Oslo Sinfonietta: Lyriske årer i massiv stein
Onsdag 8.oktober stod Oslo Sinfoniettas fremførelse av Klas Torstenssons «Lantern Lectures» på ULTIMA-programmet. Under ledelse av Christian Eggen kunne en litt glissen Universitetsaula borre seg ned i klanger Torstensson har funnet både i fjellet og på himmelen, skriver freelance-skribent Jonas Sørensen i denne omtalen. – Etter en lett ubevegelig start viste «Lantern Lectures» seg å romme et omfattende aktivitetsnivå selv inne mellom lagene i bergartene, melder han.
Av Jonas Sørensen
Klas Torstensson har skrevet «Lantern Lectures» i fire volum på bestilling fra en rekke ensembler: Asko Ensemble (Amsterdam), Le Nouvel Ensemble Moderne (Montréal), KammerensembleN (Stockholm), Klangforum Wien, foruten Oslo Sinfonietta. Disse ensemblene hadde kommet med bestillinger fra Torstensson mens han jobbet med sin opera «Expeditionen», som avsluttet ULTIMA 2001, og slik gikk det til at Torstensson skrev verksyklusen «Lantern Lectures» til alle disse ensemblene.
Onsdag 8. oktober var det duket for Oslo Sinfoniettas konsert i Universitetets aula under årets ULTIMA-festival. Etter å ha ventet litt på at noen av musikerne fikk hastet seg fra sin forrige konsert i disse travle festivaltider, kunne et som nevnt litt fåtallig publikum sette seg til rette for å lytte seg gjennom Klas Torstenssons «Lantern Lectures».
Konserten tok for seg de fire første volumene av verket, som Torstensson arbeider med å utvide med ytterligere noen volum i tiden som kommer. Hvert av de fire volumene vi fikk høre var todelte. Alle åpnet med satser for tre messingblåsere; en trompet, et valdhorn og en trombone, og satsene for messingbesetning er også ment å kunne fungere som en selvstendig verksyklus. Sammenhengen mellom messingblåsersatsene ble et orienteringspunkt konserten igjennom. Før pause ble publikum servert volum I og II, og her ble messingpartiene etterfulgt av satser Torstensson har gitt navnet bergarter (solid rocks). Der messingpartiene ga et handlingsmettet inntrykk, syntes sjiktene i bergartene tyngre å bevege. Den lidenskapelige vispingen på basstrommen som hadde hovedrollen i den første av de to bergartsatsene var i grunnen handlingsmettet nok, sammen med den hurtig pulserende rytmen som stadig kom til syne gjennom hele volum I og bandt satsen for de tre messingblåserne sammen med bergart-satsen som satte hele ensemblet i sving.
Satsen for messingblåsere som utgjorde første del av «Lantern Lectures volum II» hadde et mer nølende og kanskje febrilsk uttrykk, de tre messingblåserne avbryter stadig hverandre, men også seg selv. Nølingen topper seg i en underlig duett der trompeteren og trombonisten konserterer i hule dunkelyder ved å slå håndflaten lett mot munnstykkene sine. Det var større aktivitet også i andre halvdel av volum II enn i volum I, og det er lett å slutte seg til Torstenssons egen oppfatning om at bergartenes inndeling i sjikt kom tydeligere til uttrykk i volum II. Enkelte av støtene hos blåserne skapte assosiasjoner til skuddsalver som synker nedover i sjiktet de oppstår i.
Etter pause hevet «Lantern Lectures» i sitt tredje volum blikket opp til nordlyset og forlot bergartene, fortsatt med en sats for messingblåsere i starten. Som tidligere nevnt var det lett å tenke seg en syklus av satsene for messingblåsere, for her bare øker aktiviteten. Hele trioen setter i gang med en fanfare, som etter hvert følges av lange, langsomt dalende sprang i trompeten. Deretter overtar hele Sinfoniettaen med lange, sfæriske akkorder og oppbremsende støt i valdhorn og trompet, som et bilde på nordlysets dans på himmelen. Noen tunge bevegelser i klaveret og dype treblåsere innvarsler en ny omgang intenst pulserende figurer gjennom ensemblet, som topper seg på slagverkerens symbaler.
I volum IV er Torstensson tilbake i bergartene. Han borer seg ned i selve berget og tar jettegryter som utgangspunkt for satsen som avslutter volumet, og hele Lantern Lectures, men først er det selvfølgelig messingtrioens tur. Intensiteten er hevet ennå noen hakk siden volum III; raske skalabevegelser og glissandi bobler opp. Klangene føres videre ned i jettegrytene når hele ensemblet setter inn. Gjennom all denne bevegeligheten skapes det brudd der klangene raser ned gjennom registrene, og avsluttes i kraftige perkusive smell. I kontrast til dette setter Torstensson opp noen langsomme, drømmende motiver i treblåserne. «Lantern Lectures» avsluttes med et fanfareaktig parti for hele ensemblet, og i den dramatikken som kom til uttrykk mot slutten av de fire volumene, var stillstanden de to bergart-satsene før pause hadde etterlatt seg allerede lagt i grus.
Dirigent for forestilingen var Christian Eggen.
Jonas Sørensen har hovedfag i filosofi fra Universitetet i Oslo, med musikkvitenskap som støttefag.
