Helge Ibergs siste plate kan være en vakker klangmeditasjon. Eller bare skikkelig irriterende. Anmelderen opplever begge deler.

Utsnitt av platecoveret til "Songs From the Planet of Life", © Aurora

Helge Ibergs Songs From the Planet of Life har flere bunner enn verket har dybde. Og kanskje er det også meningen. Komponisten har søkt mye av inspirasjonen i gammel kinesisk poesi, faktisk samme som Mahler baserte sin Lied von der Erde på. Selv om han bruker både resitatorer, mezzo-sopran og baryton for å framsi teksten, sier Iberg også med Louis Borges at «Hvert dikt burde huske at det en gang var en sang».

Diktenes essens
Slik jeg hører verket, prøver satsene å ta diktenes essens på alvor, deres vesen og personlighet, heller enn å fremføre diktenes uttrykk i emosjonelle tonemalerier eller ordenes valører.

Sant nok, det finnes steder, som der det første gangen synges «Protruding forest trees intersperse with colorful flowers», og sangerne synger i munnen på hverandre samtidig som instrumentene spiller sine egne innfall. Hva som til enhver tid er synlig i klangen fluktuerer omtrent like raskt som et tykt, men likevel gjennomsiktig løvverk lager et lysspill på graset.

Ja, dette er et strukturelt tonemaleri.

Langsomt utviklende klanger
Det meste i verket tegner imidlertid ikke på den eksplisitte måten, og den musikalske utviklingen er rolig. I andresatsens første del er jeg ærlig talt ikke helt sikker på hvilke instrumenter han bruker, men det klinger som en gong, som en slagverker som bruker bue på metall (en vibrafon?), som en dyp strykemusiker som spiller med sordin, som et klokkespill, og alt er i lange toner i en dus bakgrunn.

Over dette spiller fiolinen lange toner, kanskje det knapt kan kalles melodi, men en slags tonefantasi som mer handler om farger og om musikkens væren enn at den skal et sted. Musikken blir så mer kompleks med innfall fra en rekke av orkestrets musikere, men fremdeles med innledningens duse klang som bakgrunn, sånn at det egentlig ikke forandrer karakter nevneverdig, selv om altså teksturen blir tykkere.

Sånn bygger Iberg sine satser som ganske lange klangfargespill. De har ikke nødvendigvis fremdrift slik vi vanligvis tenker på begrepet i den klassiske musikken. Når resitatoren Tiegang kommer inn og leser den kinesiske teksten følger jeg først med i oversettelsen, men når jeg lytter for andre gang hører jeg ham bare som klang. Og når sangerne synger klinger stemmene mer som orkesterinstrumenter, som farge i en klang, enn de fremfører melodier på en sangers måte.

Å være heller enn å bli
Ikke bare kobler jeg denne stillestående dramaturgien til en ikke-diskursiv østlig tenkemåte, men det ser også ut til at Iberg gjennomgående har tenkt meningsforskyvninger.

Hans tekst om platen begynner med å spørre hva sammenhengen er «mellom det sørgelige og det vakre». Han svarer for så vidt: «Jeg tror sammenhengen heter forsoning», men jeg tenker at selve spørsmålet er mer interessant enn hans svar.

Jeg aner nemlig ikke hva andresatsen, den jeg nettopp prøvde å beskrive litt av, kan bety. Jeg aner ikke om musikken er sørgelig eller vakker. Disse er ord som kommer etterpå. Iberg har meditert over en tilstand i musikken, og hvordan jeg tolker den tilstanden vil være forskjellig fra lytting til lytting. Personlig er jeg ikke helt sikker på hvor forsoningen kommer inn i min lytting.

Flere lag
Jeg sa noe om bunnene i begynnelsen av teksten, og jeg har allerede nevnt Mahler. Selv om Iberg har prøvd å bruke originaltekstene som primær inspirasjon, er det umulig å se bort fra Mahlers influens. Hans verk rager stort i musikkhistorien.

Dessuten går Iberg inn i Mahlers ettertanke rundt livets utslokking, som østerrikeren hentet fra Schopenhauers Verden som vilje og forestilling. Iberg trekker inn hvordan både kristendommen og buddhismen søker forløsning fra livets smerte og dødens endelighet.

Som et motto i tekstheftet, og man kan forestille seg at samme ord også står å finne i partituret, skriver Iberg «Vårgresset grønt igjen neste år?». Dette er en linje hentet fra det siste diktet, «Om å ta farvel i fjellet.» Iberg legger imidlertid til en undertittel, nemlig «I skyggen av en klimakrise.»

Temaet miljø og klima er jo minst sagt prekært, og det blir stadig oftere problematisert i kunsten. Så kan vi diskutere om Iberg problematiserer temaet, eller om han litt for kontrollerende legger føringer på hvordan vi skal forstå de naturnære diktene, som ble skrevet i en tid da man ikke ante hva klima var for noe.

Helge Iberg, © Torgny Skogsrud

Prosaist og komponist
Slik kunne jeg fortsette å gjennomgå verkets bunner, fordi Iberg er en meget velartikulert prosaist på sine egne verks vegne, og det finnes mer å hente. Men så er jo Iberg primært komponist, og jeg sitter her som lytter og lurer på hva jeg skal gjøre med hva han har skapt for oss, for meg, for lytteren.

Jeg må si at jeg blir mer frustrert enn fascinert når jeg begynner å lytte. Jeg ønsker noe mer dramatisk og interessant. Men når jeg går tilbake til andresatsen for å beskrive den, begynner noe å åpne seg for meg. Jeg kommer på innsiden av disse klangene, som om de har et liv som ikke blir lagt ut, men som jeg må strekke meg etter. Og jeg begynner å sette pris på fargene. Ja, gradvis glemmer jeg å høre etter, jeg glemmer at jeg er i tiden, der jeg setter klanger i sammenhenger. Jeg fordyper meg ikke i klangen, fordi jeg tror ikke det finnes noe å gå dypere inn i. Derimot blir jeg mer og mer værende i klangen. Jeg er i klangen.

Til tross for at Iberg skriver mye og velartikulert om sitt verk vet jeg ikke om han har prøvd å komponere nettopp den lyttemåten jeg har funnet. Og på en måte vet jeg ikke om jeg er så interessert i hva han mener. Faktisk kan jeg nesten bli irritert over at han mener så mye om sitt eget verk. Måten jeg lytter på er min. Erfaringen er min. Kanskje til og med musikken er min – når jeg lytter.

Publisert:

Del: