Uakseptable usakligheter fra Magnus Andersson
Komponist Helge Iberg reagerer på deler av kritiker Magnus Anderssons anmeldelse av hans siste utgivelse, «Songs from the planet of life».
Magnus Andersson er særdeles ambivalent og irritert i sin anmeldelse av platen Songs from the planet of life her i Ballade. Det er han selvfølgelig i sin fulle rett til, men at han begrunner en av sine hovedinnvendinger med en åpenbar stråmannsargumentasjon* er uakseptabelt og bør ikke få stå uimotsagt:
«Iberg skriver mye og velartikulert om sitt verk. Jeg vet ikke om jeg er så interessert i hva han mener. Faktisk kan jeg nesten bli irritert over at han mener så mye om sitt verk».
Hva i all verden er det du mener med dette, Magnus Andersson? Hvor er det jeg mener så mye om mitt eget verk?
Ikke et eneste sted. Jeg skriver, helt bevisst, ingenting om selve verket.
Det jeg imidlertid skriver om i det lille booklet-essayet er følgende:
Jeg redegjør for Gustav Mahlers livskrise, hans musikalske forsoningsakt i sangen «Der Abschied», og hans bruk av kinesisk poesi (gjendiktet) som er preget av Taoismen – en livsfilosofi som skiller seg både fra buddhismen og kristendommen ved at den verken har noen styrende Gud eller noen frelseslære. Hovedtesen i Taoismen er at naturens harmoni er det overordnede livsideal for mennesket, og at vi må leve i pakt med den.
Andersson har tydeligvis ikke fått med seg disse viktige distinksjonene som utgjør forbindelsesleddet til modernitetens univers uten Gud, og den dypøkologiske betoning av naturens egenverd. Om denne sammenhengen skriver jeg: «Når jeg retter oppmerksomheten mot vår plagede planet, er det fordi klimakrisens illevarslende perspektiver blir ekstra tydelige når bakteppet er tanken om naturens evige harmoni og menneskets plass i det store livshjulet».
Anderssons kritiske anførsel her: «Iberg legger kontrollerende føringer på hvordan vi skal forstå de naturnære diktene som ble skrevet i en tid da man ikke ante hva klima var for noe» – er i seg selv en ganske utrolig kommentar (- hvor surmaget går det an å gjøre seg?)!
Det er flere resonnementer som ikke henger på greip, men jeg må formode at det ikke ligger noen annen agenda bak Anderssons følende idiosynkrasier enn hans selverklærte skolemester-subjektivisme: «Måten jeg lytter på er min. Erfaringen er min. Kanskje til og med musikken er min når jeg lytter.»
Det er likevel ikke godt å vite om det er ment som en selvransakelse eller en anklage mot komponisten når Andersson er usikker på om «…han [komponisten] har prøvd å komponere nettopp den lyttemåten jeg [anmelderen] har funnet.»
Ledige stillinger
I denne sammenhengen skylder jeg Ballades lesere å opplyse at platen ellers har mottatt uvanlig gode anmeldelser (sogar «6 på terning») fra kritikere som åpenbart har søkt andre «lyttemåter».
*Stråmannsargumentasjon, ifølge Wikipedia: å tillegge noen noe de ikke står for eller er usant og deretter bruke dette som et argument.
