Når politikere og forvaltningsorgan ikke svarer tydelig i kontroversielle tildelingssaker, er det lett å miste tiltroen til politikere og tilskuddsordningen som helhet. Det er ingen tjent med, skriver Gro Kirkeby.

Fra en av Eide kulturforums forestillinger i Fjæreheia, Grimstad., © Eide kulturforum

Det er ulike oppfatninger om hvor godt frifondordningen fungerer, alt ettersom du spør forvaltningsorganet Norsk Musikkråd(NMR), Kulturdepartementet som finansierer ordningen, søkerorganisasjonene eller lokallagene som skal motta støtten. Saken har blitt grundig dokumentert her i Ballade.

Les også: Frivillige musikkgrupper og lokallag må legge ned, – Dette er en rasering av kulturmiljøet og Frifond på ville veier

Den prinsipielle kjernen i saken; om ordningen er godt nok tilpasset måten musikklivet organiserer seg på i dag, henger fortsatt i løse luften.

For eksempel sier statssekretær Bård Folke Fredriksen i Kulturdepartementet at «gjennomgående tilbakemeldinger er at Frifond oppleves som en ubyråkratisk ordning som i betydelig grad bidrar til aktivitet blant barn og unge».

Utsagnet er stikk i strid med det som ble ytret i høringsuttalelser fra musikkorganisasjoner og lokallag til departementet i mars i forbindelse med en høring om krav til medlemsrapportering fra lokallag i frifondordningen.

FØLG DEBATTEN: @BalladeNO på Twitter og BalladeNO på Facebook

I høringsuttalelser fra både Norske konsertarrangører og NMR beskriver lokallag at de opplevde retningslinjene som tidkrevende, byråkratiske og kostnadskrevende. Dette har Ballade forsøkt å følge opp, men både NMR og Kulturdepartementet henviser altså til den mer uhåndgripelige og generelle massen med «gjennomgående tilbakemeldinger». Slik sett likner uttalelsene til forveksling på det George Orwell beskriver i sitt «Newspeak,» hvor myndighetene stadig begrenser språket til generelle vendinger for å hindre debatt.

Bildet Kulturdepartementet skisserer stemmer heller ikke med de bekymringene som har kommet fram i Ballade fra Musikk i skolen (MiS), som tidligere forvaltet frifondmidler, og lokallag som nå står i fare for å miste støtte eller har sagt fra seg støtte, som følge av at NMR har endret sin forvaltningspraksis overfor MiS. Senest i 2015 var retningslinjene i frifondordningen oppe til revidering i samarbeid mellom mottakerorganisasjoner, inkludert MiS, og NMR. NMR burde altså kjenne godt til behovet for en revidering; de har selv oppfordret Kulturdepartementet til å se på reglene for rapportering i ordningen i sin høringsuttalelse i mars i år. Så når både departementet og NMR nå spiller på (det som oppleves som) naivitet og mangel på kjennskap til saken, gir det lite troverdighet.

Ved Ballades gjentatte forsøk på å oppklare saken, henviser Kulturdepartementet til at det er Norsk Musikkråd som tolker og håndhever retningslinjene, mens Norsk Musikkråd henviser til at det er Kulturdepartementet som utarbeider retningslinjene. Rent organisatorisk er dette riktig, men det vitner om en mangel på vilje til å ta innover seg det overordnede spørsmålet; Er ordningen godt nok satt opp for måten musikkaktiviteter organiseres i dag? Må den justeres og tilpasses dagens musikkfora og aktiviteter?

Det betyr ikke at konklusjonene tatt av NMR og Kulturdepartementet ikke er gode, velfunderte beslutninger. Retningslinjer og krav til aktivitets-og medlemsrapportering, er helt nødvendig i tilskuddsordninger, for å sikre transparens og at de lokallagene som skal ha støtte mottar den. Ballade ser likevel at et regelverk som tydelig oppleves som tungrodd for mottakerne, brukes til å skyve konflikten foran seg – eller over til andre organer, rettere sagt.

Det største problemet med dette, er at debatten stagnerer og de større prinsipielle perspektivene drukner. Hovedsakelig fordi de involverte partene ikke gir tydelige svar, eller enda verre, nekter å svare. Det er et «fordummende uskikke», når politikere ikke svarer i politiske saker, for å bruke et utrykk fra den danske retorikkprofessoren Christian Kock. Som Kock påpeker, er det et effektivt og mye brukt retorisk grep for å kneble politisk debatt.

Det skjer for eksempel når politikerne svarer generelt og henviser til prinsipielle vedtak eller bruker byråkratiske vendinger vi som publikum ikke har forutsetning for å forstå. I denne saken har Ballade møtt det vi oppfatter som ansvarsfraskrivelse og motstridende uttalelser fra ett og samme forvaltningsorgan (NMR). Vi har sett en manglende vilje fra Kulturdepartementet og NMR til å sette seg inn i, eller kommentere, den større problemstillingen som tas opp av mottakerorganisasjonene i frifondordningen. Når de velger å henvise til eksisterende regelverk og håndhevelse av dette, er det vanskelig å få til en dialog om hvordan frifondordningen best kan tilpasses dagens situasjon og målgrupper. Konsekvensen er at spørsmålene fra lokallagene som har mistet tildelinger og er bekymret for nedleggelse, fortsatt forblir ubesvart.

Denne «hodet i sanden»-tilnærmingen er kjedelig. Først og fremst for frifondordningen og de lokale musikklagene, men også for Kulturdepartementet og Norsk Musikkråd, som nå får lide under «mistankens hermeneutikk». Den enkle psykologiske mekanismen ved at «den som ikke forteller alt, må ha noe å skjule».

Det blir lett å si seg enig med Musikk i Skolens bekymring om at NMR og Kulturdepartementet ikke er interessert i å ivareta deres målgrupper, når de ikke svarer på direkte spørsmål i saken og henviser til at de ikke sitter med ansvaret. Kanskje er Kulturdepartementet selv tjent med en åpnere og tydeligere debatt? Selv om det da skulle vise seg at partene er enda lengre fra hverandre enn dagens meningsutveksling tilsier.

Tidligere nevnte «Newspeak» i Orwells roman «1984» er en dystopisk framtidsskildring til skrekk og advarsel, og departementet burde sørge for at den forblir nettopp dét , og ikke en virkelighet.

Publisert:

Del: