– Uten fortiden, ingen fremtid

Retten til å kunne utøve egen kultur fritt og uten frykt for diskriminering og forfølgelse er viktig for å utvikle frie og demokratiske samfunn. Ved å anerkjenne og fremme respekten for kulturelt mangfold, styrkes også muligheten for dialog.
Vårt samfunn er dessverre ikke fritt for rasisme, fremmedfientlighet og intoleranse på tross av at vi lever i en mangfoldig by, i et mangfoldig land, i en mangfoldig verden. Derfor er det fortsatt veldig viktig at det skapes rom hvor folk med ulik kulturell bakgrunn og erfaring møtes. Å dyrke flerkultur bidrar på lang sikt til å styrke demokratiet vårt.
Les også Rikskonsertenes svar: Kunsten å slå inn åpne dører?
Med dette som bakteppe reagerte jeg da jeg leste innlegget ”Et klangrikt fellesskap” skrevet av Rikskonsertene på Ballade.
Der sto det blant annet at ”hverdagen var en helt annen for 30 år siden enn i dag. Da var det norske samfunnet preget av fremmedfientlighet og rasistiske strømninger på den ene siden og antirasistiske bevegelser på den andre…”
En uttalelse som opprører etter de mange ekstreme handlinger som har rammet vår del av verden den siste tiden, der nettopp en gryende rasistisk bølge feier over Europa. Artikkelen stiller en rekke åpne spørsmål og er et oppspark til konferansen Flere!, som Rikskonsertene inviterte til om det flerkulturelle feltet i musikk Norge.
I artikkelen virker det som  om  Rikskonsertene spør seg om de ikke lenger trenger å være et forbilde på det flerkulturelle musikkfeltet i Norge, med det som grunn at ”vi nå må lytte til de nye stemmene, se etter de nye uttrykkene og snakke med de unge miljøene”. Det stilles spørsmål ved om integreringen muligens i sin tid, på 80-tallet, tok over for verdien av musikken i seg selv. Med Nico og Vinz som eksempler spør Rikskonsertene om vi nå må la spørsmål om integrering få hvile, i visshet om at dagens unge musikere bærer med seg sin mangfoldige kulturarv uten at vi med det trenger å sette eksotiske merkelapper på dem.

Det vi burde bry oss om, etter min mening, er mye viktigere enn merkelappene, og redselen for det eksotiske.

Viktigere enn merkelapp
Det vi burde bry oss om, etter min mening, er mye viktigere enn merkelappene, og redselen for det eksotiske. Vi må løfte blikket. La oss snakke om hvordan musikk fra hele verden skaper fellesskap, uavhengig av geografisk og religiøs tilknytning, uavhengig av språk og nasjonalitet. Når musikk deles av mennesker med ulik kulturell bakgrunn, forstår vi hverandre bedre.
Å fremme disse verdiene, å snakke om dette arbeidet, om flerkulturaliteten, om røttene våre, er like viktig i dag som for 30 år siden. Mangfoldsarbeidet burde stå som topp prioritet på enhver politisk agenda. For kulturaktørene, for de statlige forvalterne burde dette arbeidet være en kontinuerlig satsning. Aldri før har forståelsen for migrasjon, mangfold og bevegelse vært viktigere enn i dag, uansett musikalsk merkelapp. Så, om vi kaller det flerkultur, ja så er det fordi det er flerkultur.
La oss forsvare globale kulturelle rettigheter og mangfold. Forsvare det i offentligheten, særlig nå, i disse dager, da mangfoldigheten trues av frykt, intoleranse og ignorans.  Vi bør heve debatten opp på et mer overordnet nivå, der vi ikke henger oss opp i redselen for å fremstå som eksotiske. Musikere må selv definere hvem de er, hva de står for, hvor de kommer fra om de vil. Institusjonene, må arbeide for å fremme mangfoldet, og imøtekomme musikernes ønske om hvordan de skal presenteres. Flerkulturalitet er en berikelse, det å ha røtter mange steder er ikke så eksotisk lenger at det trenger å merkes med merkelapper. Det er så mange av oss som er flerkulturelle, vi er flertallet.
Kjære Rikskonsertene; kan dere ikke heller verne om og hylle deres satsning på flerkulturalitet. Vær stolt av de flerkulturelle broene som ble bygget av utøvere som Raymond Sereba og andre for 30 år siden, rop det ut, uten Raymond ingen Nico. Uten tradisjon, ingen modernitet. Uten fortiden, ingen fremtid.
Alexandra Archetti Stølen er festivalsjef i Oslo World Music Festival