Personlig investering veier tyngre enn teknisk perfeksjon. Det har en rik kammermusikkvinter vist, selv i programmer preget av standardrepertoar, oppsummerer Emil Bernhardt sitt blikk på kammermusikktilbudet i Oslo.

Gringolts Quartet konsert i Gamle Logen, © John Petter Reinertsen.

Den klassiske musikken blir iblant anklaget for å dyrke det perfekte. Fremføringene skal være plettfrie, og selv den minste lille skavank «trekker ned». Den strenge bedømmelsen henger igjen sammen med forventningene i konsertsalen, tenker man. Her hersker stillhet og konsentrasjon, og nåde den som forstyrrer. Fokuset tilsvarer imidlertid detaljrikdommen i musikken og er etter min oppfatning ikke bare en tilstivnet konvensjon, men faktisk en kvalitet. Anklagen om perfeksjon kan derimot være berettiget, men den peker også på et større kompleks. I kammermusikken, som gjennom sin intimitet er eksponert og sårbar, kan man studere det på nært hold.

Les også: Klassisk vinter og Intimitet og engasjement

I løpet av de tre siste konsertene som anmeldes i denne serien, kom jeg til å tenke på dette. Hvordan er forholdet mellom kravet til perfeksjon og den personlige innsatsen til den enkelte musiker? Kan en fremføring være både slapp og «perfekt»? Og hvordan spiller musikerens eierskap til musikken inn; vil en helhjertet og personlig innsats – så å si på liv og død – veie opp for mangler og uhell, små og store?

For min egen del tror jeg heldigvis det er slik. Det å «gi alt» og ta risiko – som er noe annet enn bare å levere et blendende energisk og forførende show – er viktigere enn perfekt balanserte, men trygt håndterte passasjer. På den annen side er de klassiske partiturene, som antydet, spekket med finurlige detaljer. Å dyrke frem nyansene i dem, som nettopp finnes på mikroplanet, i en slags merkelig blanding av langsomhet og øyeblikkelig gnist, ja, det er nettopp selve kunsten. Skjer det ikke, så skjer det ikke; slik er kravet. Det er strengt og nådeløst, men må ikke forveksles med et forskrudd begrep om standardisert perfeksjon.

Stillbilde fra Det norske kammerorkesters video fra konsert i Universitets aula
Stillbilde fra Det norske kammerorkesters video fra konsert i Universitets aula

Henført, men distansert
På den forrige konserten til Det Norske Kammerorkester, da ledet av fiolinisten Alexander Sitkovetsky i et britisk program, stemte alt fra første tone. Nå, med den britiske stjernecellisten Steven Isserlis på spillende dirigentplass, gikk det tregere. Til tross for elegante detaljer og friskt initiativ i de to Haydn-symoniene som åpnet og avsluttet konserten, låt det påfallende sprikete og tynt, særlig i strykerne. Treblåserne derimot imponerte, med betagende fagottspill fra Per Hannisdal, særlig i den siste symfonien. At helheten sviktet, kunne nok skyldes den fysiske distansen på scenen; Isserlis er åpenbart en utadvendt og gestikulerende musiker, men det holder ikke til å samle et orkester på den størrelsen det var lagt opp til her.

Man må faktisk gi alt, på ordentlig. Da er også urenhetene til å bære.

Isserlis’ sviktende evner som dirigent ble igjen påtakelig i Mozarts klaverkonsert nr. 23. Den suverent lyttende pianisten Christian Ihle Hadland, som steppet inn på kort varsel, måtte kontinuerlig kjempe for å få det lille ekstra rommet til fraseringenes utforming. Med unntak av utsøkte detaljer, igjen særlig i treblåserne, ble orkesteret som helhet for stresset, og balansen uteble mellom ensemble og solist.

Den største skuffelsen var imidlertid Isserlis’ egen avdeling, med Beethovens modne C-dur-sonate for klaver og cello op. 102 nr. 1. Hadland fulgte igjen lydhørt, mens Isserlis kastet for det meste henført med hodet til et overflatisk, distansert og tidvis urent spill. Han er uten tvil en betydelig cellist, med en utpreget lett og fascinerende uanstrengt spillemåte, ikke uten forførende kvaliteter. Men nettopp derfor er også forventningene høye, og karismatisk opptreden er ikke i seg selv nok, så lenge spillet er slapt. Man må faktisk gi alt, på ordentlig. Da er også urenhetene til å bære.

Eileen Siegel hadde hånd om en særlig krevende førstefiolinstemme. Foto: Oslo-Filharmonien
Eileen Siegel hadde hånd om en særlig krevende førstefiolinstemme. Foto: Oslo-Filharmonien

Utover rutinen
Om Det Norske Kammerorkester altså viste sin sårbarhet i dette tilfellet, ble kammerkonserten på Munch-museet lørdag 5. mars, med strykere fra Oslo-Filharmonien, en i det store og hele gledelig opplevelse. Når kammerbesetninger er sårbare, er det også fordi det som regel kreves mye øvelse, ikke minst over tid, for å få til den særegne homogeniteten i ensemblet. I hvilken grad orkesterets mindre ensembler består over tid, vet jeg ikke, men inntrykket av personlig innsats utover rutinen som orkesterlivet innebærer, slo tydelig gjennom denne formiddagen.

Det åpnet med en av Haydns sene strykekvartetter, den fjerde i opus 76. Det låt sympatisk velklingende og lyttende fra starten, med fin sans for den nølende innledningen. Man kunne alltids etterlyse flere nyanser i karakterene og et større dynamisk spenn i tillegg til presisjon, men igjen viser det seg at elementet av personlig investering overtrumfer enkelte tekniske ujevnheter.

Hengivelse til stoffet var det også i Mendelssohns krevende, og sjelden fremførte andre strykekvintett, et sent verk med opusnummer 87. Vi snakker om et bredt anlagt, tidligromantisk stykke, rikt på tematiske og harmoniske finesser jevnt fordelt over hele gruppen, selv om Eileen Siegel hadde hånd om en særlig krevende førstefiolinstemme. Det var fine detaljer i samspillet, og nok en gang ble noen spredte ruskete enkeltheter overskygget av en troverdig personlig innsats.

Gringolts Quartet konsert i Gamle Logen. Foto: John Petter Reinertsen.

Gringolts Quartet konsert i Gamle Logen. Foto: John Petter Reinertsen.

Kammermusikk til fingerspissene
Den siste konserten, som også var den siste for sesongen i Oslo Quartet Series, skulle vise seg å bli et klassisk høydepunkt. Den Zürich-baserte Gringolts Quartet var ukjent for meg, men de ga oss kvartettspill og kammermusisering av edleste merke i Gamle Logen 15. mars. Igjen var det følelsen av at alt stemmer som satt fra første tone av Haydns kvartett opus 50 nr 6, med tilnavnet «Frosken».

Ja, man kunne si at konserten ga anledning til igjen å tenke over hva det er med det fascinerende kammerformatet som kan bli så overveldende. Gringolts-kvartettens Haydn-spill var preget av teknisk overskudd, men aldri scenisk overlegenhet eller forstyrrende fakter. Det var som om vi kunne betrakte detaljene med forstørrelsesglass, og selv den minste, mest subtile bevegelse ga samtidig maksimalt uttrykksmessig utslag. Videre var det dynamiske spennet strukket maksimalt – fra det helt forsiktig lyttende, til det entusiastisk utadvendte og insisterende.

I Brahms-kvartetten som fulgte, den andre i a-moll fra opus 51, traff ensemblet den lett melankolske, heller gjennomsiktige karakteren med eminent presisjon. Mellomstemmene fylte myndig ut og balanserte ensemblet suverent. Ikke minst takket være vakkert avstemt og skinnende intonasjon, fikk kvartetten akkordene til å åpne seg, noe som igjen ga mulighet for en tidvis nærmest orkestral hvelving over de fire musikerne.

Når Gringolts-kvartettens konsert ble høydepunktet for min del i årets kvartett-serie, skyldtes det ikke minst følelsen av friskhet og hengivelse i fremføringen, som sammen med det skyhøye tekniske nivået ga akkurat det gnistrende resultatet kvartettspill gir på sitt beste. Mens stjernekvartettene Emerson String Quartet og Takács Quartet tidligere har levert solide fremføringer, preget av overskudd og erfaring, men kanskje også preget av et litt beregnet engasjementet, etterlot Gringolts på sin side ingen tvil og sparte seg ikke for den siste og helt avgjørende finessen i kammerkonsertens magiske ansatspunkt.

Men som alle vet; musikkhistorien er rikere, komponisters tenkemåter ulike og musikken, ikke minst, mangfoldig.

Repertoar – igjen
Det har vært, og er stadig, en rik sesong for kommermusikk i hovedstaden denne vinteren og våren. Noe har blitt dekket, mens mye dessverre har passert ukommentert. Gjennomgående har det vært fin musisering, selv om enkelte sikkert har stusset over en viss stasis i repertoaret. Særlig tysk-østerriksk klassisisme og tidligromantikk har vært dominerende, selve kjernen i det som – egentlig temmlig tabloid – kalles «klassisk musikk».

For egen del har jeg få innvendinger mot å utforske såkalt standardrepertoar på nytt. En komponist som Haydn er eksempelvis så rik og omfattende at han gjerne må spilles ofte; verkbiblioteket er dessuten overveldende og med mange mørke, ennå uutforskede kroker. Men som alle vet; musikkhistorien er rikere, komponisters tenkemåter ulike og musikken, ikke minst, mangfoldig. Et bredere blikk vil derfor ikke bare gi økt oversikt, men også relasjoner, motspill og perspektiv i lytteopplevelsen. Og dermed er vi tilbake ved det kammermusikalske rommet, det intime kammeret, stedet hvorfra de musikalske linjene forgrener seg.

Publisert:

Del: