Uten mot til å stille spørsmål ved historien går vi med ryggen inn i framtida, skriver Turid Birkeland, direktør i Rikskonsertene.

© Lars Opstad, Rikskonsertene

Det er med stor undring jeg leser Alexandra Archetti Stølens innlegg på Ballade. I sin form kan det se ut til å yppe til strid. I sitt innhold er det i hovedsak å slå inn åpne dører for oss som har jobbet med og for flerkulturelt mangfold både i samfunn og kulturliv. Stølen avslutter innlegget polemisk fint med: ”Uten tradisjon, ingen modernitet. Uten fortiden, ingen fremtid”. For egen del vil jeg understreke: Uten mot til å stille spørsmål ved historien går vi med ryggen inn i framtida.

Alexandra Archetti Stølen bruker en velkjent debatteknikk: Hun tar en enkelt setning ut av et lengre resonnement for å bygge opp et motangrep. Jeg skal unnlate å spekulere i årsaken, men snarere konstatere at ingen i Rikskonsertene, eller andre som arbeider innen dette feltet, vil jeg tro, er uenig i noe av det Stølens innlegg for øvrig inneholder av velkjente meninger.

Forstå samtiden, påvirk framtiden
La det være sagt høyt, tydelig og med stolthet: Institusjonen Rikskonsertene bærer med seg alle årenes erfaringer, kunnskap og historie – røttene, om man vil – fra 30 års arbeid med flerkultur i musikklivet. Vi er stolte av musikken og utøverne som bidro til å skape historien med oss, og hvordan vi har formidlet musikk fra hele verden til landets barn og unge gjennom en hel generasjon og mer til.

Som landets største arbeidsgiver for frilansmusikere og som en nasjonal institusjon har vi også ansvar for å vise barn og unge over hele landet et både tidsriktig og, i ordets videste forstand, mangfoldig bilde av den musikalske virkeligheten og verdenen vi lever i. Da må vi bygge videre. Vi må stille spørsmål som gjør det mulig for oss å forstå samtiden for å påvirke framtiden.

Samfunnet er endret på 30 år. Det flerkulturelle er ikke det samme nå som det var for 30 år siden, da Carl I. Hagens begrep ”fremmedkulturelle” var merkelappen innvandrere fra land i sør fikk. Nå er denne generasjonens barn voksne med egne barn. De erobrer verden. De bærer selvsagt med seg sin historie når de former sine liv og kunstneriske uttrykk. Det må også Rikskonsertene gjøre. Som vi gjorde det for 30 år siden, sier vi derfor også nå: Vi må se og lytte etter de nye stemmene.

Betegnelsene er ikke det viktige. Men vi skal vokte oss for å kategorisere musikk, musikere og musikalske uttrykk i båser som hører fortiden til, og som oppleves stigmatiserende både av utøvere og publikum.

Vi snakker gjerne om flerkultur, flerkulturell musikk og om flerkulturalitet. Betegnelsene er ikke det viktige. Men vi skal vokte oss for å kategorisere musikk, musikere og musikalske uttrykk i båser som hører fortiden til, og som oppleves stigmatiserende både av utøvere og publikum. Vi skal kjenne nåtiden. Rikskonsertene er en nasjonal institusjon som er forpliktet til å jobbe slik at vi kan være mer i takt med det som er flerkulturaliteten i musikklivet i dag.

FLERE!
Derfor gjennomførte vi seminararrangementet FLERE! Arrangementet var en møteplass for mange aktører på musikkfeltet, med mange unge stemmer fra et mangfoldig musikkliv, i debatter og innlegg så vel som i konsertene. FLERE! var en synliggjøring og en tydeliggjøring av at vi, som en nasjonal og statlig aktør, fortsatt vil være en pådriver. Derfor ønsker vi å se bredere utover og erverve større nåtidig kunnskap og kjennskap til flerkulturaliteten i musikklivet.

Den som vil være i front må ikke være redd for å stille spørsmål for å finne svar.

Alexandra Archetti Stølen var selv deltaker i et av panelene på seminaret. Hun fortalte om sin egen flerkulturelle familiehistorie, med – som hun sa – på den ene siden en far som var en akademisk utdannet, urban, argentinsk verdensborger, og en mor som opprinnelig kom fra en liten øy fra det norske vestland, og dermed var familiens mest eksotiske. En flott historie.

Med et slikt perspektiv er vi alle i bunn og grunn flerkulturelle. Det er imidlertid et ubrukelig perspektiv for å forstå, analysere og motvirke den stigmatisering og ekskludering mange opplever på grunn av hudfarge eller fordi oldeforeldres opprinnelse er fra en annen kultur enn den norske. Og derfor, Alexandra: Den som vil være i front må ikke være redd for å stille spørsmål for å finne svar. Jeg er sikker på at ingen av oss vil gå med ryggen inn i framtida.

Publisert:

Del: