Verdensmester i slampoesi, Evelyn Rasmussen Osazuwa, skriver tekster om store emosjoner og det som berører henne. For eksempel farens utvisning fra Norge.

Evelyn Rasmussen Osazuwa, verdensmester i slampoesi, © Sandra Dal

– Slampoesi var egentlig bare en sjanger jeg snublet over. Da jeg så slam for første gang tenkte jeg at det er jo dette jeg driver med. Jeg bare visste ikke at det hadde noe navn. Jeg har alltid skrevet tekster og vært veldig fascinert over å bruke rim og rytme, forteller Osazuwa, som går under artistnavnet Evelyn Osaso.

Kort forklart er slampoesi et møte mellom litteratur, lyd, rap og skuespill – fremført foran et aktivt publikum. Slampoeten fremfører en selvskreven tekst, akkompagnert av lyder eller musikk, der rim og rytme er sentrale virkemidler. Slampoetens evne til å leve seg inn i teksten er viktig, og publikum blir delaktige i fremføringen gjennom for eksempel å knipse hvis man hører noe man liker.

– Selve fremføringen av tekstene er kalt ”spoken word”, men idet publikum fungerer som dommere, og man er på en konkurranse, er det slampoesi, forklarer Osazuwa.

Kanskje så du henne under konfirmasjonsgudstjenesten til prinsesse Ingrid Alexandra, der hun fremførte den selvskrevne teksten ”Hun er syk”. En tekst om klimaet og hva vi mennesker gjør med kloden:

Et voksent menneske består av cirka 60 prosent vann. Et lite barn, cirka 75 prosent vann. Akkurat som henne. Hun er et barn. Et sykt barn med stigende feber, svetten renner ned fjelltoppene, hun gråter tsunamier og nyser orkaner og hosten hennes vekker vulkaner, og når hun roper på mor rister jordoverflaten. Hun har ikke forårsaket dette. Vi har forårsaket. Vi kan stoppe utviklingen. Vi.
(Utdrag fra ”Hun er syk”)


Musikken er komponert av Olve Flakne.

– Da jeg hørte på rap da jeg var yngre, så tenkte jeg at de tekstene jeg likte best var de som handlet om temaer som ikke var så populære. Eller som media ikke tok opp. Jeg føler at den formen for tekster i større grad har lov til å snakke om de temaene det er vanskelig å snakke om. I monologer er det mange regler som gjelder, som for eksempel at man ikke skal si underteksten, mens i rap så føler jeg at man får lov til å være mer direkte. Det samme gjelder slampoesi.

Mamma er mannen i gata.

Skriver for mannen i gata
For å prøve ut tingene hun skrev i starten, så startet Osazuwa med å fremføre tekstene sine på åpen mikrofon-scener. Etterhvert bestemte hun seg for å melde seg på Oslo-mesterskapet i slampoesi, og etter å ha tatt seieren der bar det videre til NM. På første forsøk gikk Osazuwa til andre plass, men i 2017 vant hun og kom videre til VM i Paris. Der vant hun ”Grand Slam” og verdensmester-tittelen.

Evelyn Rasmussen Osazuwa skriver for å forstå seg selv og sine tanker, og for å bli forstått av andre, sier hun, © Emilie Pat. Williams

– Hva ønsker du å formidle gjennom poesien?
– Grunnen til at jeg skriver er at jeg ønsker å forstå meg selv og mine tanker, og for å bli forstått av andre. Utgangspunktet er ikke å prøve å påvirke noen, men hvis det kan brukes til å fremme et godt budskap, så er det flott.

Målet hennes er derfor å være tydelig under utformingen av tekstene.

– Jeg er bevisst på å skrive slik at mannen i gata skal skjønne tekstene mine. Når jeg leser eller hører viser eller annen poesi kan jeg ofte føle meg dum hvis tekstene er så dype og poetiske at jeg ikke skjønner hva de snakker om.
– Hvis jeg, som har OK peiling på tekst, ikke skjønner en tekst i det hele tatt, så må det være andre mennesker der ute som også sitter og ikke skjønner den helt. Jeg synes det er vanskelig å formulere tankene mine i tydelige setninger, så jeg har brukt mye tid på å gjøre slampoesien tydelig. Det viktigste for meg er historiefortellingen, og at folk forstår hva jeg mener. Hvis jeg leser en tekst for mamma, og hun ikke skjønner den, så går jeg og skriver den om. Mamma er mannen i gata.

Osazuwa forteller at hun gjerne knytter temaet hun skal skrive om til en konkret hendelse eller historie.

– Det kan både være levd eller noe jeg ikke har opplevd selv. Det som ofte skjer er at jeg knytter det jeg opplever i nåtiden sammen med det som har skjedd i fortiden. Over halvparten av tiden aner jeg likevel ikke hva jeg driver med. Jeg sitter der og har en lyd i hodet. En melodi eller en setning jeg har tenkt på. Noe jeg føler at jeg vil gjøre noe med, og så starter jeg skrivingen med det som utgangspunkt. Noen ganger vet jeg ikke hvor jeg skal før jeg er ferdig.

– Hvorfor skulle akkurat faren min bli utvist, mens de andre sine pappaer fikk bli?

Et fellestrekk for Osazuwas tekster er at temaene de tar opp trigger henne emosjonelt.

– Jeg må mene eller føle noe for det jeg skriver om. Nå nylig skrev jeg en tekst om folk som ikke tar ut gammel mat fra kjøleskapet på arbeidsplassen. Den er sinna, men humoristisk. Det betyr ikke noe om det er store eller små temaer jeg skriver om, så lenge de berører meg.

Åpner seg gjennom tekstene
Ett tema som alltid får henne til å reagere er urettferdighet. Den følelsen har hun selv kjent mye på etter at faren, som er fra Nigeria, ble utvist fra Norge da Osazuwa var fjorten år og broren elleve.

– Hvorfor skulle akkurat faren min bli utvist, mens de andre sine pappaer fikk bli?

Hennes nyeste tekst, som har fått tittelen ”Min Far”, handler om nettopp dette.
– Teksten var en forespørsel fra NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere, journ. anm.), og de informerte blant annet om at gebyret for å søke familiegjenforening har økt til 10.500 kroner. De visste ingenting om at dette var et tema som berørte meg personlig, men fordi min far ble utvist så trigget det meg veldig. Jeg valgte derfor å dele av mine egne opplevelser i teksten.

Under arbeidet med teksten tok hun tak i minner og situasjoner fra tiden etter at faren ble utvist.
– Jeg tenkte mye, og kjente etter hva jeg husket best. Det var å ligge våken og vente på lyden fra dørhåndtaket. Det å høre inngangsdøra nede åpne seg, at heisen gikk opp i tredje etasje, og så å håpe at dørhåndtaket til vår blokkleilighet skulle gå ned.


Musikken er produsert av Erlend Mangset Krog, og Dario Beširević er medprodusent. Musikkvideoen er produsert av Marius Abrahamsen.

Utdrag fra teksten til ”Min Far”:

Jeg ligger stille, lytter etter lyden av nøkkelklippet, er du utafor døra?
Husker hvordan du pleide vippe håndtaket ned før du låste opp. Jeg holder meg for øra.
Vet du ikke er der, vet det ikke kan stemme.
Du betydde besvær – for noen – for meg betyr du hjemme. Hvor enn du er.
Jeg kan høre deg hviske noe fort, prøver å riste deg bort, redd jeg skal miste alt mot. Glemme alle minner, det første det siste, alt vi har gjort. Så blir det sort.
Kroppen på ferie, hjernen mørk materie
Glimt av minner skytes mot meg som en serie
Av bilder. Filmer. Ditt gode smil og dårlige humor
Din rue hånd. Et bånd som ble knytta før jeg ble født, før jeg kom til verden
Brytes, klippes, sånn
For hva?
Plassen vi trenger, til nok sykesenger, med for få pleiende hender, men grensene vi stenger – til velferdsstaten Norge, som ingen får ta del i lenger
For tretti sølvpenger, heter frykt, heter urett, heter dolk.
Men min far er din far. Din flokk er mitt folk.
(…)
Jeg lurer på når vi skal høre hverandre. Jeg lurer på når jeg kan slutte å savne. Jeg lurer på når, for min far er din far, din flokk er mitt folk.

Osazuwa forteller at hun gråt mye under skriveprosessen, og at det var krevende å gå inn i traumet over at faren ble utvist.
– Jeg snakket ikke om det da jeg var liten, for jeg skammet meg over det. Jeg ville at vi skulle være slik som alle andre. Det å skrive denne teksten forløste veldig mye. Det var skummelt å være så personlig, men jeg følte at det var viktig. Siden det var på bestilling fra noen som jobbet med å hjelpe barn, og som forsøker å sikre rettighetene til folk som ikke har de samme rettighetene som andre.

På norsk så er det lettere å gjenkjenne klisjeene, og å luke dem ut om jeg ikke ønsker dem.

– Er det din mest personlige tekst?
– Ja, kanskje. I hvert fall som jeg har fullført og valgt å dele. Det er en av de tekstene som har betydd mest for meg, og som det er skummelt å dele. Det var vanskelig å komme meg igjennom skrivingen. Jeg måtte ofte stoppe opp for å puste og gråte.

Skriver på norsk
At hun skriver på norsk gjør tekstene ennå mer personlige for Osazuwa.
– Jeg føler at jeg skriver dårligere på engelsk. Jeg faller lettere inn i klisjeene da. Helt fra jeg var liten har jeg hørt mye på poesi, rap og sangtekster på engelsk. Når jeg vil forklare noe jeg opplever inni meg, så finner jeg derfor ordene lettere hvis jeg bruker engelsk. Men når jeg ser på det etterpå, så er det alltid noe jeg har hørt før. En kopi. På norsk så er det lettere å gjenkjenne klisjeene, og å luke dem ut om jeg ikke ønsker dem. Det jeg skriver ender også opp med å bli mye mer likt det jeg faktisk føler inni meg, når jeg skriver på norsk. Så alt i alt kommer jeg bedre ut av det på norsk.

Publisert:

Del: