Styreleder i TONO og Norsk Komponistforening, Jørgen Karlstrøm, svarer Anderz Døving i arrangørorganisasjonen Klassisk om TONO-vederlag og prisen for musikken.
Av Jørgen Karlstrøm – komponist, og styreleder i TONO og Norsk Komponistforening
Styreleder i Norsk Komponistforening og TONO, Jørgen Karlstrøm (Foto: Renate Madsen)
Daglig leder i organisasjonen Klassisk, Anderz Døving, har i løpet av de siste dager skrevet leserinnlegg i Klassekampen og Ballade der han mener at «TONO oppfordrer til å droppe samtidsmusikken». Det stemmer naturligvis ikke. TONOs målsetting er at retten til å bruke musikk skal være lett tilgjengelig for de som ønsker det, og at de som har laget musikken skal få en rimelig betaling for bruken. Vi er takknemlige for at arrangører bruker, og ønsker å bruke mer, av musikken vår.
Komponistene, musikktekstforfatterne og forlagene er TONO
TONO er et privat samvirkeselskap som eies og styres av norske komponister, låtskrivere, tekstforfattere og musikkforlag. Alle som lager musikk og har rettighetene til denne kan bli medlem i TONO. TONO betaler ut pengene som kommer inn til medlemmene og rettighetshavere i utlandet, etter at kostnader ved å hente dem inn er trukket fra. TONO som selskap beholder ingenting selv.
TONO sørger for at medlemmene får betalt når musikken deres brukes. Det gjør TONO ved å inngå avtaler med dem som vil bruke musikken, og så avtaler man en pris. Noen har avtaler som en enkelt konsertarrangør, andre inngår i store fremforhandlede fellesavtaler, slik organisasjonen Klassisk gjør under avtalen med Norsk Musikkråd. Det gir både fleksibilitet, inntekter for komponistene, og lavest mulig kostnader for brukerne.
En ting er likevel felles for alle avtaler: kundene betaler for tilgang til all musikk, og velger selv hva de vil bruke, enten det er mye eller lite. Dette kalles en blanket licence.
Å betale for en tilgang, en lisens, kjenner vi også fra andre områder: Filmstrømmetjenester der du betaler en gitt pris for å få tilgang til alt tjenesten inneholder, uansett hvor mye du bruker den. Eller et plussabonnement på en nettavis: Leser du én artikkel eller hundre i måneden? Prisen er den samme. Slik er det også med musikken vår. Dette er faktisk også et incentiv til at det brukes mer musikk, fordi arrangørene ikke må betale mer om de vil bruke mer på hvert arrangement. En annen løsning enn blanket licence ville dramatisk økt tiden og ressursene TONO ville måtte bruke på lisensieringen i hvert enkelt tilfelle.
Døvings forslag til modell ville ikke bare gitt mindre penger til de som skriver musikken, men også høyere pris for arrangørene. Det tror vi ikke er i noens interesse.
Prisen for musikken
Prisen som betales for musikken er ingen avgift, det er et vederlag. Enkelt forklart kan man i denne sammenhengen tenke på det som lønn til komponister og låtskrivere, og salgsinntekter til forlagene. Kort sagt: prisen for musikken.
TONO sørger for at medlemmene får betalt når musikken deres brukes.
Resonnementet har en viktig konsekvens: Vil du ha en lavere pris for musikken, ja da jobber du i praksis for at de som har laget den skal ha lavere lønn.
Komponister, låtskrivere og forfattere av tekst til musikk er en lavtlønnsgruppe med en gjennomsnittsinntekt på under 200.000 kroner i året. De fleste vil betale oss for det vi skaper, men vi opplever til tider at vår lønn blir salderingspost når de som vil bruke musikken vår skal gjøre opp regnskap.
Ledige stillinger
Det er fristende å spørre hvorfor Døving i det hele tatt skriver avisinnlegg om regnskapsposter som utgjør mindre enn 2-10 prosent av hans medlemmers totale budsjetter.
Jeg kan ikke huske å ha lest noen innlegg rettet mot leverandører, personer eller selskaper bak andre og større poster i arrangørenes regnskaper. Nei, det er nok lettere å gå løs på oss når vi med simpel retorikk kan karikeres som store, sterke og griske. TONO kan kanskje virke som en gigant i norsk musikkliv, men så er vi først og fremst sårbare enkeltkomponister, låtskrivere, forfattere av tekst til musikk og musikkforlag som forsøker å få inn et minimum av inntekt slik at vi kan skrive mer musikk.
Døvings motiv virker enkelt: han vil senke lønnen til komponister så mye som mulig, for da blir økonomien til de han arbeider for bedre. Hvis motivet ikke var at arrangørene skulle betale mindre, men å bruke mer musikk slik han skriver flere steder, så har han allerede løsningen. Det koster nemlig ikke en krone mer å fylle hver eneste konsert til randen med ny musikk, enn å bruke tilbudet så lite som han selv skriver at enkelte av medlemmene i hans organisasjon gjør.
Vi stiller oss derfor undrende til at vi fremstilles som en økonomisk belastning og et hinder i veien når hver og en av oss er så økonomisk svake, samtidig som det vi skaper er med på å videreføre og holde en musikkultur levende, og når musikken vi skaper er en forutsetning for at det overhodet kan arrangeres konserter.
Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.
