Illustrasjonsbilde. Ellen Ugelvik og Jennifer Torrence under framføringa av komposisjonen "Utflukt" i 2022 (Bauckholt, Hobbs, Torrence, Ugelvik), som var del av forskningsprosjektet «Performing Precarity» i kunstnarisk utviklingsarbeid. Se lenke til egen sak om prosjektet under her. (Foto: Reiner Pfisterer/ECLAT)
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Dette er en kronikk, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.
Av Henrik Holm, professor i filosofi og førsteamanuensis i pedagogikk, OsloMet og Steinerhøyskolen
Henrik Holm er professor i filosofi og førsteamanuensis i pedagogikk, OsloMet og Steinerhøyskolen. (Foto: Paal Audestad/Norges musikkhøgskole)
Som filosof prøver jeg å nå frem til klarhet i kaoset. Å tenke handler om å bryte vei frem til klarhet i kompleksiteten der nye spørsmål hele tiden stiller seg.
Denne prosessen har mange likheter med kunstneriske prosesser. Å stille spørsmål om gangbare og ugangbare veier er daglig brød for filosofer, slik det også er for kunstnere. Å arbeide seg frem til klarhet kan oppleves som en åpenbaring hvis klarheten kommer, uavhengig i hvilket tempo den kommer og med hvilken intensitet og klang den kommer.
Helt personlig mener jeg at kunstnerisk forskning har mer med filosofi å gjøre enn forskning. Filosofi er noe annet enn forskning, selv om vi filosofer forsker innenfor filosofi når vi diskuterer argumenter, teorier, erfaringer, prosesser og kontekster.
Kunstutøvelse og kunstnerisk forskning er også to forskjellige ting. Kunstproduksjon er ikke per se kunstnerisk forskning. Det vet alle som driver med kunstnerisk forskning. Å stille spørsmål til den vitenskapelige verdien av kunstnerisk forskning betyr ikke å stille spørsmålet ved verdien av kunst og kunstneriske aktiviteter.
Les også Historisk mange disputasar i kunstnarisk utviklingsarbeid: – Dette er forsking gjennom kunst
Enhver kunstner er ikke automatisk positiv til utviklingen av kunstnerisk forskning som det nye feltet for kunstrefleksjon i høyere utdanning. Hvis for eksempel kunstnerisk forskning blir et kriterium ved ansettelser i kunstneriske stillinger, er det en skummel utvikling for de utøvende, performative fagene. Det er ikke vanskelig å ha forståelse for at kunstnere kan føle at de blir fratatt verdien av sine fag når kunstnerisk forskning erstatter deres genuine kunstneriske erfaring og kunnskap.
Å forske på kunst har en lang tradisjon i akademia. Tenk på fag som litteraturvitenskap, musikkvitenskap, kunsthistorie og teatervitenskap.
Å erstatte disse vitenskapelige fagene med kunstnerisk forskning er en uheldig utvikling for refleksjonen i og på kunstfagene. Hvordan kan kunstnerisk forskning ivareta det distanserte blikket som er nødvendig i mange forståelsesprosesser når kunstnere selv skal ta hånd om kunstrefleksjonen på et høyt akademisk nivå?
Ledige stillinger
Møter mellom kunst og vitenskap kan være befriende og klargjørende for begge, men å oppheve distinksjonen og definere denne opphevelsen som kunstnerisk forskning er nokså forvirrende og uforpliktende. Vitenskapsfiendlighet mot tradisjonelle vitenskapelige fag og kunstnerisk forskning som «alternativ» forskning kan vel neppe være veien å gå for kunstnerisk forskning. Å gjøre forskning uforpliktende med kunstnerisk legitimasjon er like farlig for kunsten som det å gjøre kunst uforpliktende for forskningen.
Å drive med kunst på høyt profesjonelt nivå og samtidig være utdannet som forsker og publisere på høyt nivå er det de færreste som formår. Og man kan spørre seg om det er ønskelig.
Jeg har mer tro på dialogen mellom kunstnere og forskere enn at kunstnere plutselig blir definert som forskere, og forskere som kunstnere. Selvfølgelig finnes det fellestrekk mellom forskere og kunstnere i deres nysgjerrighet, utforskertrang og skaperglede, men disse fellestrekkene kan ikke kompensere for at begge trenger en årelang utdannelse og modningsprosess.
Å kunne artikulere seg, skrive seg inn en fagtradisjon og å kunne jobbe begrepslig og hermeneutisk med et materiale krever for en forsker livsinnsats på samme måte som det krever livsinnsats å bli fiolinist eller skuespiller på høyt, profesjonelt nivå.
Kunstnerisk forskning reflekterer ofte kunstneriske prosesser og eksperimenter med estetiske representasjoner.
Er kunstneriske prosesser så spennende for andre å ta del i som kunstnerisk forskning ofte legger opp til? Må vi ha et så opphøyd begrep om kunst? Hva gjør kunsten til noe mer enn livsprosesser som vi alle er kastet inn og ut i?
Når eksempelvis den selvutleverende og tilfeldige bevissthetsstrømmen til en kunstner på scenen liksom skal ha en så stor epistemologisk verdi å meddele verden, bør vi reflektere kritisk over hvilket kunstsyn som ligger til grunn. Kanskje det gjenstår å oppdage litteraturen igjen som sjangeren der kunstneriske prosesser kan reflekteres og meddeles? Litteraturhistorien er full av gode eksempler.
Problemet med kunstnerisk forskning er at resultatene den kommer frem til skal gjelde som kunst, og da skal de liksom tale og stå for seg selv. Det gjør dem vanskelig å diskutere. Det kunstneriske produktet er kunst og må anerkjennes som kunst. Det er forskjellig fra resultater i forskning.
I forskning står ethvert resultat til diskusjon. Det er en foreløpighet i det vitenskapelige resultatet som inviterer til diskusjon. Det er dette som bringer vitenskapen videre. Kunstproduktet som sådan er med rette unndratt en slik akademisk diskurs. Selvfølgelig kan det kunstneriske resultatet kritiseres, men da ut fra kunstneriske premisser og perspektiver. På et mellommenneskelig plan er det rett og slett vanskelig å våge å stille resultatene i kunstnerisk forskning til diskusjon på samme måte som i forskning.
Hva er den vitenskapelige rasjonaliteten i kunstnerisk forskning? Vitenskap er knyttet til rasjonalitet. Hva utgjør rasjonalitetskravet i kunstnerisk forskning? Hva konstituerer mening i kunstnerisk forskning, og hvordan gjør denne forskningen seg relevant i forhold til kunstnerisk aktivitet som sådan og til en vitenskapelig debatt om hva vitenskap er?
Denne kronikken er ikke å forstå som et angrep på kunstnerisk forskning, men springer ut av et sterkt ønske om at en akademisk og kunstnerisk diskusjon rundt kunnskapen, rasjonaliteten og målet med kunstnerisk forskning kan gi dette nye feltet et løft. Et løft som kan bringe kunstnerisk forskning ut av marginaliseringen og inn i en vitenskapsdiskurs. En slik diskurs forutsetter selvfølgelig at aktører i kunstnerisk forskning ikke har et ukritisk forhold til sin egen kritikk av etablerte fagfelt.
Kunstnerisk forskning i møtet med filosofi og forskning: Her er det mye å ta tak i for å vise hvordan kunstnerisk forskning kan være relevant for andre enn kunstnerne selv.
