Det oppstår mer enn materielle kostnader for en musiker om instrumentet i bagasjen behandles dårlig. Instrumentet er personlig, skriver Lars Klevstrand

Gitaren Dolores, © Lars Klevstrad

Jeg skriver det følgende uten særlig håp om at det påvirker dem det gjelder. Men jeg er forbannet og lei meg over den behandlingen jeg har vært utsatt for fra flyselskapene jeg har reist med over noen år nå.

Jeg håper at min fortelling om hvordan respektløshet, arroganse og utilgjengelighet fra mektige aktører på det stadig voksende flyreisemarkedet virker, aktører som får deg til å føle deg som en liten dritt uten krav og rettigheter.

Jeg vil fortelle om ulykkelige hendelser som gjelder noe høyst materielt, men som indirekte handler om dårlig behandling av meg som passasjer. For en musikers instrument er personlig.

Lars Klevstrand Foto: AdLibitum

Overkjørt gitar
Den første fortellingen er noen år gammel nå, og handler om Air France.

Fremme i Buenos Aires vinteren 2014 ankom min beste gitar, heretter kalt Dolores, med brukket hals og sprukken sarg inne i en hardcase instrumentkasse. Bagasjetag’en bar merker av at instrumentet var blitt overkjørt av et kjøretøy på Charles de Gaulle-flyplassen.

Gode råd var dyre; jeg skulle holde små konserter for mitt reisefølge i løpet av den tolv dager lange turen, den første allerede neste dag. Jeg fikk låne et slags instrument og levert Dolores hos en gitarmaker. Fikk den igjen etter få dager, vakkert sydd sammen, og la den i en nyinnkjøpt kasse. Turen, og jobben som skulle gjøres, var sånn sett reddet.

Vel, rett skal være rett: på hjemturen fikk Dolores reise i et sete på business class. Hadde ryktet gått om katastrofen, skammet man seg en smule over det som hadde skjedd, eller var det bare et tilfeldig kulturvennlig mannskap på det flyet? Et glimt av god, gammeldags fleksibilitet var det i alle fall, og takk for det.

Å snakke til veggen
Sjokket og sinnet over å se sin gitar i en slik forfatning etter uvettig behandling av et flyselskap var i ferd med å gå over, men det gjensto å konfrontere Air France med miséren etter hjemkomst.

Det ble en seig prosess som resulterte i dekning av reparasjon av instrumentet og utgift til kassa jeg måtte kjøpe der og da, og som ikke var i nærheten av den jeg hadde fra før. Intet for verdifall eller tort og svie. Å gå løs på en slik sak mot et flyselskap er som å snakke til veggen i et rom uten ekko, et musikkstudio uten klang. Det er umenneskelig rett og slett! Aldri noen å snakke med, bare tastaturet. Intet spor av medfølelse, ingen beklagelse, bare formalia.

Lost Dolores
Min nyeste opplevelse av avmakt er av helt ny dato: jeg er nyss hjemkommet fra min siste ferd med venner over Sør-Amerikas kontinent. En rekke minikonserter skulle speile områdets sangkultur og Evert Taubes liv på de trakter for mer enn hundre år siden.

Derfor var Dolores med også denne gang, og British Airways/Iberia var prinsippfaste ved avreise Gardermoen: damen måtte værsågod finne seg i å bli lagt i buken på tre forskjellige fly: Oslo-London, London-Madrid og Madrid-Montevideo.

Jeg betalte mine 700 kroner og håpet det beste.

Ved ankomst Montevideo hadde ett av disse flyselskapene klart å somle bort gitaren, noe Iberia kunne fortelle meg ved henvendelse til skranken for lost luggage. Men de skulle nok få den levert til neste dag, da det var daglige flygninger mellom Madrid og Montevideo. Navn og adresse til vårt hotell i Uruguay ble oppgitt, likeså hvor lenge vi skulle bo der.

Det skulle ta 75 timer før Dolores ble levert, og sterkt forsinket kom vi videre.

Da hadde jeg skrevet og etterlyst på Iberias nettside, ringt skranker i Madrid og Montevideo, og møtt den før nevnte franske tystnaden. Det skal sies at det like gjerne kunne være BA som hadde somlet bort instrumentet i London, men det var nå engang Iberia som stod for siste del av reisen og var min siste kontakt, og som selv meldte gitaren savnet.

Den fortvilte følelsen av avmakt, og sinnet over arrogansen fra Iberia slet i meg i dagene av uvisse!

Det lå en spesiell symbolsak i at jeg fikk låne en god gitar av enken etter nylig avdøde venn og sanger Daniel Viglietti («Riv ned gjerdene») til en hyllestkonsert til Daniel allerede dagen etter ankomst Montevideo.

På veien hjem fra Santiago de Chile, på ny med Dolores anbragt i flyets buk, leser jeg på FB at bassist Arild Andersen har opplevd noe liknende på sin tur til Guatemala nettopp nå. Han «slapp unna» med 36 timer i uvisse…

Herjer med arbeidsredskap
Jeg spør meg: skal vi finne oss i en så dårlig behandling fra flyselskapene? Forstår de i det hele tatt hva dette dreier seg om? Ok, de vil vel hevde at det bare er å kjøpe eget sete til instrumentet. Ja, jeg har hørt at det finnes noen konsertarrangører som kan betale. Men vi er ikke der, alle vi andre som lever av vår musikk og med våre instrumenter. Og bassen til Arild går jo ikke inn i noe flysete…Én ting er at flyselskapene herjer med horna, en annen ting er at de herjer respektløst med jobben vi gjør ved å rote bort arbeidsredskapene vi er avhengige av.

Kan selskapene være bekjent av dette? At vanlig bagasje kommer fram i tide, mens instrumenter blir overkjørt på flyplasser?

På 2 av 5 lange flyturer har jeg opplevd det verst tenkelige. Alminnelig anstendighet avkrever i det minste en unnskyldning!

Jeg oppfordrer kolleger til å komme med historiene sine, så får vi se om vi er mange nok til å aksjonere.

Lars Klevstrand er visesanger, gitarist, komponist og skuespiller. Han har vært sentral i det norske visemiljøet siden 60-tallet.

Publisert:

Del: