Publisert:

Del:

Vekkelsesbølge førte til bannlysing og brenning av hardingfeler i Hallingdal på 1850-tallet. Nå er folketoner liturgisk musikk i Ål kirke.

Ål kirke, © Wikimedia Commons

I masteroppgaven Trollstilt gudstjeneste har Lene Storhaug sett på hvordan folkemusikken har gått fra å være en fordømt sjanger, til å bli en integrert del av gudstjenesten i Ål i Hallingdal.

Studien har kun sett på bygdene Hallingdal og Numedal i Buskerud. Men det var liknende forhold flere steder i landet. I disse bygdene førte en vekkelsesbølge på 1850-tallet til at mange spellemenn la ned spillingen, og flere feler ble brent.

– En stund før det «bikket over» var det ansett som PR-messig gunstig for Spellemennene å fortelle at du hadde lært å spille av de underjordiske, av demoner eller Satan sjøl. Da var du flink. Den pietistiske fikk et tilleggselement å ta tak i; dette er syndig, de sier det jo selv. Spellemennene gikk på en smell der, sier Storhaug, om det som bokstavelig talt ble en satans promo.

– De var datidens blues-musikere, som Robert Johnson, som lærte å spille gitar av fanden i et veikryss. De hadde et lurvete rykte, som rockere, på godt og vondt.

Sørget for stemningen
Musikken de spilte var bruksmusikk. Hovedsakelig ment for fest og dans. Begrepet folkemusikk ble først en terminologisk definisjon i 1954.

– Folkemusikk betegner tradisjonsmusikk, som har muntlig tradering, har overlevd i flere generasjoner, med en viss sound, og visse regler. Men når de spilte den gangen, på 1850-tallet, spilte de bare den dansemusikken de hadde lært, uten å bruke termen.

– Så fikk de skylla for fylla, rett og slett. Musikerne var i midten for alt. Det var spellemannen som sørget for at det ble stemning, for at folk danset, for at folk holdt seg våkne. Spellemennene kunne spille sammenhengende i tre-fire dager. Hardingfela kan også låte så suggererende at det nesten ble noe mytisk over det. Folk var fulle, de danset, og kom nesten i transe. Da er det lett å skylle på den stakkars drukkenbolten med fela.

Lene Storhaug Foto: Aslaug Olette Klausen

Storhaug forteller at det kunne gå sport i å skjenke spellemennene. Deres rolle var dermed litt todelt. De var nødvendige for festlighetene, samtidig utgjorde de en slags underklasse.

– Det var ikke så mange som satte pris på dem sånn ellers. De var arbeidsledige, og gjorde ikke så mye annet enn å spille fele. Mange var alkoholikere på grunn av hele festkulturen. De var sårbare, tapere i samfunnet samtidig. Og da blir de lett å ofre når noe går galt.

Djevelens instrument
Galt betyr her at det var utagerende festing. I forkant av vekkelsene, som begynte med Hans Nielsen Hauge tidlig på 1800-tallet, foregikk det hestehandel under gudstjenestene i Ål. Det ble drukket og var slossing i benkeradene, og folk sovnet. Og om Hauge var aktiv alt fra starten av 1800-tallet, tok det tid før vekkelsene nådde Ål. Rundt 1830 var det knapt Haugianere i området. Så var det heller ikke Hauge selv som målbar de viktigste endringene i Hallingdal.

– Når Kari Heie kom i 1850 var vekkelsen eksplosiv. Det er også spesielt siden hun var ung og kvinne, som ble foreldreløs og plassert hos fosterforeldre. Synene hun fikk var veldig billedlige, og skumle, så hun skremte nok folk. Hun må ha vært veldig karismatisk, samtidig som hun traff tidsånden. Det var flere pietistiske vekkelsesbølger rundt om i landet på den tiden.

Heie ga ut en 18 siders pamflett, der hun ifølge Storhaug fikk pakket inn mengder av død og fordervelse, svovel og helvetespining.

– Det kunne jo skremme enhver fra sans og samling, og når hun i tillegg faller om, får anfall, og peker på folk mens hun tilsynelatende ser inn i sjela deres — så gjorde det noe. Det er klassisk vekkelsesbevegelse, nesten som på film. Det er ikke rart folk ble redde. Og så tok hun tidens ville tilstander på kornet. Avholdsbevegelsen kom jo for en grunn.

Det å kalle fela djevelens instrument, var det lekfolket som gjorde.

Heie kommenterte altså spesifikt de lokale forhold, og de sosiale problemene i bygdene i Hallingdal, hvor hun selv kom fra. Hestehandel, spellemenn og gambling var særlig nevnt i pamfletten.

– Det er klart at folk føler seg mer truffet av henne enn når det kom folk utenfra og snakket generelt om nye religiøse ideer, poengterer Storhaug.

– Kirka var pragmatiske til spelemenn, sammenliknet med Heide. Du har en historie om presten som fikk besøk av en tvilende spellemann. Spellemannen fikk beskjed om at spillingen nok ikke var syndig, men heller ikke spesielt bra på grunn av alle tingene som fulgte med. Det å kalle fela djevelens instrument, var det lekfolket som gjorde. Men kirka gikk heller ikke ut og forsvarte spellemennene. De tjente jo på at folket ble frommere.

Brant opp feler
Heides virkeperiode som lekpredikant varte knappe ti år. Men den fikk ringvirkninger, og da særlig for musikkmiljøet.

– Forsvant musikerne helt?

– I Fyresdal i Telemark mistet de hardingfelekulturen fullstendig på grunn av en liknende vekkelsesbevegelse, som også ble drevet av en kvinne. Og ellers var det lenge veldig skambelagt å spille. Mange ødela felene sine. Det var også folk som kjøpte opp feler for å brenne dem på bål. Det er vanskelig å vite om eller hvor mange slåtter som forsvant. Men musikerne forsvant ikke helt, det var mer et opphold, som varte en stund. Noen få holdt på, mens andre tok musikken opp igjen senere.

– Hadde dette konsekvenser for musikkuttrykket etterpå?

– I byene fikk de på den tiden lyarlåtter, som det er meningen at du skal sitte stille og høre på. Det hang sammen med nasjonalromantikken, da det var et poeng å få hardingfela opp på scenen. Da passet det ikke med dansemusikk. Det var nok også enklere å gjøre om salmer på folketoner, som også ble spilt på hardingfele, til lyarlåtter.

Endringene som kom i musikkuttrykket senere på 1800-tallet kan dermed forstås som en kombinasjon av oppholdet, vekkelsen, avholdsbevegelsen og nasjonalromantikerne, og som hennes informant og rektor ved Ole Bull Akademiet Jo Asgeir Lie kan fortelle; trekkspillets inntog og musikalske påvirkninger fra kontinentet, som skjedde samtidig.

Hardingfele: Foto Anne Marte Sperre

Bare til kirkedøra
Men det var ikke slik at vekkelsene i seg selv var årsak til at bruk av hardingfela i kirkerommet opphørte: Det hadde ikke vært vanlig å bruke instrumentet inne i kirken før den tid heller.

– Det var en vegg, både metaforisk og fysisk, mellom det folkelige musikklivet og kirka, mellom det profane og det hellige. Når spelemenn spilte til bryllup, så fulgte de brudefølget kun til kirkeportene, og ventet der, for å spille opp igjen når følget kom ut. Det var et skille der det verdslige instrumentet ikke kom inn i det hellige rom.

Ved én anledning, i 1925, ble det brukt hardingfele ved velsignelsen av Åtra kirke i Tinn. Storhaug kaller det et mysterium. Deretter skjedde det ikke etter det hun kjenner til igjen før i 1979. Da under en kirkekonsert under den lokale festivalen Folkemusikkveka i Ål. Men det er få skriftlige kilder på bruke av fele i kirke.

– En ting var at det ikke var vanlig. Men i tillegg var hardingfela regnet som det mest upassende å ta inn i kirka.

Folkemusikkgudstjeneste
Den store endringen for fela kom imidlertid først med de såkalte folkemusikkgudstjenestene i Ål kirke. Her er fela en integrert del av selve gudstjenesten.

– Det er helt nytt, og begynte først på 2000-tallet. Og det har fungert veldig bra, i hvert fall i år. Jeg har en kompis som tror at det ikke ville gå i Gol, og det er nabobygda. Jeg er ikke sikker på hvorfor. Men det kommer jo folk fra alle bygdene i nærheten 1. juledag. Da er det musikalske nivået skyhøyt i forhold til enhver vanlig søndag.

Storhaug lurer på om det store oppmøtet, som gir fullsatt kirke, også skyldes en stolthet over folkemusikkulturen, kanskje nettopp fordi den en stund ble stuet bort.

– Dette forteller også noe om hvordan samfunnet har endret sitt syn på musikk. Men det er jo regionale forskjeller innad i Norge. I Karasjok er det fortsatt miljøer hvor det er helt utenkelig å bruke joik, samisk folkemusikk i kirka. Andre steder arrangeres rockemesser.

– På 70-tallet ville ungdom rundt om i landet ha annen musikk i kirka. De syntes den gamle musikken var så traurig, og ikke en del av deres identitet. I utgangspunktet var gitar og trommer i kirka voldsomt, det oppsto et markant skille da gitaren fikk innpass, og senere er det blitt lettere å få inn fela. Det føles også veldig arkaisk nå å snakke om synd og djevelens instrument, i hvert fall for majoriteten. Norge har blitt et sekulært land, og folk bruker også kirken annerledes.

Jo Asgeir Lie Foto: Terje Bjørnsen

Messeledd
Musikken under folkemusikkgudstjenesten er nyskrevet av Jo Asgeir Lie i samarbeid med organist Audun Flaaen. I folkemusikkgudstjenestene skal folkemusikk være grunnstamme for de liturgiske leddene, som da lydlegges av en ofte innleid profesjonell felespiller.

Salmene vil også så langt det lar seg gjøre være folketoner, men det gjøres unntak for menighetenes forventninger til spesielle salmer ved høytider. Hvilke musikere som er tilstede i disse gudstjenestene kan også ha påvirkning på salmevalget. Ikke alle gudstjenester i Ål er folkemusikkgudstjenester, men messen holdes minst en gang i måneden.

Kan bli offisiell liturgi
Liturgimusikken i Ål har gått inn i testgrunnlaget til testliturgiene for kirkereformen som skal vedtas på kirkemøtet nå i 2017.

Storhaug er i tvil om folkemusikkliturgiene vil inngå i de offisielle liturgiverket. Det er ikke alle steder dette har slått så godt an. Men menighetene vil fortsatt kunne stå fritt til å velge musikk, og i Ål vil folkemusikkgudstjenestene fortsette. Forsøkene med folkemusikk i kirken i Ål startet for øvrig før Den norske kirkes gudstjenestereform som åpnet for testliturgier. Der andre menigheter har gitt tilbakemelding til kirken om at den nye, testede liturgien virket fremmedgjørende, har det ikke skjedd i Ål. Dette skyldes ifølge Storhaug at musikken kom fra et lokalt initiativ og ikke opplevdes pålagt menigheten fra kirkens sentrale ledelse.

Banalt enkle
Jo Asgeir Lie har komponert musikken til gudstjenestene i Ål. Lie var på daværende tidspunkt rektor ved kulturskolen i Ål, og satt i styringsgruppa for utredningen av folkemusikk til liturgien. Gruppa forsøkte som nevnt først å finne eldre materiale, men fant det for komplekst til bruken. Lie fikk så oppdraget med å skrive messeleddene i en folketonestil.

– Jeg har tenkt så enkelt som mulig. Du må kunne gå inn som førstereis i kirka og oppleve at du kan messeleddene. Det betyr at de må være nærmest banalt enkle, og jeg håper jeg ikke har snublet over det, sånn at musikken bare er det banale. Det må være en tydelig melodiføring, og så kan det heller være komplekst i arrangement.

– Rytmisk har jeg brukt elementer fra folkemusikken. Messeleddet Kyrie er en gangar, Gloria er en pols, bønnesvar er egentlig en liten vals, mens Sanctus er nok en gangar. Disse elementene gjør at musikken er mer dansbar enn det man assosierer med ordinær liturgisk musikk.

Helhetlig bruk
– Hvordan tenkte du om det å sette sammen to så ulike bruksmusikktradisjoner?

– Jeg tenkte som en tradisjonsmusiker, og ville ta med meg elementer fra tradisjonmusikken lokalt fra Hallingdal. Det ble et tverrsnitt av rytmiske element fra lokale slåtter som jeg har ført inn i et tonespråk og et rytmisk univers som jeg føler understøtter betydningen i teksten. Jeg ville lage noe helhetlig der både tekst og musikk har en funksjon. Jeg har tenkt hele gudstjenesten som en tekstlig og musikalsk helhet, fra første til siste klokkeslag. Og jeg håper at i løpet av den tiden så har menigheten fått både åndelig og musikalsk påfyll.

Mistet kontroll på musikken
Han ble overrasket over hvor omfavnet hans arbeid skulle bli av den lokale menigheten. Flere andre menigheter har også tatt i bruk hele eller deler av folkemusikkmessen.

– Hadde dette vært mulig å gjøre for 20 år siden?

– Nei, jeg tror ikke det. Eller kanskje 20, men ikke 30, og i hvert fall ikke 40. Foreldrene mine giftet seg i 1958. Da spilte Sigbjørn Bernhoft Osa dem til kirkeporten, men han fikk ikke komme lenger inn. Det er ikke lenge siden.

– Men er dette egentlig folkemusikk?

– Ja, og nei. Ja fordi jeg skriver musikken inn i en folkemusikktradisjon når det gjelder rytmikk, harmonisk struktur og bruk av skalaer, som kan defineres inn i den norske folkemusikken. Men det mangler en ting for å si at det er tradisjonsmusikk, og det er traderingen.

– Samtidig er tradering det som skjer med musikken nå. I alle folkemusikkmessene, alle gangene Gloria eller Kyrie nå blir spilt, har jeg selv bare vært med på et fåtall. Mange andre bruker messeleddene på sin måte, som de står fritt til. Kanskje er ikke Gloria en rørospols lenger. Kanskje de som framfører musikken bruker lokal instrumentasjon, kanskje bruker de andre akkorder eller lar være å bruke mellomspillene. Jeg er stolt over at jeg har mistet total kontroll over musikken min. Da kan du si at det er tradisjonsmusikk. Om det ikke er det i dag, eller i morgen, så er det i ferd med å bli det.