Vossajazz har en sterk tradisjon for bestillingsverk, og bestillingsverket for barn i år er et av høydepunktene på festivalen som helhet, også for en voksen anmelder.

© Amalie Johannessen / Vossa Jazz

Lørdagens lydjakt er en av de mest oppriktig interaktive barnekonsertene jeg har vært på. Som stryker er jeg vant til å skjerme det skjøre instrumentet mitt for barnehender, og blir lett nervøs på konserter der det legges opp til at barn skal få boltre seg blant dyrt utstyr.

Allerede fra starten av stiller en gutt seg opp ved siden av perkusjonsseksjonen. Han er i sin egen verden, titter opp mot lyskasterne, trommer litt på sitt eget ansikt og vugger frem og tilbake fra fot til fot. Mens resten av ensemblet forsiktig bygger opp et lydbilde av fløyting, risling, banking og gnissing, går cellist Maja Bugge bort til gutten og prøver å få kontakt. Hun ser i samme retning som ham, bruker celloen til å spille litt på bevegelsene hans og sender dermed et tydelig signal til alle i salen om hva poenget med denne konserten er.

Badnajazz: Cinclus Cinclus Foto: Amalie Johannessen / Vossa Jazz

Rask respons
Etter hvert våger også en liten jente seg frem, og blir straks oppfordret av perkusjonist Terje Isungset til å gnisse med noen runde steiner som ligger på en skiferplate dekket av grus. Scenen er fylt med forskjellige små, rare perkusjonsinstrumenter, blant annet det Isungset kaller ”ringlepinne”, en trepinne med en rad av flere trepinner hengende under. De mange ringlepinnene har ulike lengder og tykkelser og gir fra seg lyder som varierer deretter. Snart blir det ganske fullt av små ringlepinnister på scenen.

Utøverne har mange virkemidler for å aktivere barna, uten at det blir for påtrengende. De sprer seg utover salen, vinker noen av barna til seg, og etterligner bevegelsene deres, som når Bugge sittehopper på stolen og lager sprettende lyder på celloen i takt med et par jenters spontane froskebevegelser midt på scenen.

Noen ganger gir Isungset barna alternativer: Skal han spille på denne eller denne nå? Kommunikasjonen er hele tiden nonverbal. Iblant avrunder Isungset barnas små soloer ved å gi dem et håndtrykk som en voksen, for deretter å svinge dem rundt i en piruett. Alle barna synes å forstå umiddelbart at dette er en slags avslutning, det virker ikke som om de føler seg begrenset, de simpelthen tasser videre for å utforske noe annet. Dette er det nærmeste musikerne kommer å regulere barnas aktivitet. Ellers er tilsynelatende alt lov.

Utøverne kombinerer en varhet overfor barna med et stort improvisatorisk register på instrumentene sine. De har den samme gode kontakten med hverandre som med publikum, og det føles aldri som om den stadige mottakeligheten for barnas ideer går på bekostning av deres eget samspill. Det er som om hver av musikerne har en trippel improvisasjonsfaktor, der de spør seg: Hvilke ideer får jeg av barna, hvilke innspill får jeg av medmusikerne, og hvilke innspill får jeg av medmusikerne mine basert på deres inntrykk av hva barnas bringer til torgs?

Badnajazz: Cinclus Cinclus Foto: Amalie Johannessen / Vossa Jazz

Wanskelig impro
Ved ett tilfelle begynner musikerne på en enkel liten ABC-øvelse der de roper en bokstav til hverandre akkompagnert av et lydutbrudd. Før de rekker å komme særlig langt ut i alfabetet, roper et barn i publikum ”Dobbelt-v!” og ensemblet begynner umiddelbart på en lang, svært rytmisk improvisasjonssekvens over denne ene bokstaven. Når de er i mål, puster vokalist Per Jørgensen lettet ut og sier ”Det gikk!”, en fin metakommentar som skaper fortrolighet og viser at musikerne ikke har gått altfor for mye inne i en rolle selv om mye av kommunikasjonen med barna under konserten skjer uten ord. Gjennom et slikt kort utsagn får vi i publikum litt innsikt i hvordan utøverne tenker når de spiller, og kan bedre forstå hvor krevende improvisasjonsarbeidet er, selv om det lett kan fremstå som rein lek.

Etter hvert som det tar litt av mot slutten av konserten, med mange barn på scenen, blir noen foreldre nervøse og henter sine egne tilbake til setene, men musikerne har full kontroll. Idet to av de mest husvarme barna oppdager en påskrudd mikrofon i ropehøyde, ser flere av de voksne i publikum litt engstelige ut. Ensemblet og den lydansvarlige reagerer raskt, men stadig musikalsk, og avslutter konserten med en kjapp, elegant avrunding på instrumentene og et ”Da sier vi tusen takk!”. Mikrofonen skrus effektivt av fra miksebordet, men alle som vil får bli igjen etterpå og prøve hele utvalget av instrumenter – til og med celloen.

Lydjakten er dessverre ikke like godt besøkt som de andre to konsertene for barn under Vossajazz. Kanskje er det fordi jakten finner sted klokken ett mens de andre konsertene er programmert til klokken tre. Tidspunktet passer kan hende ikke helt med en del småbarnsfamiliers mat- og soveklokke, spesielt ikke de mange i målgruppen som kommer på dagstur fra Bergen med over en times reisevei.

Badnajazz: Good Time Charlie Foto:

Vestlandsblues
Good Time Charlie spiller blues, og har turnert flittig med Den kulturelle skolesekken (DKS) i Hordaland. På Vossajazz spiller de imponerende nok tre konserter i løpet av et døgn: Lørdag ettermiddag for barn, seint lørdag kveld for voksne og søndag ettermiddag på Superjazz, festivalens programpunkt for musikkelskere med nedsatte funksjonsevner. Under barnekonserten er salen nesten full, og verken små eller store er vonde å be når det oppfordres til dansing, klapping og synging.

Første gang jeg så Good Time Charlie var på DKS-konsert for et par år siden. Da jeg hørte innspillinger i forkant, reagerte jeg på at tekstene var svært enkle, og må innrømme at jeg ikke hadde høye forventninger til konserten. Den var imidlertid en av de mest vellykkete skolekonsertene jeg har sett, mye på grunn av bandets evne til å knytte kontakt med elevene. Bandet bruker nettopp de enkle tekstene til å få publikum med på et tidlig tidspunkt, og har påfallende god kjemi med barna.

På Badnajazz har Good Time Charlie med seg et kor bestående av over tretti barn fra Gullfjordungen skule. På sangen om en rakettoppskyting er noen av barna litt tidlig ute med å slippe løs halvoppblåste ballonger som raketter på scenen. Den ekstra runden med ballongpumpene bidrar imidlertid bare til bedre stemning i lokalet.

Under en Badnajazz-konsert for et par år siden sang elever fra samme skole viser av Thorbjørn Egner på egnersk riksmål. Good Times Charlies frontmann Arle Hjelmeland synger på Sunnfjord-dialekt og gir ut sanghefter på nynorsk. Barn på Vestlandet er ikke akkurat bortskjemt med ny musikk der tekstene ligger nær deres egen dialekt. Tekstene til Good Time Charlie høres atskilling mer naturlige ut enn Egner når de synges av vossabarn.

Badnajazz: Good Time Charlie Foto: Amalie Johannessen

Barnevennlige standardlåter
Om søndagen får også barna i festivalens eget Badnajazzkor synge på sin egen dialekt. Bergenseren Mads Berven har fått i oppdrag å lage nye gjendiktninger av jazzklassikere. Giant Steps har fått navnet Store sprang, Blue Train har blitt Blå tog og So What selvfølgelig Ka så, eller som vossabarna synger, Ka so. Berven er en av Vestlandets morsomste mellom-låtene-prater og får frem det beste både i koret og i publikum.

I Vossasalen er det god plass til å løpe mellom stolradene og foran scenen, og på et tidspunkt kan alle som vil slenge seg på korets polonese gjennom lokalet mens bandet fortsetter å spille. Berven har laget sjarmerende vrier på de kjente låtene, og det virker som om en del av tekstene har blitt utformet etter innspill fra koret. Salt Peanuts har for eksempel blitt til både Is og brus, Chips og dip og Te og kjeks. Musikalsk er ikke endringene i låtene store, det er de norske omskrivingene av tekstene som er hovedpoenget. Flere av dem handler om musisering: Hvordan musikk kan være til hjelp når en er lei seg, hvor fint det er å være sammen om å lage låter, at en kan bli venner gjennom musikken.

Badnajazzprade

Vil du være med så heng på
I tillegg til konsertene, begynner Badnajazz alltid med en humørspredende jazzparade med korps og drilling, der alle som vil kan være med på vandringen fra torget til kulturhuset. På kulturhuset følger så et litteraturprogrampunkt, i samarbeid med den nynorske barnebokfestivalen Falturiltu, som arrangeres på Stord i november.

Felles for de tre Badnajazz-arrangementene som er reine konserter, er at barna i stor grad får være delaktige. Det er gledelig å se at festivalen har et bredt deltakerperspektiv, ved både å engasjere lokale barn til korøvinger i forkant av festivalen, og å ha en interaktiv konsert der også små barn spontant kan bli med på musikalsk utforsking.

På konsertene i år har publikum fått høre noe tradisjonelt, noe tradisjonelt med ny vri og noe helt nytt. Det lille programmet til Badnajazz fremstår like balansert og variert som programmet til moderfestivalen Vossajazz.

Publisert:

Del: