en periode sykla rundt på Portobello Road og solgte singler fra bagasjebrettet. Og at Woody Guthrie og Pete Seeger aldri beklaget seg over verken kansellering eller dårlig økonomi. De sto i stormen og kom ut av den. Det gjør vi også.
