Anders Odden holder godt fast på LP-platene sine. Han er nemlig ikke sikker på om death-, thrash- og black metal vil overleve de neste 30 årene på annet vis.

Septicflesh, foto: Linn Carin Dirdal

Det er skjærtorsdag formiddag og fortsatt mange ledige seter i Galleriet på Clarion Hotel Royal Christiania, hvor åpningen av Infernofestivalens konferansedel skal foregå. Kanskje skyldes det et vellykket avspark på festivalen dagen før, hvor Taake, Naglfar og en rekke andre band bød på black metal-maraton til langt på natt. Anders Odden virker imidlertid morgenfrisk idet han innleder med en kanskje ikke fullt så frisk fremtidsvisjon – på ekstremmetalens vegne, i alle fall.

– 30 år fra nå, strømmer vi musikk? Jeg tror det. Men vil vår musikk være der? Det vet jeg ikke. Vi kommer til å trenge LP-ene våre, konstaterer Odden, som frykter en mørk fremtid hvor strømmetjenestene kun byr på mainstream-metal i form av Metallica og Black Sabbath.

Allerede på museum
Det var Odden som grunnla Infernokonferansen. Han startet også death metal-bandet Cadaver i 1988, har turnert med Celtic Frost, og spiller for tiden bass i Satyricon. Med andre ord, han har beveget seg innenfor ekstremmusikken siden den for alvor begynte å buldre i undergrunnen i Norge på 90-tallet.

Veteranen mimrer tilbake til da han var 13 år og oppdaget ekstremmetal gjennom samleplaten ”Speed Kills” og band som Exodus, Venom og Slayer.

– I dag hadde det ikke vært mulig å slippe en samling med like stor innflytelse. Musikken i seg selv er ikke nok lenger, konstaterer Odden.

Anders Odden. Foto: Linn Carin Dirdal.

– For plateselskapene i dag er det viktigere å putte så mye ”bling” som mulig inn i utgivelsen. Et flagg, noen klistremerker, da vil folk kjøpe musikken. Det er helt tåpelig når du tenker på det.

Brorparten av festivalgjengerne med bandlogoer på både rygg og bryst vil kanskje være av en annen oppfating. Men Odden synes det er leit at apparatet ikke lenger kan stole på at musikken er salgbar i seg selv. Han er heller ikke begeistret for hvordan metal og mainstream så smått begynner å lukte på hverandre.

– Metal gjøres om til noe normalt. Metal-cruise for eksempel. Kanskje en god idé på papiret, men når du står i et rom som er laget for tryllekunstnere og hører Overkill eller Terrorizer … Jeg dro på 70000 Tons of Metal og likte det ikke. Det forteller kanskje at vår generasjon har fått mer penger, men jeg vil høre metal på en metal-scene, konstaterer Odden.

Han registrer at han selv og resten av pionerene for svart-, thrash- og death metal begynner og bli gamle. De store bandene sitter igjen med få av sine originale medlemmer, og selv synes han det er litt underlig å se sin egen ungdomstid på museum i en alder av 42. Men det er slik ekstremmetal vil overleve, spår han. Som en kulturelle referanse innenfor museumsvegger, i akademia og gjennom bøker.

Tiden for historieskriving
Og de kulturelle referansepunktene blir stadig tettere. Årets Infernofestival huset hele tre boklanseringer. Journalistene Harald Fossberg og Dayal Patterson var begge på plass med hver sin ferske bok om svartmetallens historie, mens Behemoths frontmann Nergal lanserte den engelske versjonen av sin egen selvbiografi. Frontfigur i Kampfar, Dolk (Per Joar Spydevold), forteller at også han er godt på vei med sin bok om det norske black metal-miljøet – en reaksjon på det han beskriver som ”feilaktig informasjon” i Håvard Rems omdiskuterte bok for noen år tilbake,

– Jeg ble så sint da jeg leste Håvard Rems bok, og tenkte at jeg må gjøre hva jeg kan for å rette opp i dette, forteller Dolk, som også har latt seg intervjue til Pattersons bok, ”Black Metal: The Cult Never Dies Vol. One”.

Ifølge den engelske journalisten og forfatteren er unge folks bilde av black metal forvridd og historieløst, og tiden har aldri vært riktigere for å kartlegge sjangeren. Patterson har allerede to bøker bak seg og planlegger flere fortløpende.

– Tiden er inne for å fremstille ting for det de er, heller enn å fokusere på hva som er mest salgbart, forklarer Patterson.

Han sikter til de mange bøkene og filmene som allerede finnes om black metal, og som han mener er laget av folk som først og fremst er journalister og filmskapere, folk som ser mord og kirkebrenning og lite annet. Patterson er også skeptisk til ekstremmusikk i akademia. Han synes akademikere har en tendens til å angripe kulturen utenifra, og dermed behandler en mengde sub-sjangere som en helhet for å bevise en teori.

Selv er han opptatt av å la miljøet og folks historier forme bøkene sine.

– Jeg var først og fremst en fan, deretter begynte jeg å skrive.

Metal inn i fremtiden
Dr. Vivek Venkatesh ved Concordia University i Montreal var også fan før han havnet i akademia, og omtales gjerne som professor death metal. Han er ikke fremmed for Pattersons skepsis til kombinasjonen han selv representerer.

– Jeg var på en konferanse om metal-studier her tidligere, og det som skuffet meg var at ingen pratet om å gjøre research i feltet på festivalene, eller om å oppleve musikken. Dette var i USA, og Carcass spilte noen kilometer unna samtidig med konferansen. Jeg inviterte med meg alle god tid i forveien, men endte opp med å dra på konserten alene. For meg ble det et typisk eksempel på hvordan miljøet og akademia er atskilt.

Vivek Venkatesh. Foto: Linn Carin Dirdal.

Venkatesh er også delvis med på Oddens noe dystre fremtidsvisjon for ekstremmetal. Ifølge professoren er sjangeren blitt altfor populær, mens tidsånden og tilgjengeligheten har ført til endringer i miljøet.

– Det er samhold i black metal, noe som det neoliberale samfunnet ikke bygger opp om. Det er også ulempen med moderne metal, den oppmuntrer ikke til samhold på samme måten.

Professoren er likevel opptatt av at metal-musikken ikke skal bli en relikvie eller en museumsgjenstand, slik den er i Oddens krystallkule. I fjor arrangerte han Grimposium for første gang i Montreal, et arrangement hvor nøkkelpersoner innenfor metal-scenen – musikere, journalister, forfattere og akademikere – samles for å se nærmere på hvordan grensene for ekstremmetal defineres, redefineres og strekkes i takt med tiden. Venkatesh jobber også med å utvikle en app hvor medlemmer av den globale ekstremmetalscenen kan geotagge lyder og bilder, noe han håper kan legge til rette for nye møter mellom fans og artister.

”Fight Fire With Fire”
”This next song is called ’The Vampire from Nazareth’,” murrer Septicflesh med gresk aksent fra scenen senere samme skjærtorsdag, mens hender med horn spretter opp fra et fullsatt Rockefeller. Festivalpassene til årets Infernofestival ble utsolgt allerede i fjor vinter, og metal-fans fra hele verden fylte opp hovedstadens konsertsteder fire dager i strekk for å feire festivalens 15-års jubileum. Venkatesh håper at festivalen om fem-ti år frem i tid holder seg like eksklusiv som den er i dag, med store konserter på små, intime klubber. Og alle tegn fra festivalledelsen tyder på at de kommer til å holde på suksessformelen.

Men den ekstreme metallmusikken går endringer i møte, ifølge Odden.

– Jeg håper at vi om 30 år fortsatt vil huske musikken. Men hva vil skje med bandene? De faller fra hverandre. For at ekstremmusikken skal overleve trenger du nye, unge folk til å ”blaste” i bakgrunnen. Du kan kanskje spille fort på gitar selv om du er 73, men du kan ikke spille dobbel stortromme. Eller kanskje begynner vi alle å spille doom i stedet, flirer Odden.

Selv ser han for seg en alderdom på gamlehjem hvor han ikke skal lytte til ”Amazing Grace” på sekkepipe, slik bestefaren gjorde, men Metallicas ”Fight Fire With Fire”.

– Med et glass rødvin i hånda klokken ti om morgenen, yeah!

Odden gliser.

– Gamlehjemmene må nok tilpasse seg litt i fremtiden.

Infernofestivalen ble arrangert i Oslo for 15. gang 1. – 4. april 2015.

Publisert:

Del: