– Velvillige, men støttar ikkje
Musikkindustrien har svikta musikarane sin kamp for ytringsfridom, meiner Ole Reitov i den uavhengige organisasjonen Freemuse.
Tema for Førde Internasjonale Folkemusikkfestival har vore fridom og undertrykking. Ole Reitov, programdirektør i organisasjonen Freemuse, besøkte Førde for å fortelja om arbeidet for kunstnarar sin rett til å uttrykkja seg.
Organisasjonen Freemuse vart oppretta for 10 år sidan, som resultat av Reitov sitt mangeårige arbeid som journalist. På oppdrag for mellom andre Danmarks Radio har han vitja meir enn 42 land der han har dokumentert musikkpolitikk og intervjua musikarar. Og heilt frå starten har han møtt utøvarar som har opplevd sensur av ulike slag.
Som for eksempel i perioden kring 1980, med uro i Pakistan, med Khomeini si overtaking av makta i Iran og då Sovjet gjekk inn i Afghanistan, med sterke gnissingar mellom den religiøse og den ikkje-religiøse verda.
— I alle disse landene er situasjonen fremdeles kompleks. Jeg møtte nylig en kjent kvinnelig musiker fra Pakistan som har tatt pause i karrieren sin for at datteren hennes skulle kunne få seg en mann. Det er rett og slett ikke respektabelt at moren er artist, fortel Reitov.
Som opptakt til Freemuse, jobba Reitov med eit kombinert radio- og forskingsprosjekt som skildra musikkindustrien i små land. Her vart musikk- og mediepolitikk i 12 ulike land på fire kontinent dokumentert. Ved undersøkinga av kven som fekk platekontraktar og kven som vart framført offentleg, vart Reitov overtydd om at sensur og undertrykking av kunstnarar er eit tema det har vore snakka for lite om.
— Det som virkelig ble avgjørende for meg, var den store innsatsen i Etiopia på midten av 90-tallet, hvor en rekke sentrale artister gikk ut for å samle inn penger til hungersnød i landet. Det var selvfølgelig bra. Men samtidig hadde man nettopp hatt diskusjonen om Salman Rushdie og hans «Sataniske vers». Man så hvilke krefter han møtte da han insisterte på å publisere denne teksten. Og man så hvordan mange forfattere gikk ut og forsvarte ham. Det fikk meg til å tenke: Hva gjør at musikere stiller opp på kampanjer mot sult og aids, mens de ikke forsvarer kollegene sine i kampen for ytringsfrihet? Man må løfte fram denne problematikken, insisterer Reitov.
Fokuserer på dokumentasjon
I 1998 fekk Freemuse-entusiastane midlar til å gjennomføra sin første konferanse med ytringsfridom på dagsorden. Frå byrjinga var det meininga å involvera aktørar frå musikkindustrien samt musikkjournalistar – men Reitov fortel at han oppnådde overraskande lite merksemd.
— Det vi møtte fra disse gruppene var liten interesse – eller ingen bevissthet om problematikken i det hele tatt. Vi endte opp med å lete andre steder, og slik har det fortsatt. De vi samarbeider med i dag er stort sett forskere som har jobbet med politiske emner, kjønnsspørsmål og menneskerettigheter. I tillegg har vi samarbeidet med politiske journalister, seier han.
I forlenginga av konferansen var fleire samde om at arbeidet burde førast vidare gjennom ein formalisert organisasjon og Freemuse kom på beina i 1999.
Ledige stillinger
— De har heile tida vore små, og de arbeider globalt. Kva har vore den mest sentrale oppgåva?
— Det viktigste for oss er å få dokumentert at problemet finnes. Et av områdene vi har fokusert på er Afghanistan, hvor Taliban har forbudt all musikk i landet. John Baily laget en rapport om situasjonen i 2003 som fikk mye oppmerksomhet, sannsynligvis fordi den falt sammen med at Buddastatuene ble ødelagt – folk var våkne for at det skjedde noe i Afghanistan. Tilsvarende har vi hatt dokumentasjonsprosjekter i ganske mange land – Zimbabve, Romania, Nigeria, i Midtøsten blant andre.
#gallery-8 {
margin: auto;
}
#gallery-8 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-8 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-8 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Freemuse deler ut sin pris til modige kunstnarar. Foto: Freemuse
Freemuse har òg gjeve ut bøker og arrangert verdskonferansar. Dei gjer eit aktivt arbeid for å offentleggjera dokumentasjon på nettsidene sine og arrangerer årleg Music Freedom Day. Behovet for å tilsetja journalistar er stort – og like mykje er det behov for engasjementet frå andre organisasjonar, meiner Reitov.
— Det som er tyngst i dag er å arbeide med musikerne som kommer i fengsel eller trues for ytringene sine. Det finnes ingen eksisterende systemer for disse. Forfatterne har sitt International Pen, men det finnes ingen global organisasjon som jobber med skuespillere, musikere og andre kunstnere.
Heller ikkje bistandsarbeidet lukkast i god nok grad setja kunstnarane sine kår under lupa, hevdar han.
— Norge har bistandssamarbeid med ulike land, hvor spørsmål om demokrati og ytringsfrihet finnes som en overordnet tematikk. Men ved implementeringen av disse spørsmålene kommer politiske rettigheter, kjønnsspørsmål og mediefrihet langt oppe på listen – du ser nesten aldri noen som snakker om kunstnerisk frihet.
— Vi så gjerne at andre større organisasjoner tok disse spørsmålene inn i sin virksomhet – at det ikke lenger var bruk for oss. Ansvaret burde kanskje falt på kunstnernes egne forbund, som har mye å si når det kommer til opphavsrett, men ytterst lite når det kommer til det å kunne ytre seg. For ikke å snakke om musikkindustrien, som har sviktet enormt i dette spørsmålet. Alle er velvillige og synes at det vi gjør er bra, men ingen vil støtte arbeidet økonomisk, verken på lokalt eller globalt nivå. Med unntak av Roskildefondet, som gjør at vi overlever dette året, seier Reitov.
Les andre del av .
