Ei bru av melankoli og lengsel strekker seg fra Oslo til Buenos Aires. Brua heter El Muro Tango. Den står på pillarer av Skype, musisk eventyrlyst og flybilletter.

El Muro Tango, © Davïd Dollmann

El Muro Tango slapp sin debutplate i høst: Nostàlgico. Her hører vi den norske fiolinisten Karl Espegard og Åsbjørg Ryeng på bandoneon, pianist og komponist Juan Pablo de Lucca fra Buenos Aires, og bassisten Sebastian Noya, som bor i Sveits. Med seg har de sangeren Juan Villarreal fra Buenos Aires. De har allerede turnert i mange land i to år.

En hustrig ettermiddag i desember møter jeg Karl Espegard i Oslo. Vi søker tilflukt i leiligheten han låner av en venn (globetrotteren har ennå ikke noe eget sted å kalle hjem), og kobler opp en Skypesamtale med Juan Pablo de Lucca fra Berlin og Juan Villarreal, som sitter og spiser frokost i Buenos Aires.

El Muro Tango i Skypesamtale, © Marianne Lystrup

Jeg kikker på den lille skjermen og tenker på alle de fantastiske teknologiske mulighetene vi har for tiden. Men disse gutta skaper musikk, og det er noe ganske annet, ikke sant?

Heftig dans
Nylig var alle samlet i Norge, der de hadde en liten slipp-turné. Da varmet de Oslo og enkelte mindre byer med sine heftige tangorytmer. De er også kjent fra «Norske talenter» på TV2, der de spilte til danserne Cyrena og Steinar. Her er det levd liv og lengsel etter enda mer liv som dirrer.

– Det er ikke lett å være gruppe når vi bor så spredt, sier de Lucca.

– Selv om det er nyttig å kunne snakke sammen på nettet, er det jo noe helt annet å være i samme rom og dele og utvikle ideer. Når vi likevel får det til, er det fordi vi virkelig ønsker dette. Vi er stolte over det vi har fått til så langt. Og når vi samles, har konserter og merker hvordan publikum blir revet med, gir det et skikkelig kick, fortsetter han.

Espegard nikker, og legger til at det er ønsket om å kunne leve et liv fylt av musikk som gjør at de holder det gående, til tross for at det er tungvint med avstandene. For egen del er han dessuten skikkelig smittet av tangoentusiasme etter flere lange opphold i Argentina.

– Dere argentinere har antakelig tangoen i blodet, og har dessuten spilt og sunget sammen med mange andre grupper, men hvordan er det for dere å jobbe sammen med to norske musikere?

Villarreal griper ordet:

– For meg er det veldig hyggelig å jobbe med disse norske. De er gode musikere. Nasjonaliteten spiller ingen rolle, men når det gjelder tango, er det en tilleggsutfordring fordi den er så nært knyttet til kulturen.

– Vi som er vokst opp med det, har fått det umerkelig inn i livet gjennom foreldrene våre. Men Karl har bodd her i Argentina og har lært å kjenne tangoens språk og livsfølelse. Det handler ikke om å kunne spille de riktige notene, men om selve grunnstemningen. Den føler jeg at han har grepet.

El Muro Tango, © Davïd Dollmann

Rett fra milten
– Ja, hva er egentlig tango? På plata er det flere ulike taktarter, blant annet vals og noe som ligner på samba…Kan hva som helst være tango, bare du framfører den på en viss måte?

– For meg er det ett ord som definerer tango: esplin, sier Villarreal.

Han snakker spansk nå, og både Espegard og jeg merker at våre språkferdigheter kommer litt til kort. Men Villarreal forklarer:

– Sangene kan handle om alt mulig. Det kan være en kjærlighetshistorie, noe om vennskap, en fortelling fra fortiden – hva som helst. Noen ganger en glad låt, men i bunnen vil du alltid finne striper av melankoli og nostalgi. Det er «festen der tristheten danses», som en venn av meg sier. Sånn er det.

– Det er naturligvis visse elementer som hører til: Synkoper, fermater, rytmer – mange elementer, men til syvende og sist handler det om en sjelstilstand. For meg er det esplin. Det er dette som er det bærende, som handler om alt du har tapt eller nesten har tapt, og om døden. Husk at tangoen er skapt av fattige immigranter, slaver, urfolk og gauchos – mennesker som har mistet sine røtter.

Når jeg sjekker begrepet viser det seg at ordet Villarreal bruker for å beskrive tango er en betegnelse for organet milt (“spleen” på engelsk), og den knyttes til en gammel forestilling om at milten er det organet i kroppen som produserer «sort galle». Folk som var triste, melankolske eller deprimerte hadde et overskudd av denne væsken.

Linsestuing
– Det er kanskje symptomatisk at mens jeg spurte om å telle takter i musikken, er du mer opptatt av musikkens indre liv?

– Ja, du kan lage tango av mange slags rytmer, men hvis du ikke forstår esplin, spiller du ikke tango, bekrefter Villarreal.

Fra Berlin hopper de Lucca inn med en litt mer musikkteknisk forklaring:

– Tango er delt i tre underkategorier: Tango, milonga og vals. Tango er i 4/4-takt, men det er riktig at den må spilles med den rette følelsen. Hvis ikke, blir det bare karusellmusikk.

– Det finnes klart definerte regler, fortsetter Espegard:

– Disse er utviklet gjennom årene. Du har for eksempel ikke perkusjon i orkesteret, man bruker instrumentene perkusivt. Det er typisk tango. Du har den åpenbare forskjellen mellom en legato, marcato og synkope, som er basiske strukturelle elementer.

De Lucca illustrerer:
– Ja, dette er skjelettet, men den viktigste grunnen til å kjenne det, er for å kunne frigjøre seg fra det. Du kan sammenligne med en masseprodusert dress. Du vil ikke ha den. Hvorfor skulle du ville ha en dress som er helt lik den alle andre har? Du vil heller ikke spille tango slik alle andre spiller. Du vil skape ditt eget.

Espegard spiller inn at det å lage sine egne versjoner av en tangolåt er typisk.

– Notene du får fra komponisten er vanligvis bare melodien og harmoniseringen, derfor kan den samme sangen høres veldig forskjellig ut, avhengig av hvilken artist som framfører den.

De Lucca kompletterer med å vitne om slektskapet mellom jazz og tango, og fortsetter entusiastisk inn i en forklaring om matoppskrifter. Selv om visse retter har noen elementer som må være der, som linser i en linsestuing, kan man tilsette mye forskjellig etter egen smak.

Tett klang
– Hva er kjernen i El Muro Tango?

– Du spør om oppskriften vår? Parallelle kvarter!

Gutta flirer, men de Lucca røper likevel litt fra kokeboka deres:

– Lyden bygges for en stor del av Karls og mitt samspill. Klangen i tangoorkestre styres nesten alltid fra pianoet. Ettersom tangogrupper ikke har noen rytmeseksjon, er pianoet styrende gjennom sine bassganger og harmoniseringer. Når det er en aksellerando eller ritardando er det alltid pianoet som drar det. Pianoet har dessuten et volum som er så kraftig at de andre må følge, så du kan si at jeg kontrollerer det som foregår, hehe.

Espegard forteller at tango i dag har særlig to retninger.

– På den ene siden har du de tradisjonelle klubbene, der folk går for å danse, og det er nokså vanlig at orkestrene trofast kopierer de gamle, kjente artistene og spillestilene.

– På den annen side har du konsert-tango, som i stor grad blomstrer i Europa. Her er det hovedvekt på legenden Astor Piazzolla og andre klasssisk utdannede musikere. Vi som har laget El Muro Tango befinner oss midt imellom disse. Vi ønsker å bevare det dansbare, men vil også tilføre litt nye finesser, noen harmoniske utforskinger og gjøre uttrykket til vårt eget. Det er en krevende balanse, for hvis du blir for eksperimenterende, er det lett å fjerne seg fra dansefoten, men det virker som om vi har klart det.

Kvinne med bandoneon
Spesielt for gruppa er det faktum at de har en kvinnelig bandoneonist. Åsbjørg Ryeng er ikke til stede mens jeg snakker med resten av gruppa, men hun forteller etterpå om sin tilfeldige vei inn til dette spesielle instrumentvalget:

– Jeg var ti år gammel da jeg begynte på kulturskolen i Trondheim. Da hadde nettopp Kåre Jostein Simonsen vært i Paris og lært seg å spille bandoneon og åpna undervisning på det instrumentet. Det virka artig, så da meldte jeg meg der.

Siden ble Ryeng ved med å dra belgen, til hun flere år senere gikk ut fra Norges musikkhøgskole som master og ble medlem av flere grupper som spiller tango. Selv i det tradisjonelt machoistiske Argentina har hun bare møtt positiv respons på at hun som kvinne har tatt grep om dette instrumentet som inntil nylig bare har vært spilt av menn.

– Der har du dette med at tangoen henger sammen med kulturen igjen, sier de Lucca.

– I de typiske lokale milongas (klubbene, red.anm.) gikk kvinnene bare ut sammen med familien sin. Hvis du ville danse med en av kvinnene, måtte du spørre faren om lov. Kvinnene fikk aldri gå ut alene. Min mor, som er omtrent 70 år gammel, måtte alltid ha med seg tanta si hvis hun ville ut og danse da hun var ung. De siste ti årene er det ikke lenger slik, og det er også stadig flere kvinner som spiller bandoneon. Noen av dem er skikkelig gode, mener han.

Styrer dansen
– Endres dansen også? Når man ser folk danse tango, ser man at det er en klar over- og underordning – mannen er sjefen og kvinnen blir ledet?

– Da jeg startet å danse for ti år siden, ble jeg ikke opplært til at mannen er sjefen, Men noen må lede dansen, og ifølge tradisjonen er det mannen, sier de Lucca.

– Men det kommer først og fremst av at han ser framover. Du kan ikke lede dansen når du går bakover. Men dansen er noe vi gjør sammen. I dag, hvis du danser med unge kvinner og prøver å føre dem på en sjefete måte, vil de takke raskt for dansen, sier han.

Espegard har observert på milonga at mange par veksler på å være den førende parten.

– Det kan skje både mellom mann og kvinne, og mellom to av samme kjønn. Men man kommer ikke bort fra at det i dansen helt tydelig er to ulike roller.

Styre fermatene
– Hvordan klarer dere i gruppa å samordne dere rundt alle de rytmiske, følelsesladde taktforskyvningene som brukes i tango? Lange fermater, synkoper eller aksellerandi – all denne pasjonen, hvordan blir dere enige om når den skal inntreffe?

De Lucca forklarer:

– Vi legger en slags koreografi når vi øver. Men hvordan vi gjør det, er ikke så viktig som hvorfor vi gjør det. Hvis man bare vet hvordan man gjør det, kan man bare gjøre det som koreografien legger opp til. Vi improviserer også. Det kan vi gjøre fordi vi forstår hverandre. Det har noe å gjøre med måten vi snakker på. Det er mye sang i språket. Vi roper, hvisker og gestikulerer, og mye sies bare med øynene.

– For et par år siden da jeg kom til Europa, bodde jeg først i Hamburg, Oslo og Berlin. Så kom jeg til Italia, og det slo meg at straks jeg kom ut på gata, fikk jeg en følelse av at jeg forsto alt som skjedde. Måten folk brukte blikket på, kroppsholdningen, hvordan de snakket til hverandre…alt det ubetydelige i kommunikasjonen. Det var omtrent som hjemme. Vi har ikke en så ‘ren’ og ryddig kommunikasjon som dere i Nord-Europa. Det er mye mer skittent, rotete og ekspressivt hos oss.

De Lucca snakker seg varm om måten å snakke på, og griper et par strofer fra en av sangene deres:

Cerrame el ventanal que arrastra el sol su lento caracol de sueño

Han deklamerer først mykt og fortrolig, deretter hardt og bydende for å illustrere hvordan musikerne må følge våkent med på uttrykket solisten har, og justere spillet sitt etter det. De poetiske verseføttene er så finurlige at jeg ikke skal prøve meg på oversettelse, men vi skjønner såpass som at her gjelder det å henge med i svingene.

– Dere må rett og slett bare lytte veldig oppmerksomt til hverandre?

– Ja, du bør ha en koreografi i bunnen, men der det mest interessante skjer, er når en i gruppa forlater koreografien. Som hvis Juan plutselig tenker på en side ved teksten som han ikke har sett før, og synger på en annen måte enn han pleier, da må vi endre planen, sier de Lucca, og understreker at de må følge opp det sangeren prøver å formidle.

– Når fem personer går sammen for å fortelle en historie, er det så kraftfullt at du vanskelig kan forbli uberørt. Man merker det noen ganger på konserter: Noe skjer, det lar seg ikke beskrive, og du kan ikke gjenskape det selv om du prøvde, men det oppleves sterkt.

– Dette er for så vidt ikke unikt for tango, fortsetter Espegard.

– Det gjelder kunst i sin alminnelighet, at musikerne reagerer på omgivelsene, og det påvirker det som skjer på scenen. Men det er påfallende i hvor sterk grad tango henger sammen med den argentinske livsfølelsen. Derfor er det også forskjell på tango spilt på klubb i Buenos Aires og i en eller annen tysk by.

Perkusivt spill
– Du er utdannet klassisk fiolinist. Hva er den største utfordringen for deg som instrumentalist når du spiller tango?

– Jeg ville heller svart på hva som er den største fordelen! Det jeg liker med å spille tango, er at selv om musikken har visse regler, er man fri. Man kan eksperimentere. Lage sine egne versjoner. Det er for meg en essensiell grunn til at jeg spiller tango.

– Når det gjelder teknikken, er det visse saker man må lære seg, som for eksempel den perkusive måten å spille sånne knirkete lyder som man får når man spiller på baksiden av stolen. Det er andre perkusive effekter også. Jeg føler ikke at jeg mestrer alt ennå, men jeg har ikke fokusert sterkt på det heller. Jeg er ikke på jakt etter effektmakeri. Musikken består av andre ting, sier Espegard.

Publisert:

Del: