Mens Heilung har blitt et internasjonalt kultfenomen med konserter omtalt blant verdens beste, har Maria Franz lenge båret på et mer personlig prosjekt. Nå tar hun endelig Songleikr ut på turné - et musikalsk univers bygget på nordiske røtter, sterke kvinnestemmer og det hun selv kaller «urmusikk».(Foto: Violetta Ellisdottir)
Et «gateway drug» til nordisk folk
Heilung har gjort henne verdensberømt. Men denne sommeren drar Maria Franz på en sjelden Norgesturné med sitt mest personlige prosjekt, Songleikr.
Mitt første møte med Maria Franz var under et NOPA-seminar tidligere i år, der vi snakket om komposisjon og låtskriving. Samtalen var sjeldent inspirerende. Franz fremsto som en av de mest særegne kunstnerne – og menneskene – jeg har møtt: en kunstner som arbeider i skjæringspunktet mellom ritualer, scenekunst og musikk.
Gjennom Heilung er hun del av det som kanskje er Norges mest kjente, men samtidig mest ukjente band. Selv om relativt få i Norge kjenner til dem, har Heilung blitt et stort internasjonalt navn. Da bandet spilte i Oslo Spektrum, ble konserten omtalt av The New York Times som en av verdens ti beste.
Noe av forklaringen på suksessen ligger trolig i at Franz skaper musikalske univers som er langt mer enn konserter eller låter. Det hun lager oppleves nærmest som ritualer – helhetlige univers bygget på historie, kulturelle røtter, rituelle handlinger og kollektiv tilstedeværelse, hvor publikum ikke bare observerer, men deltar.
Denne sommeren får publikum en sjelden mulighet til å oppleve hennes andre store prosjekt, Songleikr, som hun leder sammen med Ingrid Galadriel Aune Falch. Prosjektet kombinerer gammel nordisk folkemusikk med moderne uttrykk, og ga nylig ut albumet Fuglefolk.
Da Maria Franz møtte Ingrid Galadriel Aune Falch, fant hun det musikalske motstykket hun lenge hadde lett etter. Sammen skapte de Songleikr, et prosjekt bygget på stemmekraft, historiefortelling og nordiske røtter. (Foto: Violetta Ellisdottir)
Når Ballade møter Franz for å snakke om den kommende turneen, er hun inne i et ettårig opphold fra Heilung. Nå ønsker hun å gi Songleikr den tiden prosjektet tidligere ikke har fått.
– Under pausen fra Heilung bestemte jeg meg for å satse mer på dette prosjektet. De siste syv årene har det rett og slett ikke vært tid, sier Franz.
Hun forteller at bandet nå er bygget opp på nytt, blant annet med den engelske musikeren Kasha, som bidrar som sanger, musiker og fløytist.
– Vi tre har vært drivkraften bak albumet, og nå har vi fått bookingfolk som har satt opp 16 konserter.
Samtidig understreker hun at denne turneen kan bli en sjelden anledning til å oppleve prosjektet live.
– Jeg vil egentlig si til folk: Ikke tenk at «dem kan jeg se senere». Hvis du vil oppleve Songleikr, er det nå som gjelder. Det er et veldig personlig og hjertefølt prosjekt.
Ledige stillinger
For Franz springer inspirasjonen både ut av kjærligheten til egne nordiske røtter og kjærligheten til nordiske folketradisjoner.
– Jeg hadde en sterk tilknytning til folkemusikk allerede som barn. Jeg ble fullstendig oppslukt. Jeg var ikke interessert i pop eller det vennene mine hørte på. Men da jeg oppdaget Garmarna og Hedningarna som 13–14-åring, eksploderte noe i meg, sier hun.
Med Songleikr vender Maria Franz tilbake til folkemusikken som først åpnet det musikalske landskapet hennes. (Foto: Violetta Ellisdottir )
– Det føltes som om blodet mitt ble til ild. Det resonnerte i meg som om noen slo an en streng inni kroppen min. Jeg kjente det fysisk i kroppen, men klarte ikke å forklare hvorfor. Først senere forstod jeg at det finnes noe man kan kalle «urmusikk» – universelle rytmer og harmonier som snakker direkte til mennesker.
Franz liker veldig godt ordet «resonans». Det handler om at noe utenfor deg vibrerer i takt med noe du allerede bærer inni deg.
– Samtidig er det klart at det fortsatt er litt for spesielt interesserte å høre på en halvannen times hardingfelekonsert. Det er andre toner; det appellerer ikke nødvendigvis til et øre som først og fremst er vant til popmusikk.
For Franz har det aldri vært noen tvil om hvilken musikalsk retning hun tilhørte. Allerede som 15-åring ble hun med i et world music-band. Da fant hun noen eldre karer i trettiårene som gjerne ville ha med en engasjert ungdom. Hun kastet seg over instrumenter som didgeridoo, djembe og tarabuka, og den musikalske karrieren hennes begynte faktisk som trommis – på naturtrommer.
– Jeg var kjempefascinert av det.
Senere flyttet Maria Franz til Oslo, hvor hun møtfte det som skulle bli hennes neste musikalske fellesskap.
– Der møtte jeg noen kjempefine folk som jeg startet et band med som het Ehwaz. Det ble et kult prosjekt. Vi ga ut to skiver og spilte mest på viking- og middelalderfestivaler, men også på blot og ritualer.
Etter hvert møtte hun danske Christopher Juul, noe som åpnet døren til elektronisk musikkproduksjon og nye kreative verktøy.
– Da begynte jeg å bli introdusert for de elektroniske verktøyene vi har i vårt moderne samfunn. Det ble kjempefristende å gå all in på eksperimenterende elektronisk pop med folkeelementer. Så startet vi et band som het Euzen i 2008.
Men skal man forstå det Franz driver med i dag, er det 2015 som gjelder – året da både Songleikr og Heilung oppsto nesten samtidig.
– Da hadde jeg jobbet med elektronisk musikk i noen år, men jeg savnet folkemusikken igjen. Jeg ville ha Hedningarna-villskapen i front, masse trommer og helst jobbe med andre damer. Samtidig kom Kai i studio og begynte å jobbe med Christopher på et crazy poesiprosjekt han hadde, og de lurte på om jeg kunne tenke meg å legge vokal på. Det kunne jeg godt gjøre. Så sang jeg på et par låter og ble sugd inn i det prosjektet.
Samtidig fant hun det kreative motstykket hun lenge hadde lett etter i Ingrid Galadriel fra Trondheim.
– Vi hadde spilt sammen på vikingmarkeder i mange år, og det var en enorm glede. Der fikk jeg virkelig utløp for det å møte en annen sterk kvinnelig vokalist med en stemme som bærer. Det at man er to sterke, projiserende stemmer som bruker magen og all støtten, og kan romme de frekvensene for fullt – det er så unikt og utrolig powerful. Jeg hadde visst lenge at jeg ville gjøre noe med det, men nå fikk vi endelig satt oss ned og samlet numrene vi hadde laget gjennom årene.
Sammen med Christopher Juul spilte Songleikr inn debutalbumet Godtfolk.
– Det var et så koselig og lett prosjekt. Jeg tror det tok oss en uke å spille inn, og Christopher mikset og mastret det på en måned. Vi ga det ut selv og lot det egentlig bare seile sin egen sjø, men det har 15 000 monthly listeners, og vi får utrolig mye ros fra folk. Det er ikke ofte jeg hører på min egen musikk, men jeg hører på det selv innimellom. Det er et sånt album man kan ha i bakgrunnen når man har gjester.
– Hvordan vil du selv beskrive universet deres?
Maria Franz smiler.
– Det er lekent og på en måte litt upretensiøst, men samtidig veldig hjertefølt. Det handler om nærhet og forbundethet. Det er et ærlig uttrykk og bunner i historiefortelling. Vi er veldig fascinert av mørket i de nordiske eventyrtradisjonene, forteller hun.
– Vi har barnesanger om ravner som spiser folk og om kvinner som mister jomfrudommen fordi de detter på en kvist, haha. Det er plass til humor. Vi har fans i alle aldre, men barn elsker oss, uten at vi egentlig har gjort noe for å vinne dem som publikum.
I Songleikr møtes mørke eventyrtradisjoner, sterke vokaluttrykk og et lekent forhold til den nordiske folkemusikken. (Foto: Roksana H)
At Songleikr endelig skal ut på en større Norgesturné, beskriver Maria Franz som nokså tilfeldig.
– Vi har faktisk gjort veldig lite her hjemme. Vi har spilt på Midgardsblot to ganger, og skal spille der igjen i år. Nå starter vi turneen på Havet i Trondheim, før vi skal til Oslo, Sogndal og Havblikkfestivalen i Florø. Der spiller vi samme dag som Gåte. Kanskje får vi med Magnus (Børmark, red.mrk.) også; han gjester jo på albumet. Det gjør Amalie Bruun også (som står bak énkvinnes black metal-prosjektet Myrkur, red.mrk.).
Hun smiler når hun snakker om Bruun. – Det er så kult med Amalie. Hun er metalmusiker, men elsker folkemusikk.
I dag består Songleikr nesten utelukkende av norske musikere, og de synger på norsk. Likevel er det utenfor Norge interessen foreløpig har vært størst.
– Da jeg møtte vår nåværende booker på NOPA-seminaret i vinter, fikk jeg litt sånn: «Føkk, vi har jo bare planlagt gigs i Tyskland og Frankrike», og det slo meg at vi egentlig ikke har noe nettverk i Norge.
Det er et paradoks som sier noe om hvordan norsk kulturarv ofte får nytt liv gjennom blikket utenfra: at noe så dypt forankret i norsk historie og identitet kan vekke sterkere fascinasjon internasjonalt enn her hjemme. Samtidig er folkemusikken i ferd med å få en ny relevans også i Norge.
Hvorfor er denne musikken så viktig for Franz selv? Og hvorfor burde flere oppdage den?
– Jeg tror den tar oss tilbake til lekenhet. Det handler om dans, om å kunne synge med, om å bli dratt inn i noe sammen. Det er en samskapelse. Og så er det jo vår historie og kulturtradisjon. Den er altfor verdifull til å gå tapt. Jeg synes det er kjempekult at så mange unge mennesker nå tar tak i dette igjen.
Franz trekker frem Danmark som eksempel, hvor folkedansmiljøene er store og levende.
– De møtes bare for å kose seg og danse. Mange drikker ikke alkohol engang. Det er en sosial sjanger, og kanskje spesielt i dag, når så mange av oss blir sittende foran skjermer, er det en fantastisk unnskyldning til å komme seg ut, møte blikket til andre mennesker og ta seg en sving.
LES OGSÅ: Blodtur til København, en reportasje fra da Tuvas Blodklubb var «den norske invasion» på dansk folkemusikkfestival
Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen hennes. De gangene jeg har vært på folkemusikkarrangementer på Riksscenen, har opplevelsen vært kroppslig, intuitiv og rett og slett herlig. Det er noe med denne musikken som treffer uten å måtte forklares.
Samtidig er det befriende at denne følelsen ikke bare finnes i de mest intense eller harde uttrykkene. Man kan bli utmattet av konstant tyngde og maksimal intensitet. Noen ganger søker man noe mykere, musikk som ikke slår mot deg, men som åpner seg langsomt og lar deg synke inn i den.
– Ja, faktisk har Songleikr blitt kalt et «gateway drug» til nordisk folk og neofolk, sier Franz og ler.
– Musikken vår er ganske tilgjengelig sammenlignet med mange av de tyngre eller mer eksperimentelle prosjektene i samme miljø. Det er litt fint, egentlig. For folk som vanligvis ikke hører på folkemusikk, kan vi kanskje fungere som en bro, sier Maria Franz.
– Hva tror du gjør at folk responderer så sterkt på det?
– Kanskje fordi vi ikke er puritanske i måten vi spiller på. Vi driver jo ikke med tradisjonell polska og den typen uttrykk. Det finnes masse ren folkemusikk som vi ikke er en del av, men vi bruker elementene og stemningene til å skrive våre egne komposisjoner. Kanskje er det nettopp derfor vi kan lokke noen inn.
Jeg spør om hun opplever at publikum er mer åpne for slike hybride uttrykk nå enn tidligere.
– Absolutt. Vi har egentlig aldri møtt kritikk fra de heltene vi selv ser opp til. Tvert imot virker folk veldig åpne. Det finnes ikke noe bunadpoliti i folkemusikken, hehe. Ikke som jeg har møtt, i hvert fall.
Red. mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.
