“Mimodramas” viser hvor genuint gøy samtidsmusikk kan være. Men det var nok ikke hovedintensjonen for dette nye samarbeidet mellom BIT20 og Carte Blanche.

Mimodramas: Festspillkomponist Unsuk Chin og dirigent Pierre-André Valade, © Johanne Karlsrud / Festspillene i Bergen

Ettersom BIT20 Ensemble har fremført verk av den sør-koreanske komponisten Unsuk Chin tidligere, var det naturlig at samtidsmusikkorkesteret skulle bidra til programmet da Chin ble valgt til årets festspillkomponist under Festspillene i Bergen. I løpet av tiden med Trond Madsen som kunstnerisk leder har BIT20 fått et mer uhøytidelig preg over konsertene sine: Kontakten med publikum har blitt tydeligere, og det er mer rom for å le.

Det kan virke som om samtidsdansekompaniet Carte Blanches nylig tiltrådte leder Annabelle Bonnéry har lignende ambisjoner i sin nye jobb: Hun har allerede varslet at Carte Blanche kommer til å ha flere familieforestillinger fremover, etter at hun innførte konseptet under Festspillene i år. Slike lavterskelarrangementer kan være en god strategi for å hjelpe nye publikumsgrupper inn i sjangre som ofte oppfattes som vanskelig tilgjengelige.

BIT20s og Carte Blanches ønsker om å bringe kunsten nærmere folket gir samklang med festspilldirektør Anders Beyers ambisjoner for Festspillene, og jeg blir glad når jeg leser om samarbeidsprosjektet Mimodramas i programheftet – det føles naturlig at BIT20 og Carte Blanche samarbeider, og i grunnen er det underlig at dette er første gang det skjer.

Musikalsk pantomime
Kveldens sammenstilling av levende musikk og dans er en videreføring av konseptet «av Carte Blanche», der kompaniet tidligere har samarbeidet med ulike musikere, fra Motorpsycho til Bergen Filharmoniske Orkester. Danserne og musikerne møtes få timer før forestillingen og jobber uten koreograf.

Unsuk Chins verk «cosmigimmicks – a musical pantomime» er ifølge forhåndsomtalen inspirert av pantomime, og er skrevet for et mindre ensemble bestående av fiolin, mandolin, gitar, harpe, preparert piano, perkusjon og en trompet som er skjult bak scenen. Det begynner med forsiktig klimpring som gradvis utvikler seg: Musikerne imiterer hverandre og liksom spiller på hverandres ideer – en tørr tremolo i fiolinen kan for eksempel overføres til perkusjonistens gnissing av sandpapir. Små utbrudd sprer seg fra ett instrument til et annet, og lyden vokser.

På samme måte kan det virke som om de fem danserne prøvende spiller på hverandres kropper: De lener seg mot hverandre, støtter hverandre gjensidig, vekselvis drar og skyver, hindrer og holder hverandre igjen eller griper tak og viser vei. Etter hvert blir omgangen mer brutal, dansens intensitet vokser parallelt med musikkens. Tonale og rytmiske dissonanser sprer seg også fra musikken til dansen. Noen ganger møtes danserne i klynge, men bryter raskt løs igjen. Tidvis forsvinner enkelte av danserne idet de vandrer mellom musikernes stoler og ut av syne.

Fra “Mimodramas”, © Johanne Karlsrud/Festspillene i Bergen

For stor avstand til danserne
Det at danserne sprader rett gjennom ensemblet – ganske fy-fy i orkesterverdenen for den som ikke er musiker eller scenearbeider – er det nærmeste en kommer kontakt mellom musikere og dansere underveis i fremføringen. Dette valget fremstår imidlertid litt umotivert, og noen virkelig forbindelse oppstår ikke. Den samme følelsen får jeg når en av danserne kommer opp midtgangen på publikumsamfiet: Reint fysisk ser vi ham bedre, men vi kommer ikke nærmere.

Et bevegelsesmønster som kan minne om fugler går igjen, med alt fra heftig flaksing til mer komisk fugledans-imitasjon. Danserne blir stadig mer rettet oppover, som om de strekker seg mot himmelen. I de stille partiene tilføres et morsomt ekstramoment: Gjennom ventilasjonsanlegget kan vi høre måkene på Grieghallens tak, til tider svært tydelig. Skrikene integreres i verket og blir en fin detalj som passer både til lydbildet og det visuelle uttrykket.

Det er kun ved dette første av fire stykker som fremføres denne kvelden at danserne bidrar, og jeg opplever det som overraskende kort med tanke på forhåndsomtalen. Grieghallens Peer Gynt-sal er heller ikke en særlig velegnet scene for dans ettersom stolradene er plassert slik at kun annenhver rad er opphøyd. Dermed har annenhver rad igjen ganske dårlig sikt.

Lysdesignet fungerer dessuten ikke særlig bra, det er jevnt over så mørkt i salen at det til tider kan være vanskelig å se hva som skjer på scenen dersom en ikke sitter i den fremste tredjedelen av amfiet. At danserne har sorte kostymer gjør ikke saken bedre. Disse visuelle hindrene forsterker avstanden jeg allerede føler til danserne på grunn av det innadvendte uttrykket de har valgt, og samlet sett gjør musikken sterkere inntrykk på meg enn de danseriske elementene.

Fra Mimodramas. Visuelle hindre og innadvendte uttrykk gjør at anmelderen opplever en forsterket distanse til dansen og danserne, © Johanne Karlsrud / Festspillene i Bergen

Overveldende stemmebruk
Etter at danserne har forlatt scenen og BIT20s riggere har fått kjørt seg, får vi høre stykkene «Aventures» og «Nouvelles Aventures» av Chins lærer György Ligeti, skrevet for tre sangere og et ensemble på syv der perkusjonsseksjonen fyller mer enn halve scenen. Her spilles det med teppebanker på persisk teppe og med feiekost på kommode før et kaffeservise kastes i et stort bosspann. Papir rives og strimles opp med imponerende presisjon. Sjelden har jeg ledd så godt på en BIT20-konsert, og sjelden har jeg angret mer på at jeg ikke ble perkusjonist.

Sangernes innsats er bokstavelig talt heseblesende: Gisping og pesing utvikler seg til latter og apelyder. Konsonanter og små stavelsesutrop korresponderer med pizzicato i cello og kontrabass. Delvis har vokalen nærmest form av en samtale, delvis møtes sangerne i unison, iblant også i unison med treblås. Et par ganger fryser de i tablå med urkomiske grimaser, og på et tidspunkt tar de frem hver sin ropert som de «synger» gjennom.

Fra “Mimodramas”. Sangerne synger gjennom roperter, og publikum fryder seg, © Johanne Karlsrud/Festspillene i Bergen

Publikum fryder seg, og jeg nyter at latteren sitter så løst i salen. Etter noen minutter tenker jeg at sangerne allerede har laget alle lyder menneskestemmen kan få til, men utviklingen bare fortsetter inn i et kaos. Kaoset er imidlertid vidunderlig kontrollert, og jeg fester meg for eksempel ved hvordan sangernes «resonnement» stadig fullføres eller understrekes av perkusjonistene. Når måkene på taket igjen stemmer i, er opplevelsen komplett.

Neste programpunkt, Stravinskijs «Tre stykker for strykekvartett», skiller seg ut i sin nøkternhet. Den fjerne, lette strykerklangen blir en fin kontrast, og føles nærmest som en nødvendig hvilepause fra de perkusjonsspekkede, hektiske stykkene vi ellers får høre.

Humoristiske Chin
Deretter er det igjen klart for en omfattende omrigg, idet kveldens andre stykke av Unsuk Chin avslutter konserten. «Gougalon – Scenes from a Street Theatre» er også et humoristisk stykke, det begynner med virtuose glissando-dobbeltgrep hos strykerne og utvikler seg etter hvert til et skakt og fartsfylt uttrykk som sender tankene til omreisende sirkus.

Perkusjonistene får det så travelt at de må få hjelp av blåserrekken, som plukker frem rytmeegg og andre småinstrumenter. På et tidspunkt drar klarinettisten opp et munnspill. Flere av musikerne spiller perkussivt på instrumentene sine ved å daske på dem – delvis så hardt at jeg nesten blir bekymret for de skjøre strykeinstrumentene.

Til tross for at lydbildet er omfattende og hektisk og stykket ender i et brak, har det også langsomme, suggererende partier. Betegnende for de to verkene av Chin er at det er usedvanlig spennende å følge med på musikerne ettersom hun krever så mye av dem. Etter hvert som de får brukt alle sider ved instrumentene sine, kan en lære mye om håndverket deres.

Både Festspillene, BIT20 og Carte Blanche skal ha honnør for innsatsen de gjør for å åpne opp og satse mot et bredere publikum. Jeg håper å se mer av dette nye samarbeidet, gjerne mer gjennomarbeidet og i større omfang enn Mimodramas-prosjektet. For denne kvelden vil jeg nok først og fremst huske som en glimrende konsert – med et lite danseinnslag i et mørkt hjørne.

LES OGSÅ festspilldirektør Anders Beyers intervju med komponist Unsuk Chin her, og intervjuet med György Ligeti, gjengitt med tillatelse på Ballade.no i forbindelse med Festspillene i Bergen denne våren.

Publisert:

Del: