Etter to ulike anmeldelser av årets Only Connect har vi bedt Anne Hilde Neset om å forklare tankegangen bak festivalen.

Anne Hilde Neset

Altfor sjelden presenterer samme avis flere syn på samme kunstneriske uttrykk. Men diskusjoner om kvalitet har godt av flere stemmer. Til årets Only Connect sendte vi derfor to anmeldere.

Les Linn Carin Dirdals anmeldelse Dypt og bredt
Les Emil Bernhardts anmeldelse Tre dagers dyp
Vi anbefaler også Joni Hyvönens tekst for Vagant: Malström som ryms i en låda 

En åpenbar meningsforskjell lå i skribentenes oppfatning av festivalens bredde, og vi inviterte kunstnerisk leder i nyMusikk, Anne Hilde Neset, til å utdype sine kunstneriske valg.

– Vi ville belyse ulike ståsted og vurderinger i møte med musikk. Hva tenker du som kunstnerisk leder i lesningen av de to anmeldelsene fra Only Connect?

– Det er alltid interessant å høre hvordan andre opplever en festival eller en konsert, og det er en påminnelse om at vi alle kommer fra ulike ståsted. Uttrykket ”Only connect” kommer fra en epigraf i en roman av forfatteren E.M. Forster. Epigrafen oppsummerer en interesse for å lage koblinger – mellom mennesker, forskjellige kunstformer og sjanger- og landegrenser. Det er en åpen festival, som har konseptuell forankring i og med at den er tematisert. Tematiseringen er tenkt som en døråpner, meningen er å gi en inngang til musikken uten at man skal behøve å være lommekjent med komponistene og utøverne eller samtidsmusikk og lydkunst som helhet. Da kan man åpne for et større publikum uten å kompromittere på innholdet, og uten å måtte forholde seg til ’headlinere’ i stor grad.

Festivalen skal altså kunne vekke nysgjerrighet og eventyrlyst uansett om man har studert samtidsmusikk eller ei og den kan inneholde mange kunstformer men forholder seg alltid til lyd på en grunnleggende måte. I fjor forholdt den seg nært til litteraturen med en festival som tok utgangspunkt i et forfatterskap. I år var den mer musikalsk, og kuratert fritt i forhold til en idé om å synke ned i dypet, det være seg verdensrommet, under vann, dypt inn i vulkaner under jordskorpa og så videre. Temaet ”The Deep” er assosiativt og åpnet for muligheten til å presentere mange forskjellige musikalske uttrykk.

– Begge tekstene peker mot bredde og åpenhet i festivalen. Men der den ene trekker bredden frem som en styrke, har den andre noen kritiske innvendinger. Den peker på at breddeperspektivet er presentert på en måte der de ulike uttrykkene ikke nødvendigvis styrker hverandre, eller er gjennomtenkt. Hva tenker du om forholdet mellom bredde og fordypning?

– Festivalen handler om bredde og åpenhet, om forbindelser og reiser. Det ligger i konseptet og i tittelen. Festivalen følger et konsept som man kan omfavne eller ikke, men den presenterer noe nytt. Jeg tror mange lytter både spredt og bredt i dag. Hvis man ser på folks spillelister på Spotify er det sjelden at bare én type musikk er representert. Man ser heller en flora av musikk fra forskjellige steder, tidsepoker og sjangrer. Jeg tror at de forskjellige typene uttrykk, i riktig sammensetning, styrker hverandre og setter hverandre i relieff. De kan få hverandre til å skinne, og det er slik Only Connect er satt sammen. nyMusikk presenterer mange mye mer reinspikka konsertkvelder gjennom året, over hele landet. Only Connect er én av flere konsepter vi setter sammen.

– Emil Bernhardt skriver: På den ene siden fremstår Only Connect-festivalen som et helstøpt produkt. Festivalen setter sine egne premisser, forfølger dem og fortjener å bli vurdert utfra disse. På den annen side er det tydelig at Neset har staket ut en egen retning og på mange måter forlatt det nyMusikk tradisjonelt har stått for – jeg tenker primært på den partiturorienterte samtidsmusikken. Ikke at de skrevne verkene er fraværende, men det er tydelig at de ikke står i fokus, slik man kunne forvente gitt organisasjonen nyMusikks tradisjon og historie. Er du enig i premisset hans, at NyMusikk primært har vært rettet mot den partiturorienterte samtidsmusikken?

– nyMusikk skal, slik som vår grunnlegger Pauline Hall definerte det i 1938, presentere det som er relevant. Det er ikke nødvendigvis bare partiturmusikken. nyMusikk har en lang og fantastisk historie som er kronglete og full av motsigelser og svinger fordi den har gitt de forskjellige kunstneriske lederne oppigjennom årene så mye selvstendighet. Det er der styrken til organisasjonen ligger.

– Er du enig i at NyMusikk med deg som kunstnerisk leder har staket ut en retning som har forlatt det NyMusikk tradisjonelt har stått for, og hvordan skiller din tankegang seg fra tidligere kunstneriske ledere?

Fra årets festival. Fotograf: Henrik Beck.

– Jeg tror alle kunstneriske ledere staker ut nye retninger. I vår nyere historie hadde Lars Petter Hagen en konseptuell og utforskende vri på programmeringen, mens Øyvind Torvund introduserte ideer om å presentere ulike sjangrer på ett plan, åpne begrepet ’kammermusikk’ og for eksempel sette Schubert og elektronika på samme scene. Jeg har tatt med meg begge disse ideene, og ser ikke noe brudd, bare en fortsettelse og en utvikling. Og utvikling, for en organisasjon som har med kunst laget i samtiden å gjøre, er essensielt for å forbli relevant. Det som kanskje er en av forskjellene fra tidligere er at jeg har bakgrunn som kritiker, kurator og skribent og ikke som komponist, slik som de fleste som har ledet organisasjonen før meg. Jeg tror det er en styrke å representere den andre siden av bordet i en slik organisasjon — å representere lytteren.

– Hva vil du si er din visjon eller hovedtanke som kunstnerisk leder for NyMusikk?

 – Vår spisskompetanse er å skape relevans for nyprodusert, kompleks, og sjangeroverskridende musikk og lydkunst. Vi ser det som vår fremste oppgave å produsere interessante rammer for musikken, gi den en kontekst og en grobunn til å utfolde seg og hjelpe den å forlate partiturene, produksjonsstudioene og øvingslokalene og komme frem i det offentlige lys. Jeg er opptatt av å gi nyMusikk som organisasjon, og ny musikk som sjanger, en stemme i en større kulturell konversasjon og ikke forbli en sone for de spesielt interesserte. Samtidsmusikk er nok den minst tilgjengelige av samtidskunstartene og alle vi som jobber her, og vårt styre, jobber strategisk med å formidle, åpne, og gi folk lyst til å utforske samtidsmusikken. Det gjør vi på forskjellige måter med forskjellige formater. For eksempel gjør vi det ved å utforske ideene bak musikken, som i Off The Page som er en musikkfestival uten live musikk, gjennom Only Connect festivalen samt nyMusikk kids, våre instrument- og iPadworkshops for barn. Vi gjør det også året rundt gjennom strategiske samarbeid med andre aktører, som for eksempel likesinnede arenaer som Ultimafestivalen, Borealis i Bergen og Henie Onstad Kunstsenter hvor samarbeidet er historisk, eller nye arenaer som Nasjonalmuseet, biennaleprosjektet Oslo Pilot, Venezia-biennalen med OCA hvor vi kan bringe samtidsmusikken inn i eksisterende rammer og introdusere den for nye publikumsgrupper.

Fra Jenny Hvals Apocalypse, Girl, Camille Norment & David Toop og Årabrot m/ John Doran. Foto: Henrik Beck.

– Valget av engelsk språk tematiseres av begge skribenter. Den ene antyder det positive ved dette, nemlig at man vil nå ut over landegrensene, den andre antyder det problematiske ved at man anglifiserer og internasjonaliserer, i det man er den som ivaretar det smale. Hvorfor velger dere en så tydelig engelsk profil?

– nyMusikk og Only Connect har et internasjonalt program og henvender seg til et internasjonalt publikum. nyMusikk er inne i en vekstfase og vi ekspanderer med mer publikum, med større program og synlighet enn før. Veksten er delvis internasjonal, det er naturlig for meg personlig siden jeg jobber internasjonalt, blant annet som programleder i BBC Radio 3, og har mange kontakter rundt om kring i verden. Dette ser jeg som en styrke og ikke som en svakhet. Jeg ser ikke noe problematisk ved å internasjonalisere. nyMusikk er en node i et internasjonalt nettverk av institusjoner og festivaler som driver med kuratering innenfor et spesialistfelt.

Det sagt, så arbeider vi mye med en to-språklig profil. All informasjonen på nettsidene våre er på to språk, all informasjonen i festivalbrosjyren, samt alle informasjonsark på festivalen er på engelsk og norsk. Og når jeg presenterer konserter fra scenen på engelsk, og noen ganger norsk slik som i år, så er det ut ifra en tanke om at også de internasjonalt tilreisende, og det er en del av dem – både artister og inviterte delegater, skal forstå.

– I lys av festivalen som nå er gjennomført; hva tar du med deg videre i arbeidet ditt?

– Only Connect er en liten festival i sammenlikning med andre samtidsfestivaler der hele vår festival til sammen kan koste mindre enn én Ultimaproduksjon for eksempel. At den har fått mye presseoppmerksomhet og blir sammenliknet med større institusjoner ser vi på som en suksess og at vi kan slå langt over vår vektklasse. Det arbeider alle her på NM hardt og strategisk for. Vi er ikke interessert i å preke til menigheten, vi vil at flere skal ha tilgang til musikken innen vårt felt. Jeg tenker på nyMusikk som et laboratorium for eksperimentering og å prøve nye ting ut, i samsvar med kunstarten vi presenterer og organisasjonens natur, historie og størrelse. Jeg gleder meg til å videreutvikle Only Connect i 2016, da skal vi prøve noe helt nytt i samarbeid med Oslo-Filharmonien. På godt norsk: Watch this space.

Publisert:

Del: