Hvem skal skrive om jazz?
Flere er bekymret for rekruttering av jazzskribenter. Jazzfeltet savner redaksjonell interesse for sin sjanger.
Denne saken ble først publisert 24. mars 2011. I anledning Oslo Jazzfestivals debatt om jazzjournalistikk på onsdag, republiserer vi saken denne uken. Red anm.
Linda Skipnes Strand har nylig tiltrådt som daglig leder ved Nasjonal Jazzscene Victoria etter å ha ledet Bergen Jazzforum og jobbet i Nattjazz i flere år. Etter hennes oppfatning skjer det lite rekruttering på jazzskribentfronten i de store mediene ettersom de etablerte journalistene etter hvert pensjoneres.
— Jeg har en opplevelse av at de som skriver om jazz i norsk aviser er de samme som har skrevet om det de siste 30 årene. Det skjer lite rekruttering og det er ikke i samsvar med den norske jazzscenen som preges av unge musikere og mye nytt og spennende som skjer, sier hun.
— Det lages mye sjangeroverskridende musikk med utgangspunkt i jazz og det er mye og ta tak i, men det blir ikke gjort. Jeg er redd for at siden det ikke rekrutteres yngre skribenter er det en sjanse for at dekningen av jazz forsvinner, sier Skipnes Strand.
Behov for nyheter
Norsk jazzforum fornyet sine nettsider i januar fordi .
— Vi ser at det er et behov for nyheter om norsk jazz, som ikke har så mange nyhetskanaler, sa redaktør Camilla Slaattun Brauer til Ballade da.
Nye klassisk-skribenter
Daglig leder for Oslo Jazzfestival Edvard Askeland mener også det er på tide med endringer i pressen.
— De «gamle» har gjort en fantastisk jobb, men vi trenger noen som kan overta. Her er det stort rom for unge skrivekyndige med musikalsk bakgrunn og hjerte for denne musikken! Dette har nylig skjedd når det gjelder dekning av klassisk musikk. Her er navn som Ida Habbestad, Astrid Kvalbein og Ingrid Røynesdal på banen og får spalteplass, sier Askeland.
— Redaktørene i dagspressen bør være seg sitt ansvar bevisst og se potensialet og verdien i å ha flinke folk som kan dekke denne delen av musikklivet. Når man skal speile et bredt kulturliv må ikke bare litteratur og teater, men også den kreative delen av musikklivet som jazzen er en del av, kunne forvente kvalifiserte anmeldere og journalister med inngående kjennskap til feltet.
— Behov for nye jazz-journalister
Roald Helgheim har skrevet om jazzmusikk siden han startet som journalist i Klassekampen på begynnelsen av 1970-tallet. Da han sluttet i Klassekampen forsvant også dekningen av jazz der, men Helgheim har fortsatt sin gjerning i Dagsavisen fram til i dag.
Ledige stillinger
— Jeg begynte ikke å skrive om jazz fordi noen ba om det, men fordi jeg brant for jazzen. Jeg begynte å skrive om jazz i Klassekampen, som ble viktig på det feltet i sin tid. Jeg tror det samme var tilfellet med Stein Kagge i Aftenposten og Terje Mosnes i Dagbladet, ingen av oss har blitt ansatt for å skrive om jazz, sier Helgheim.
Han mener at det er et behov for å rekruttere nye journalister med jazzkompetanse selv om skillet mellom jazz og annen musikk ikke er så fastlagt som før.
— Folk interesserer seg for all slags former for musikk i mye større grad enn før, men det minsker ikke behovet for folk som kan skrive om jazzen også. Popsjangrene har alltid dominert musikkdekningen i avisene, men betydningen av jazzen har ikke blitt mindre, snarere tvert i mot. Framveksten av ny jazz er den større enn noensinne. Mye større enn da vi hadde vår glanstid som jazzskribenter.
Helgheim mener at jazzmusikk av i dag har et bredere publikum enn før.
— Før var jazzen for menigheten, men jazzen har fått helt nye uttrykk siden da. Det må dekningen av den følge med på, sier Helgheim.
Ikke bekymret
Sven Ove Bakke, musikkansvarlig i Dagbladet, mener rekruttering foreløpig ikke er et problem.
— Dette er ingen bekymring for oss i dag fordi Terje Mosnes lever og skriver i beste velgående i Dagbladet. At vi ikke har rekruttert noen nye jazzanmeldere skyldes jo at vi har organisert oss på denne måten, med én dedikert sjangeranmelder.
Bakke sier at han skjønner hva bekymringen er, men at han ikke deler den.
— Å finne en ny dedikert person til å skrive om jazz får vi ta den dagen det blir en problemstilling. En utfordring er at det blir en veldig stor sko å fylle. Mosnes har vært dedikert med stor «D» i alle år. Vi glad og stolte for at han fortsetter å skrive om jazz hos oss selv om han har beveget seg inn i 60-årene.
Jazzbegrepet har endret seg
Bakke ser, i likhet med Helgheim, at jazzbegrepet rommer noe annet i dag enn det gjorde på 1970-tallet.
— Jazz-Norge burde se at jazz per i dag har andre tilknytningspunkter til for eksempel metal, rock og pop enn da for eksempel Mosnes og Helgheim begynte å skrive. Hvis man ser på utgivelser i randsonen av jazzen, det som for eksempel gis ut på Smalltown Supersound eller Rune Grammofon, og det som har skjedd rundt Blå-scenen, så underslår kritikken at mange av de beste populærmusikkanmelderne i Norge er de som har vært flinkest til å dekke disse feltene. Hvis bekymringen er at man savner unge folk som skriver om gammel jazz, så blir det en litt kunstig problemstilling for meg.
Vil øke kompetansen med workshop
Oslo Jazzfestival vil i tilknytning til sommerens festival arrangere en workshop som handler om å gi journaliststudenter og frilansere som ønsker å skrive om jazz mer kompetanse. Det er også et tilbud til skrivende journalister om kursing. Bakgrunnen er at festivalen ser “at de gode jazzjournalistene vi har i Norge er i ferd med å bli pensjonister”, som Lise Gulbrandsen, markedssjef i festivalen sier det.
— Jeg er til en viss grad enig, men det er å overvurdere anmelderbudsjettene i riksavisene å tro at vi kan holde oss med et hoff av jazzanmeldere. De moderne strømningene i jazzmiljøet fanger vi opp både gjennom Terje og de mest kompetente og bredt anlagte anmelderne for øvrig. Jeg tror ikke du finner så mange andre tabloidaviser i Europa som har dekket norsk impro og frijazz på det nivået Dagbladet har gjort. Man kan gjerne diskutere kvaliteten på denne dekningen, men det blir en annen debatt, sier Bakke.
