Øyvind Torvund var Festspillkomponist under Festspillene i Bergen 2024. Nå er han aktuell med det norgespremierende verket "To stykker for orkester og elektronikk" under åpningskonserten til Ultima i Oslo 10. september. (Foto: Synne S.B. Bønes/Festspillene i Bergen)
Travlere sommer har han aldri hatt
Komponist Øyvind Torvund har hatt en filharmonisk sommer, og en travlere sommer enn noensinne. Nå står Ultimafestivalen for tur.
Ballade publiserer de kommende dagene seks intervjuer gjort og skrevet av studenter ved Institutt for musikkvitenskap (IMV), Universitetet i Oslo. Tekstene er blitt til i et samarbeid mellom IMV, Ultima og Ballade, der musikkskribentene og kritikerne Ola Nordal og Bodil Maroni Jensen har vært mentorer og sparringspartnere for studentene. Kunstnerne som er intervjuet er aktuelle i forbindelse med Ultimafestivalen 2026. Dette intervjuet er laget av spirende musikkskribent Andreas Flatøe.
Han kan notere hvert et pip og feedback, men det er ikke dette som gjør ham god.
Øyvind Torvund er en av de mest nyskapende samtidskomponistene Norge har å by på. Hva er det som får ham til å skape slike verk?
Det er mangt å si om samtidsmusikken, men noe man gjerne ser er blandingen av ulike elementer, noe Torvund gjør med stor suksess.
Dette er han igjen aktuell med, når han under årets Ultima blander orkester, elektronikk og støy, slik han tidligere har gjort med symfoniorkester. Før det har han vært en liten runde i både Norge og Europa med verkene sine.
– Hvorfor skal man blande slike elementer?
– Jeg liker kombinasjoner av musikalske elementer, gjerne sterke kontraster: drømmeaktig, idyllisk musikk, sammen med forvrengt dissonerende elektronikk, beretter Torvund.
Vi møtes digitalt. Selv om det geografiske skiller oss, snakker vi i det minste samme rogalandsdialekt.
Torvund blander ofte det strengt noterte symfoniorkesteret med mer frittflytende elektriske instrumenter, da blant annet elgitarer og synther. Han forteller at det er i disse rollene, den frie elektroniske «støyen», og det strengt noterte symfoniske, at elementene får gjøre det de selv er best på.
Han legger også til at han gjerne skulle kunne prøvd improvisasjon med orkestrene, men at dette ligger utenfor orkestrenes timeplan og budsjetter. Foreløpig får det holde med at de tolker notene.
Ledige stillinger
Øyvind Torvund ønsker å plassere oss i noe kjent og kjært, som «svulstig blomstrende valsemusikk», som han sier. (Foto: Helge Skodvin)
Han ønsker å plassere oss i noe kjent og kjært, den naive og idylliske amerikanske 50- og 60-tallsvalsen, eller «svulstig blomstrende valsemusikk», som han kaller det selv.
– Det kan også gjerne minne om den romantiske Tsjajkovskij, sier han.
Torvund vil ha direkte referanser, ikke gjemme det hele vekk i noe tåkete.
– Som i stykket «Archaic Jam», feedbackgitar over disneyvals. Når materialene har så klare referanser kan de snakke sammen, men likevel være adskilte verdener. Kanskje noe nytt oppstår i slike kombinasjoner, forteller Torvund.
Å etterligne naturen, altså noe litt annet fra svulstig valsemusikk, er heller ikke ukjent for Torvund. Han inspireres ikke bare av naturen, men også av dem som tidligere har vært inspirert av den. Da gjerne de historiske symfoniske verkene hvor man tydelig hører speiling av fuglekvitter og den slags, selv om han er klar over at han er formet av sin tid.
Personlig synes jeg han er en flink stær. Han setter gjerne spurven i tranedans, men det er lett å forstå hva han mener når han sier:
– Det er noe veldig fint i forsøket på speiling av naturen, men som likevel blir noe annet.
Naturen er ikke det letteste å gjenskape, men man finner gjerne mye fint i forsøket.
Når alt er spilt inn og tonene satt, er han ikke så veldig involvert i miksingen. Hans venn i Bergen, Jørgen Træen, har mikset mye for Torvund og får kontroll over spakene.
– Miksen har mye å si, men med orkesterinnspilling har man bare noen timer per stykke å spille inn på. Da er det elektronikken etterpå man kan gjøre mye med, plassere fritt og endre.
Live blir naturligvis hver enkelt fremvisning annerledes den forrige. Det er ikke bare bare å få samme pip eller «ulyd» i gitaren hver gang, selv om Torvund nevner at det faktisk går an å notere feedback og denslags.
– Men jeg har verken evne eller lyst til å gjøre det.
Det er kanskje noe av dette som gjør at man opplever Torvunds verk som ganske naturlige, selv om de bukter seg med drastiske kontraster og dynamiske ulikheter. Man trekkes inn i stykkene. Man skulle gjerne trodd at de ulike elementene i valsen var spilt inn sammen, selv om de er gjort hver for seg under ordnede forhold.
Det er her etterligningen av naturen spiller inn. Det er noe naturlig i kombinasjonene av elementer, selv hvor drastisk ulike de egentlig er. De smelter sammen og blir noe eget, en symbiose, som naturen, selv hvor svulstig og oppstilt en disneyvals gjerne kan være.
Her er også noe merkbart, Torvund har en fortid som rockegitarist. Denne fortiden tar han med i stykkene gjennom feedbackgitarer og piping. Selv sier han at han har en forkjærlighet for fuzzgitar og at skiftet til komponist skjedde gradvis i søken videre etter musikalske uttrykk. Band var heller ikke helt hans greie.
– Jeg føler at det å komponere betyr at man kan gjøre noe man ikke kan i de andre formatene, legger han til.
Han er inspirert av storband og jazz, og mener nok at han kunne arbeidet som bandleder, men at det å kunne utfolde seg i bestillingsverk er mer givende for øyeblikket. Det er da Torvund forteller om planen videre, nemlig jazz.
For tiden hører han mye Duke Ellington og skriver et storbandstykke til Bergen Big Band. Da naturligvis med sin egen vri, de andre elementene.
Det er det «riffete» i musikken han liker. Symfonisk storband er fint, men det er riffene Torvund faller for når han nå lager det han kaller sine egne standardlåter. Her viser han igjen at han ikke er redd for å utfordre gamle tradisjoner, noe etablert og kjært.
Gjennom kunstnerlivet har Torvund vært gjennom mye, og det virker ikke som om han gir seg riktig enda heller.
LES OGSÅ anmeldelse av Torvunds verk Symfoni for hele Grieghallen under Festspillene i Bergen 2024
Hvor lang tid tar alle disse stykkene å skrive? Stykkene er langsiktige, ofte med mange forkastede skisser, som det skal sies at han gjerne henter frem igjen ved andre anledninger.
Et verk tar gjerne et år, et årsverk, om du vil, men Torvund innrømmer at det meste skjer den siste måneden, da det virkelig brenner på dekk. Han har riktignok blitt flinkere med årene til å arbeide jevnt og trutt, selv om det fremdeles er lett å utsette alt.
Øyvind Torvund da han var Festspillkomponist i Bergen i 2024. Ballade anmeldte hans Symfoni for hele Grieghallen, med Bergen Filharmoniske Orkester, Kjetil Møster på saksofon, Jørgen Træen på synth og Jennifer Torrence på perkusjon. Les anmeldelsen her. (Foto: Synne S.B. Bønes/Festspillene i Bergen)
Det har vært en travel sommer for samtidskomponisten. Han har nemlig reist land og strand rundt, og ikke bare i Norge.
Han var en liten tur til Paris med et stykke, av samme bestilling som til Ultimafestivalen i Oslo, hvor han er del av åpningskonserten. Deretter et stykke opprinnelig skrevet til Kunstnernes hus i Oslo – Symphony for Kunstnernes Hus – den gang fremført av KORK, denne gang var det med Brussels Philharmonic i juni. Så tok han med seg Oslo-filharmonien til selveste Royal Albert Hall siste helgen i august.
En filharmonisk sommer, kan man si, eller som Torvund sier:
– En så travel sommer har det aldri vært før.
Det blir spennende å følge med på Torvund fremover. Og frem til vi får høre jazzen, kan vi alltids leve i disneyvalsen.
Torvund er og blir en av dem som stikker seg markant frem i norsk samtidsmusikk. Og hva ville verden vært uten dem som prøver seg frem?
Ultimafestivalen, åpningskonsert torsdag 10. september 2026
Oslo-filharmonien spiller Øyvind Torvund, Kristine Tjøgersen og Igor Stravinskij.
Øyvind Torvund: To stykker for orkester og elektronikk (2026), norgespremiere
Igor Stravinskij: Le chant du rossignol (1919)
Kristine Tjøgersen: Wolpertinger (2026), norgespremiere
