The Low Frequency In Stereo – Futuro
PLATEANMELDELSE: Det knaker i forføyningene og dørene åpnes halvveis til nirvana når Low Frequency in Stereo spenner strengene og skyter seg opp i en stratosfære av frijazz, psykedelia, heavy og kraut, med Kjetil Møster og Nils Økland som hjelpemotorer. Klassisk rock, med andre ord, og bandets vei inn i framtiden stakes ut ved å ta en god kikk over skulderen, skriver Ballade anmelder om «Futuro».
Av Carl Kristian Johansen
Før vi har kommet til tiende januar har den første kandidaten til årets album 2009 i rock-kategorien allerede vært klar i noen dager. I Was a King er årets første hype, skapt av Dagens Næringsliv, Dagbladet, Morgenbladet, Aftenposten og Øyafestivalen.
I Was a King kommer med sitt selvtitulerte debutalbum mandag. Samme dag slipper mer rutinerte Low Frequency In Stereo sitt fjerde album «Futuro». Foruten at det familiære og geografiske opphavet til disse to bandene tangerer hverandre, er et tredje felles element verdt å trekke fram: Et uhemmet tungt referanseapparat, som seg hør og bør når vi snakker rock.
Low Frequency… leverte en av de mest minneverdige konsertene på Kongsberg Jazzfestival 2006, og inntak av en dose jazzatmosfære har kanskje gitt mersmak for bandet. Saksofonist Kjetil Møster er med på både åpnings- og avslutningskuttet på «Futuro». Møster hever spesielt Solar System ut av den svarte og lukkede rock-grooven og gir et kraftfullt bidrag stenket av frijazzens ekspressivitet og uberegnelig energi.
«Futuro» er preget av at det er lagt vekt på en rytmisk og repeterende groove i bunn på de fleste låtene, og at disse ornamenteres med vokal, gitar, orgel og en mengde effekter i form av improvisasjoner eller melodier.
Når det kommer til vokaldelen er det ikke til å unngå å legge merke til at Low Frequency… ved enkelte anledninger omtrent har lagt blåpapir på Stereolab, som har vært et ledende alternativt rockeband siden begynnelsen av 1990-tallet.
De catchy og flytende vokalharmoniene og fraseringene til Hanne Andersen og Linn Frøkedal er som snappet foran nesen på Laetitia Sadier og (nå avdøde) Mary Hansen i Stereolab. Det gjelder spesielt i sporet Geordie la Forge, et kutt som virkelig har tatt den organiske og speisa retrofuturistiske stilen til Stereolab på alvor.
Rock som man en gang trodde den skulle bli.
Fra indiekongene Stereolab er det kort vei til de metronomiske rytmene i tysk krautrock, a la Neu! og Can, og instrumentaldelen av The End is the End minner meg om The Velvet Undergrounds rolige, orientalskpregede låter. Slik kan man holde på å lytte seg fram til referanser, til man havner på 80-tallets post-punk og kunst-rock.
Det finnes litt av mye god rock i musikken til Low Frequency in Stereo. De gangene jeg mener bandet er på sitt beste er de psykedelia-orienterte instrumentalpartiene der det trykkes hardt på det tunge og repetitive rytmemønsteret og det eksperimenteres med svevende effekter og improvisasjoner på toppen. Når dette flyter fritt er det bare Motorpsycho i god dagsform som er bedre hypnotisører i rock-Norge, og i konsertsammenheng kan veien til ekstase bli farlig kort. Bare prøv Turnpike, Texas Fox, Mt. Pinatubo, og ikke minst raketten Solar System når anledningen byr seg.
Ledige stillinger
Når vi er inne på på Motorpsycho og referanser; Low Frequency… har enda en vei å gå i forhold til å finne sin helt egne stil, der førstnevnte har karakteristiske trekk. Som Motorpsycho benytter Low Frequency… seg av velkjente formularer, men de unngår de store klisjeene og musikken deres bærer preg av ikke å være fastlåst.
Jeg vil slå fast at jeg liker denne typen musikk, men det er ikke sikkert jeg kommer til å plukke fram akkurat dette albumet HVER gang jeg vil høre tung, psykedelisk og groovy rock. Men det er et godt album, og ni dager inn i 2009 vil jeg lansere «Futuro» som en meget sannsynlig kandidat i kategorien årets rockealbum.
Low Frequency In Stereo – Futuro
Plateselskap: Rune Grammofon RCD 2082
Medvirkende:
Low Frequency In Stereo er:
Per Steinar Lie – bass, orgel, vokal, gitar
Ørjan Haaland – trommer, perkusjon, orgel, vocal
Hanne Andersen – orgel, perkusjon, trompet, vocal, gitar
Njål Clementsen – gitar, orgel, piano, vocal
Linn Frøkedal – orgel, vokal
Gjester:
Kjetil Møster – saksofon
Erik Johan Bringsvor – synthesizer
Nils Økland – fiolin
Sir Duperman – bass, gitar, samples, produsent
