– Verdien som tidligere bidro til å styrke Tonos posisjon, havner i fanget på en annen forvalter. Stine Osmo Lieng skriver om bakgrunner for Tono-opprøret som blant annet har tvunget fram en omkamp, når vederlagsforvalteren holder ekstraordinært årsmøte i september.(Foto: Musikkkforleggerne)
– Reportoarene som flytter er de som vokser, skriver Stine Osmo Lieng i Norsk Musikkforlag i dette innlegget. Følg Tono-debatten på Ballade.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner.
Her kan du følge Tono-debatten på Ballade.
Her står en oppsummering av hva som skjedde da Alan Walker og andre innbringende opphavere meldte seg ut av Tono.
Av Stine Osmo Lieng, Head of Catalog Norsk Musikkforlag
Når flere av Norges mesttjenende rettighetshavere forlater Tono, blir det ofte tolket som et politisk signal. Det er det nok. Men det er også et markedssignal. For første gang i Tonos historie konkurrerer organisasjonen reelt om norske kataloger.
Norske rettighetshavere har i dag alternativer og kan selv velge hvem som skal representere dem. Dette endrer premissene for hele debatten – og det er den viktigste dimensjonen som foreløpig mangler fra diskusjonene i forkant av det ekstraordinære årsmøtet 1. september.
Repertoaret er den viktigste ressursen
Som i de fleste kollektive forvaltningsorganisasjoner står en relativt liten gruppe profesjonelle rettighetshavere for en betydelig del av inntektene. Det gjør dem ikke viktigere som medlemmer, og det gir dem ikke større demokratisk rett. Men det betyr at valgene deres får økonomiske og strategiske konsekvenser for hele fellesskapet.
Det er ikke Tono, svenske Stim eller britiske PRS som avgjør hvilke kataloger som er mest etterspurte.
Det er lisenstakerne som gjør det – strømmetjenester, radiokanaler, TV-selskaper, konsertarrangører og andre som betaler for retten til å bruke musikk. De er ikke opptatt av hvordan Tono er organisert, eller om man er arving, forlag, Nopa-/NKF-medlem eller uavhengig. De er opptatt av om rettighetshaverne og forvaltningsselskapet deres representerer musikken publikum etterspør.
Det som flytter, er det som vokser
Mange tenker at en utmelding ikke betyr så mye så lenge musikken fortsatt brukes i Norge. Det stemmer for blant annet konserter, radio, TV og bakgrunnsmusikk. Gjennom gjensidighetsavtalene vil Tono fortsatt kreve inn vederlag i Norge, uavhengig av hvor rettighetshaveren er medlem.
Regnskapet viser vekst. Men regnskap forteller om gårsdagen. Årsmøtet handler om morgendagen.
Men det er ikke her veksten ligger.
Den store veksten ligger fortsatt i strømming. I 2025 var online Tonos største inntektsområde, med 342 millioner kroner, og det er nettopp denne delen av markedet som følger med når en katalog flyttes ut av landet.
Ledige stillinger
Verdien som tidligere bidro til å styrke Tonos posisjon, havner i fanget på en annen forvalter.
Og dette handler ikke bare om penger. Det handler om hvilke kataloger Tono representerer når fremtidens avtaler skal forhandles.
Et stadig mer internasjonalt marked
Nå som mye av teknologien for lisensiering deles internasjonalt blir repertoaret det viktigste.
Mindre etterspurt repertoar gir mindre tyngde i lisensforhandlingene. Da forsvinner også muligheten til å forhandle frem de beste vilkårene. Dersom flere forlater Tono, kan det over tid svekke deres forhandlingsposisjon.
Det er derfor islandske Stef er et relevant eksempel. Når Stef som et nasjonalt forvaltningsselskap representerer en stadig mindre del av den islandske musikken markedet etterspør, blir det også vanskeligere å opprettholde den samme innflytelsen internasjonalt.
Etter hvert som repertoar blir den viktigste konkurransefaktoren mellom forvaltningsselskapene, blir det også mer naturlig at hvert selskap ønsker større kontroll over hvilke fradrag de tillater for sine medlemmer.
Det betyr at debatten om kulturelle midler ikke lenger kan føres som om Tono alene bestemmer rammene. Dette handlingsrommet blir i økende grad påvirket av internasjonale avtaler.
PRS har allerede innført slike begrensninger, noe som har gjort at Tono har måttet tilbakeføre kulturelle midler.
Det betyr ikke at kulturelle midler som konsept er feil, men dette er en ny virkelighet vi ikke har noe annet valg enn å forholde oss til.
Hva betyr dette for Tono?
Ingen av disse utviklingstrekkene betyr at Tono er et selskap i krise. Regnskapet viser vekst.
Men regnskap forteller om gårsdagen. Årsmøtet handler om morgendagen.
Diskusjonen om styresammensetning, representasjon og kulturelle midler er viktig. Men den kan ikke føres som om Tono opererer i det samme markedet som for ti år siden.
For første gang konkurrerer de om norske kataloger i et internasjonalt marked.
Da blir ikke spørsmålet bare hvorfor noen velger å dra, men også hvilke konsekvenser det får for: repertoaret Tono representerer, betalingsstrømmene, forhandlingskraften og de fremtidige medlemmene. Og kanskje viktigst av alt: hva som skal til for at de velger å bli.
Først når vi tar inn over oss denne utviklingen, har vi et godt nok grunnlag for å ta beslutninger om Tonos fremtid.
