Hovedstadens tilbud av kammerkonserter denne vinteren er overveldende. Emil Bernhardt har studert programmene, og vil kommentere et utvalg av konsertene gjennom en serie på tre anmeldelser.

Maria Angelica Carlsen, © Blunderbluss/NRK

Hva er egentlig kammermusikk? Det vanlige svaret er gjerne musikk skrevet for mindre besetninger, beregnet for fremføring i mindre rom (kammer). Atmosfæren skal være intim, i motsetning til i de store konsert- eller operahusene. Man kan videre trekke historiske og sosiologiske linjer om forholdet mellom privat og offentlig sfære, forlystelse og representasjon, lavere og høyere klasser, privilegier osv. Rammen for kammermusiseringen var tradisjonelt private, eksklusive tilstelninger, forbeholdt det øvre sjikt.

I dag virker denne forståelsen mindre relevant, og kanskje gir det mer mening å snakke om kammermusikk som en måte å spille (sammen) på? En måte der musikerne, på en annen måte enn i de store institusjonene, selv er i sentrum og kommuniserer – med seg selv eller andre – utfra et eget initiativ?

Jeg skal gjennom tre artikler se nærmere på et utvalg kammerkonserter i hovedstaden denne vinteren, og det vil vise seg at formatene varierer fra solo-recitaler til orkesterkonserter. Felles for dem er derimot at de på ulike måter virker musikerstyrt, enten i organiseringen, eller i selve spillet – eller begge deler. Det legges til rette for, og forventes, en form for intimitet i forholdet musikerne i mellom, og i forholdet til musikken og fortolkningen av den.

Tilbudet må kalles overveldende; det finnes serier av ulike slag knyttet til de store orkestrene som OFO og Kork samt i Operaen, i tillegg abonnementsserien til Det Norske Kammerorkester og Oslo Quartet Series. Spørsmålet om repertoar skal jeg komme tilbake til. Medfører initiativet på podiet en tilsvarende nysgjerrighet på tvers av historien, eller er det for det meste gamle spor som tråkkes opp?

Maria Angelica Carlsen, Ingrid Andsnes og Björn Nyman Foto: Clare Farr/NRK
Maria Angelica Carlsen, Ingrid Andsnes og Björn Nyman Foto: Clare Farr/NRK

Myndig velklang
Først ut er fiolinisten Maria Angelika Carlsen, kjent som både konsertmester i Kork og leder og frontfigur i det allerede mye omtalte Ensemble Allegria. I serien KORK kammer inviterte hun til konsert i NRKs Store studio, sammen med blant andre pianisten Ingrid Andsnes og klarinettisten Björn Nyman.

Carlsen har en imponerende naturlig autoritet og et øre for klangnyanser i spillet som umiddelbart ble etablert i Beethovens Sonate for klaver og fiolin i a-moll, den fjerde av hans i alt ti. Ingrid Andsnes fulgte opp med sikker hånd, og kontakten mellom de to musikerne fikk fint frem hvordan klaverstemmen i denne musikken langt fra er noe sekundært akkompagnement. Det er grunnleggende behagelig å lytte til fremføringer der alt i utgangspunktet synes å være på plass, samtidig driver det en til å etterlyse enda et nivå av nyanser og valg i fortolkningen. Carlsen har i mine ører fremdeles noe å gå på i profileringen, både når det gjelder overordnede trekk som tempovariasjon og dynamikk, og i lokale detaljer som kan gis en enda mer pregnant karakter. Når fundamentet er så trygt som i hennes tilfelle, ligger alt til rette for å forske i det særskilte.

Noe tilsvarende ble tydelig i Béla Bartóks fantastiske verk for klarinett, fiolin og klaver, Kontraster fra 1938. Klarinettisten Björn Nyman imponerte med lett, utadvendt og overskuddspreget spill, og igjen var Andsnes energisk til stede i den krevende klaverstemmen. Carlsen ble derimot noe vag, kanskje beskjeden, med unntak av en imponerende solo-kadens i den siste av de tre satsene. Det er ingen tvil om spennet i det klanglige repertoaret hennes, jeg kunne bare ønske at hun tydeligere markerte kanten og konturen i detaljene.

Det hele ble avsluttet med en gjenganger, Brahms’ sjarmerende klaverkvartett i g-moll – her med bratsjist Einar Kyvik Bauge og Carlsens bror, Jan Clemens, på cello. Det låt forrykende, både myndig og sangbart, om enn med et lite problem i balansen, hvor Andsnes nå ble litt anonym. At vi fikk kammerspill og musikalsk kommunikasjon på høyt nivå, var det imidlertid ingen tvil om.

Takács Quartet Foto: John Petter Reinertsen.
Takács Quartet Foto: John Petter Reinertsen.

Stø tradisjon
Det gjaldt også for konserten i Gamle Logen med den opprinnelig ungarske, nå USA-baserte Tákacs quartet, i regi av Oslo Quartet Series. Konserten ble åpnet av unge utøvere, Virentia strykekvartett, til daglig med base på Barratt Due Musikkinstitutt. Konsertene i denne serien åpner ofte slik, og følelsen av bredde og rekruttering som innslaget av de unge kvartettene gir, er betagende. Rammen skaper selvsagt et alvor for musikerne, som skjerper seg til det ytterste – og leverer musisering på et imponerende nivå! Sjostakovitsj’ 2 stykker for strykekvartett låt gjennomarbeidet; homogent, følsomt og levende formidlet fra første til siste tone.

Rammen skaper selvsagt et alvor for musikerne, som skjerper seg til det ytterste – og leverer musisering på et imponerende nivå

Tákacs-kvartetten, med en historie tilbake til 1975, tilhører – i likhet med den amerikanske Emerson Quartet, som gjestet serien i september – det internasjonale toppsjiktet av strykekvartetter. Det er en bragd av Oslo Quartet Series, som altså er initiert og ledes av kvartettmusikere selv, å bringe slike navn til byen. Samtidig skrus forventningene i været, og muligens var det et lite snev av skuffelse – både da Emerson leverte en nokså overflatisk Beethoven (op. 135), og da Tákacs nå spilte seg gjennom Haydns op. 74 nr. 1.

På den annen side møter vi her en etablert kammermusikktradisjon der mye av styrken ligger i solid, om enn ikke alltid like sprudlende rutine. Uttrykket kan være en smule innadvendt, og Takács-kvartettens har heller ikke det sylskarpt perfeksjonerte å hvile på, slik som den østerrikske Hagen-kvartetten. Motvekten ville kanskje vært en form for menneskelig skjørhet, men til det er Takács, og kanskje særlig førstefiolinist Edward Dusinberre, for pertentlig på plass med sin litt tørre spillestil.

Energien skulle imidlertid ta seg opp med Sjostakovitsj’ gripende tredje strykekvartett, hvor det musikalske spennet, innlevelsen og overskuddet både teknisk og karaktermessig virket mer overbevisende. I Beethovens op. 59 nr. 3, den tredje av de såkalte Razumovsky-kvartettene fra den midtre perioden, var vi derimot tilbake i et kvartettspill som riktignok var jevnt og organisk, men uten at det virkelig slo gnister.

Det Norske Kammerorkester og russisk-britiske fiolinisten Alexander Sitkovetsky

Elektrisk kontakt
Gnist og full klaff var det derimot fra første buestrøk på den siste aktuelle konserten med Det Norske Kammerorkester og fiolinisten Alexander Sitkovetsky, for øvrig med den nokså overflatiske tittelen ”Rule Britannia!”. Orkesteret har stadige variasjoner i sammensetningen av musikere, noe som kan være overraskende, men som samtidig motvirker nettopp rutine og stagnasjon. Kveldens besetning hadde i alle fall tydelig noe på hjertet og responderte lydhørt ned til minste detalj på Sitkovetskys utsøkte musikalitet; den russiske lederen var ekstrovert og ekspressiv, men uten å bli maniert, og samtidig med lyttende sans for den avgjørende detaljen i selv de svakeste overgangene.

Samstemtheten i klang, uttrykk og intonasjon var presis og fokusert i Gustav Holsts svingende St. Paul’s Suite, og ble videreført, med et forsiktig skjær av barokk artikulasjon i Henry Purcells klagende Chacony i g-moll. Dette er et vakkert og sårt verk, tilrettelagt for moderne strykeensemble av Benjamin Britten.

Før hans fullstendig blendende Variasjoner over et tema av Frank Bridge op. 10 avsluttet konserten, fremførte Sitkovetsky en fiolinkonsert av den polske moderate, og derfor også mindre kjente modernisten Andrzej Panufnik. Konserten fra 1971 er et ekspressivt verk, om enn uten den store dristigheten. Sitkovetskys personlige forhold til musikken skinte imidlertid gjennom i den hengivne og gjennomarbeidete tolkningen. Den etterfølgende Concerto grosso av Händel, den første i op. 6, ble konsertens skuffelse. Händels tette teksturer forble for en stor del nettopp tette, og de fine detaljene som preget de øvrige verkene, forsvant i de barokke foldenes bare tilsynelatende selvfølgelighet.

Brittens variasjoner, som er et glansnummer for Det Norske Kammerorkester, er et høydepunkt i komponistens nokså ujevne produksjon og tilhører den eksklusive typen verk hvor man knapt kan spore et eneste svakt punkt. Imidlertid er det følsomt for dramaturgisk planlegging, og her sviktet det i siste runde for Sitkovetsky. De til sammen ti variasjonene er korte hver for seg, noe som gjør oppholdene mellom dem nærmest til et element i seg selv. Blir de for lange, kan det hele stoppe opp, noe som dessverre skjedde i Det Norske Kammerorkesters versjon denne kvelden.

I det hele tatt kan det spøke for den formale oversikten når musikere med en så umiddelbart sjarmerende spillestil som Sitkovetsky inntar podiet, faktisk noe av det samme som tidvis gjorde seg gjeldende for Maria Angelika Carlsen. Poenget er ikke at den spontant smittende appellen trekker ned, snarere at den får en til å skjerpe forventningene enda et hakk. Man strekker seg liksom etter et like elegant formmessig plan, som ikke alltid innfrir. Det fremsto ikke desto mindre som hevet over tvil at kontakten mellom solist og orkester var elektrisk denne kvelden, og sjelden har jeg hørt et så forløst, klanglig velformet og inspirert kammerorkester i Aulaen.

Det norske kammerorkester og fiolinisten Alexander Sitkovetsky Foto: Bård Gundersen
Det norske kammerorkester og fiolinisten Alexander Sitkovetsky Foto: Bård Gundersen

Repertoar og repetisjon
Som nevnt kan repertoarvalget alltids diskuteres – Maria Angelika Carlsens Bartók og Det Norske Kammerorkesters Panufnik var begge forsiktige skritt utenfor allfarvei, men uten at så veldig mye kom til å stå på spill av den grunn. I kvartettserien blir det lett en overvekt av Haydn og Beethoven. Det er problematisk, ettersom perspektivet på musikkens kontekst, og etter hvert også de sentrale verkene selv, på den måten langsomt innsnevres.

Det Norske Kammerorkester kan etter mitt syn generelt være mer eksperimentelle i programmeringen. Brittens variasjoner er som antydet en gjenganger, men det finnes andre verk for strykere av ham. Et eksempel er det relativt sjeldent spilte Preludium og fuge op. 29, eller – når vi først er innenfor det britiske – Edward Elgars virvlende Introduksjon og Allegro, op. 47, som jeg knapt kan huske å ha hørt i Oslo. Det er i det hele tatt mer å gå på i det repertoarmessige spennet, det skal vi muligens få merke også i konsertene som kommer.

Publisert:

Del: