BOK: I dag slippes Steinar Fjelds selvbiografi ”Trofast til Sandnessjøen – 40 år i norsk showbusiness” på Fritt Forlag. Fjeld inviterer på en nostalgisk reise gjennom 60-tallets viseklubber og beatbandmiljø til turneer i inn- og utland med gruppen Septimus på 70-tallet, i det som omtales som en unik innsideberetning fra norsk og internasjonalt musikkmiljø. Ballade presenterer her et lite utdrag fra boken.

Steinar Fjeld: Trofast til Sandnessjøen

Av Steinar Fjeld

For meg som bodde i Bærum og var tenåring på 60-tallet, var popbandene tøffest. Som ekstremt musikkinteressert, var jeg nesten altetende og kjente godt til både Kjell Karsens og
Ole Ivars, men de store heltene var popbandene. De hadde tøffest klær, de bråket mer, og de tiltrakk seg flest jenter på min alder, og det var jo selvsagt viktig.

For alle som spilte til dans var opplegget nesten det samme. Kontraktene var ganske amatørmessige sett med dagens øyne. Her kan jeg sitere fra en kontrakt vi fant engang vi hadde oppryddning på Nama. Kontrakten var fra 60-tallet og før Nama ble startet. I kontrakten sto det under punktet for honorar følgende:

”The Beatnicks honoreres med kr. 800,-, men skulle arrangementet gå med dundrende underskudd, mottar de bare kr. 500,-.”

Noe sånn som ”rider”, spesielle krav et band måtte ha til f. eks scenestørrelse, strøm, vakthold eller liknende, fantes ikke. Du fikk tilpasse deg det som var der. Jeg har snakket med en rekke band fra den tiden, og alle kan fortelle samme historie. Det eneste de kunne oppnå utover avtalt honorar, var hotellrom, bærehjelp og mat. Og da snakker vi om de mest populære. De aller fleste fikk ingenting og bar instrumentene sine selv. Spilletiden var som oftest fra klokken 20 til 24 eller fra 20 til 01 i helgene. Danseorkestrene og dansebandene spilte lengst, som regel 4 x 45 minutter eller 5 x 45 minutter i helgene, mens popbandene gjerne hadde et par oppvarmingsband. Med litt omrigg ble det ikke stort mer enn en time på hver.

Alle kledde seg så stilig de kunne. Det var ikke så lett å få fatt i moteklær på 60-tallet, så hadde du noe som få andre hadde, brukte du det. Danseorkestrene og dansebandene hadde dresser, og det hadde noen popband også, men i så fall i litt spesielle snitt. Ingen husker det nå, men jeg har sett The Cool Cats i fine corddresser med like skjorter, og The Vanguards hadde noen flotte silkedresser som Ellen Waaler hadde sydd. Men som oftest stilte popband i så tøffe moteklær som mulig, enten kjøpt i moteforretninger eller sydd av venninner. Jeg hadde jo faren min, ikke sant? Palmer sukket tungt, bet seg i leppa og sydde meg gule bukser i gardinstoff fra Larsen & Lutken i Oslo. Jeg bestilte blomstrete skjorte via BildJournalen i Sverige og gjorde alt for å se “mod” ut. Jeg fikk til og med vennene mine til å kalle meg Modde en periode. I og med at jeg spilte i viseduo, måtte jeg se tøff ut og følge moten.

Da jeg begynte i band i overgangen til 70-tallet, var like dresser på vei ut. Vi i Septimus kledde oss i moteklær de første par årene. Det passet egentlig også best til de plassene vi spilte og der vi bodde. Med 7–8 mann på veien hadde vi med oss soveposer for å spare penger, og pleide å spørre pent om å få sove på samfunnshuset der vi hadde spilt. Da hadde vi jo også toalett i kjelleren, ikke sant? Praktisk.

Ellers var det om å gjøre å skaffe et så billig pensjonat som mulig, gjerne ned i 30 kroner pr person målt i 1970 kroner. Noen ganger overnattet vi i ganske beskjedne lokaler. For oss gjorde det ikke noe om det ikke var så fine rom, vi skulle bare legge oss for å sove, og skulle videre igjen neste morgen, men vi ville ha en ren seng å ligge i.

En kveld kom vi til et pensjonat i Nordfjordeid. Pensjonatet lå i et gammelt hus. Klokken kunne vel være 2–3 på natten, og dama som låste oss inn var både trøtt og sur. Vi gikk opp på rommene i annen etasje, og først var det en som sa:

— Søren, senga mi er ikke skiftet på!
— Her er det møkkete håndklær i dusjen!, sa en annen.

Jeg gikk inn på rommet mitt. Der så det ut som om en hadde ligget før, for det var et søkk etter et hode på puta. Dyna var lagt pent på senga, men da jeg dro den til side så jeg at det var fullt av blod over hele senga. Vi dro mannsterke ned og banket på hos dama som eide pensjonatet. Hun kom opp og skiftet på sengene, mens hun skjelte oss ut som bortskjemte drittunger.

Septimus hadde til å begynne med noen svært enkle kontrakter. Det sto spilletid og honorar, og det var det. Vi bar instrumenter selv og rigget selv. Slik holdt vi det gående et par år. Selvsagt møtte vi også andre band “on the road”, og de holdt på akkurat som oss. Noen turnékammerater vi møtte her og der på 70-tallet var Prudence fra Namsos med Åge Aleksandersen og Terje Tysland. En kveld lå vi og sov på et 7-manns rom på Sjømannsheimen i Haugesund, da Prudence tørna inn. Det var midt på natta, men vi fikk likevel tak i noen øl, og historiene satt løst.

De ledende popbandene fra 60-tallet var på den tiden oppløst. Det var vår type band som dominerte på markedet. Selv Ole Ivars begynte å gå mer i retning av pop. Kjell Karlsens og andre danseorkestere forsvant langsomt, men sikkert, bort fra mediebildet og inn på danserestauranter og firmafester, og vi tok opp arven etter dem. De eneste som holdt stand var Gluntan. Å si at de hadde vår fulle og hele respekt, vil nok være å ta i, men tidlig på 70-tallet var Gluntan størst, så vi var nok litt misunnelige også. Høsten 1972 begynte vi med kostymer og holdt på med det helt til 1978. Og når vi gjorde det, gjorde vi det ordentlig. Vi hadde på det meste fire forskjellige antrekk og skiftet i hver pause. De fleste andre band som holdt på som vi gjorde, og var blant de ledende, som New Jordal Swingers, Katho, Vikings, Staccato m/ Hans Petter Hansen, Bugges Firo, Torry Enghs, fornevne noen, hadde også kostymer. Og det var ikke bare like dresser det gikk i hvis noen skulle tro det. Det hendte også at vi for eksempel hadde det nyeste i jeansklær fra samme fabrikant.

Alle band fra 60-tallet og fram til midten av 1970-tallet, hadde sanganlegg. Det betyr at det er vokalen som blir forsterket via anlegget og ikke instrumentene. Jeg husker godt at trommeslageren vår, Kai var dyktig sliten når vi hadde spilt på store anledninger foran kanskje flere tusen publikummere. Alle vi andre skrudde opp forsterkerne og sanganlegget, mens Kai måtte slå hardere og hardere for å høres i lydbildet.

Så mot slutten av 70-tallet kom PA-anleggene også til oss som spilte til dans. (PA betyr egentlig Public Address). Mange mente at dette ville bety slutten for dansebandsjangeren. Anlegget ville ta for stor plass, det var for dyrt, og dessuten ble lyden for høy. Mange arrangører ville ikke ha band som hadde så store anlegg. Til å begynne med hadde ingen av oss erfaring i å spille med PA, så det ble nok spilt litt i høyeste laget på scenen. Men etter hvert ble de store forsterkerrackene solgt, og bandene lærte seg å skru god lyd. I dag spiller alle danseband på en PA og har full kontroll på lyden.

På 80-tallet var det nesten ikke tradisjonelle norske danseorkestere igjen. Den jobben var overtatt av utenlandske aktører. Dansebandene hadde også spesialisert seg, funnet sin nisje. Noen som popband, andre som discoband, rockeband, soulband osv. Vi i Septimus hadde jo hatt suksess i Thailand med rock and roll, så vi gikk mer i den retningen. Utover på 80-tallet ble de ledende bandene enten lei og ga opp eller fortsatte på amatørbasis med en annen jobb ved siden av.

Mellom 1982 og 1988 var det liten aktivitet på dansebandfronten i Norge, eller for å si det mer presist; de fleste holdt på, men uten at det syntes å bry pressen så mye. De store slagerne uteble og dermed var heller ikke platesalget all verden.

Problemet var at det ikke var samsvar mellom det man spilte inn på plate og det publikum forventet at man spilte ute. Hadde du ikke hits, og de færreste hadde det, så nyttet det ikke å komme trekkende med noen ukjente, norskspråklige albumspor. Det dansende publikum ville ha hits.

Pressen var også stort sett negativ overfor dansebandene. Det var om å gjøre å finne på vittigheter à la ”Om denne platen skal anmeldes, blir det til politiet”. Hvis man da i det hele tatt ble verdiget noen ord. Men så i 1988 begynte det å skje noe igjen.

Scandinavia ble dannet og oppnådde raskt suksess, og Ole Ivars ble revitalisert. Sammen har de ledet an i en ny gullalder for norske danseband. Årsaken til denne revitaliseringen kan vi nok en gang finne på andre siden av Kjølen og de heter Vikingarna. Vikingarna viste at det gikk an. Det gikk an å selge hundre tusenvis av plater også for danseband, man måtte bare innrette seg litt annerledes. Nå kom dansegallaene. I stedet for å spille på 100 små kroer rundt om i landet, kuttet de store bandene ned på antall jobber og spilte heller på store gallaer. Plutselig kunne 5–6000 danseglade mennesker dukke opp på en dansegalla i en idrettshall eller sommerstid på en idrettsbane. Norske låtskrivere som William Kristoffersen og Steinar Storm Kristiansen viste at de kunne lage låter som kunne konkurrere med hvem som helst og ble innspilt med de største innen sjangeren. Frem til da hadde dansebandtradisjonen vært forbeholdt Sverige og Norge, men nå kom også Danmark med.

I 1992 var Scandinavia som første danseband i nyere tid med i Melodi Grand Prix, og en ny grense var brutt. Det ble også en egen kategori for danseband i Spellemann. NRK har fått både et eget radioprogram for de danseinteresserte, På dansefot og et TV-program som viser dansebandvideoer, På dansefot svisj. Og det finnes to egne blad for dem som vil lese mer om heltene, Jukebox og De Danseglade. I tillegg er pressen mer positive til danseband enn noen gang tidligere.

I dag lever dansebandene i beste velgående, og denne sjangeren har 6-8 band som selger til gull. Årene med 240 spillejobber er definitivt over. De mest populære bandene spiller 40–80 jobber i året, men spiller for like mange, om ikke flere enn vi gjorde.

Utdraget er hentet fra boken ”Trofast til Sandnessjøen” og er gjengitt med velvillig tillatelse fra Fritt Forlag.

Steinar Fjeld (født 03.03.50) debuterte i 1967 med viseduoen Dobbelt Opp. Et par år senere fikk han den norske Sølvplaten for Singelen Hjem til deg/Grønne små epler. Som vokalist i Septimus turnerte han som første norske popband i USA og Thailand. Han begynte i NRK i 1980 med populære Radio Radio og fortsatte med 10 i Skuddet og Barbarene. Samtidig var han manager for artister som Ole I’Dole, Return, Da Vinci, Franklin, Trine Rein, Mette Hartmann og Stephen Ackles. ”Trofast til Sandnessjøen” er hans første bok.

Publisert:

Del: