Vil lage en risikabel festival
Det er viktig å ta sjanser, mener avtroppende nyMusikk-leder Anne Hilde Neset, som nå arrangerer sin siste Only Connect-festival.
Denne helgen er det tid for den sjette utgaven av Only Connect. Festivalen ble startet opp i 2012, da Anne Hilde Neset var relativt ny som kunstnerisk leder for nyMusikk. Ved oppstarten omtalte hun den som «en ny, liten bygning i en kulturhorisont som jeg håper kan fortsette å vokse».
– Festivalen har vokst betydelig, både om man ser på antall konserter, plassen den tar i offentligheten, økonomien og synligheten den har fått. Men det er fortsatt en festival som tar utgangspunkt i den samme grunnidéen. Det var viktig for meg å skape en type festival som var internasjonal, at vi med festivalen tar del i en internasjonal samtale om musikk. Det mener jeg også at vi har lyktes med, sier hun i dag, fem år etter.
Hvor er verket?
Da Neset startet opp Only Connect sa hun også at «vår fremste oppgave er å produsere interessante rammer», å «gi musikken kontekst», og å sørge for at «den kommer frem i det offentlige lys» – et motto som like gjerne kan gjelde for hele virksomheten til nyMusikk under Nesets tid.
Festivalen har gjennomgående mottatt positive kritikker, men i 2015 skrev kritiker Emil Bernhard at nyMusikk med Only Connect tok et steg bort fra organisasjonens tradisjon, der man i første rekke konsentrerer seg om verket som partitur, og heller orienterte seg mot konteksten og samtalen om musikken.
– Jeg tenker at et verk kan være så mye. En kjent, mannlig komponist sa om Pauline Oliveros: «Hvor er verket?» For meg er dette en tankemåte som tilhører en annen tidsalder. Hvor mye mangfold er det i den tradisjonen? Å kritisere et kunstnerskap som Oliveros`, som etterlot en skole, en lyttemåte, en hel filosofi, og en lang rekke partiturer og innspillinger for ikke å legge igjen «et verk», det er en holdning jeg ikke er enig i, sier Neset.
– Jeg ser heller ikke nødvendigheten av å gi forrang til verken improvisasjon eller komposisjon. Hvorfor skal vi si at det ene er bedre enn det andre? Et partitur kan også like gjerne være en film eller en tegning. Det viktigste er å presentere den gode musikken, få i gang de gode samarbeidene, lete lengre enn sin egen skotupp når man kuraterer, ha en åpen holdning og viktigst – få verkene til å skinne ved siden av hverandre.
Silodeling i norsk kulturliv
I mars uttalte Fanfare-redaktør Synne Øverland Knutsen at norsk kulturliv er utpreget silodelt, og at hun mener dette hemmer kunsten. Det er nettopp det motsatte av silodeling Neset peker på når hun forteller om motivasjonen bak de to festivalene som nyMusikk har etablert under hennes ledelse: Med Only Connect ønsket hun å skape «en større sammenbygning med andre kunstfelt». Og med Off The Page ville hun opprette en kobling til litteratur, ifølge henne selv.
Neset deler langt på vei Øverland Knutsens opplevelse, selv om hun understreker at det ikke mangler kunstnere i Norge som opererer på tvers av sjangergrensene.
– I Norge er man opptatt av grunnutdanningene. Jeg har så å si aldri blitt spurt om utdanningen min i England. Du kan gjerne studere antropologi og musikk, det er ikke hvilken silo man tilhører som student som teller. Jeg har også veldig lite musikk på cv-en i motsetning til mange av komponistene som har hatt min jobb. Kunstnerne flyter gjerne mellom fagfeltene, men strukturene rundt kunsten er opptatt av å beskytte fagfeltene sine, sier hun.
Blant festivaltemaene hun har programmert er «The deep», 2015-festivalen som utforsket lyden av dypet, og en Off The Page-utgave viet science fiction-forfatteren J.G. Ballard. Begge er eksempler på festivaler der nyMusikk har forøkt å gjøre noe dristig, ifølge Neset.
Ledige stillinger
Hun omtaler førstnevnte — 2015-temaet «The Deep» — som en festival som tok form av forskjellige reiser, og kaller sistnevnte «en slags kritikk av Oslo». Dette er eksempler på at hvordan nyMusikk nettopp forsøker å gå på tvers av siloene, mener Neset.
– Jeg følte at Off The Page var nødvendig fordi folk i liten grad diskuterte det som foregikk i musikken, og at vi trengte en større orientering mot teksten og idéen bak verket. Det var også derfor jeg opprettet nyMusikk-spesialbiblioteket.
Hun peker på flere arrangementer over hele landet og en bredere geografisk programmering som to saker hun gjerne skulle ha tatt fatt på, dersom hun hadde hatt en periode til i nyMusikk.
– En ting jeg ikke har fått gjort, er å programmere mer musikk fra land som er dårlig representert i samtidsmusikken, fra den ikke-vestlige verden, sier hun.
Les også: To sider av samtidsmusikken. Intervju med Heloisa Amaral.
– Viktig å gjøre sjansespill
På årets Only Connect-program blir minimalisten Julius Eastmans «Evil nigger» fremført for første gang i Norge av pianistene Heloisa Amaral, Elisa Medinilla og Frederik Croene. «En tittel som ikke kan trykkes i programheftet når det blir fremført i dagens USA», skrev Martin Bjørnersen nylig i Klassekampen i et essay om det mye omskrevne verket.
Selv fremhever Neset «Mistérios do Corpo», som Kristine Tjøgersen (f. 1982) har skrevet til den etablerte Ardittikvartetten (og som er en hyllest til den brasilianske komponisten Hermeto Pascoal), som et annet eksempel på den eksperimentviljen hun gjerne vil være en eksponent for.
– Det er den makten man har som kurator, at man kan avgjøre sånne ting som å stille elitesoldater og en blodfersk komponist ovenfor hverandre. Det er også en type sjansespill som det er viktig å gjøre, at jeg bruker den makten til å gjøre noe interessant, noe som kanskje kan pushe kunsten og musikken videre, også om det ikke går som jeg håper.
Les også: Historisk fremover. Intervju med Camille Norment
Hun sammenligner det å sette opp et festivalprogram med å lage radio:
– Har vi spilt en instrumental, kan det hende vi må vi ha inn en stemme. Når man har hatt en komposisjon på radioen, kan det være riktig å spille improvisasjonsmusikk. Jeg forsøker å tenke som en lytter også når jeg er kurator. Jeg representerer publikum.
Gleden ved kunsten
Både i intervjuer om den nye jobben som direktør ved Kunstnernes hus, og i det siste festivalprogrammet hun nå har kuratert, betoner Anne Hilde Neset «gleden ved kunsten» eksplisitt.
Neset mener det spiller mindre rolle at hun går over til en annen del av samtidskunstfeltet når hun skifter jobb fra 1. juni.
– Jeg forlater ikke samtidsmusikken. Å lage konserter, teater, utstillinger – for meg er alt dette «the art» – det norske ordet kultur føles platt. Det blir kanskje færre konserter og flere utstillingsåpninger fremover. Men alt er næring.
Les også: – Vil representere lytteren. Neset om Only Connect i 2015
På spørsmål om hva hun vil fremheve fra de første fem årene med Only Connect, omtaler Neset Øyvind Torvunds «Sweet pieces»-verk for Oslo-Filharmonien i 2016 som «et av de absolutte høydepunktene».
– Han fråtset i den nærmest barnlige gleden ved å kunne ha et orkester til disposisjon. Det er denne typen glede ved klassisk musikk som sjelden kommer til overflaten. Han kombinerte en moog-solo som danser på toppen av orkesterets brus. Og skapte lyder du ikke er vant til å høre fra et orkester: Debussys bølger som krasjer i bruset fra støy. Det er virtuost for meg. Jeg følte at jeg aldri hadde hørt noe lignende.
