Norske SKRUK og gassiske LOVA møttes til konsert under Olavsfest i Trondheim. Men var det et fruktbart møte som gjorde de to korene bedre?

Korene SKRUK fra Norge og LOVA fra Madagaskar under konserten i Vår Frue Kirke under Olavsfestdagene i Trondheim 30. juli i år, © Gerd Stiberg/Olavsfest

Sunnmøre kristelige ungdomskor, SKRUK, feirer snart femti år, og er ikke et typisk ungdomskor. Av de femti medlemmene er de fleste eldre enn koret, og dirigent Per Oddvar Hildre har vært med siden starten. Til Trondheim og Olavsfest kom de sammen med det gassiske militærkoret LOVA, som består av fjorten menn og to kvinner. Likevel – og spesielt om vi ser bort fra innledningssalmene – var det mer koral kraft i koret på seksten stemmer. Som begeistret (forhenværende amatør) og konsument av kormusikk var jeg svært nysgjerrig på hvordan komponist og dirigent ville løse dette vokalmøtet.

Chorale Militaire Lova ble stiftet av Jean Maksera Revoma på nittitallet, og er fortsatt engasjert av det gassiske forsvaret som LOVAs leder. Konsertens musikalske leder var derimot komponist Magnus Rønningen, som har lang erfaring fra Madagaskar for det Norske Misjonsselskap, og kjenner begge kor fra tidligere samarbeid.

Madagaskars militærkor, LOVA, © Gerd Stiberg/Olavsfest

Kveldens dirigenter, det vil si Hildre, Revoma og Rønningen, glødet i møte med sine kor. Men ble det et fruktbart møte? Kan man beskrive konserten som et reelt samarbeid, eller var intensjonen sterkere enn resultatet? Er det SKRUK som trenger et mer virilt kor for å løfte tempoet og holde på aktualiteten?

I programmet kunne vi lese at SKRUK gjennom de 46 årene koret har eksistert har vært en «grensesprengende plogspiss innenfor norsk kormusikk». Derfor hadde jeg skikkelig høye forventninger denne kvelden. Utgivelser som Landet vi kommer fra (1997), En for alle (1995) og Stille natt (1991) har brent seg fast i minnet. Mens Landet vi kommer fra var et samarbeid mellom Per Oddvar Hildre og Erik Hillestad fra Kirkelig Kulturverksted basert på tradisjonelle melodier fra Aserbajdsjan, så kan de to andre utgivelsene beskrives som hovedsakelig norske folketoner (og tonsettingen av mine påske- og julefeiringer gjennom de siste to tiår).

SKRUKs dirigent gjennom snart femti år, Per Oddvar Hildre, © Gerd Stiberg/Olavsfest

Det som etter mitt syn fremhever SKRUK er to ting: koral presisjon samt evnen til å ta opp i seg såkalt “ikke-vestlig” musikk. Jeg vil spesielt løfte fram samarbeid med musikere fra regionen mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. Når man hører om et kristent kor med fokus på musikk fra Midt-Østen vil mange kanskje anta at det er snakk om jødisk musikk, men det er i større grad arabiske folketoner som kommer til uttrykk. Når Hildre forteller om bakgrunnen for sangen «La den brenne» er dette en fortelling om Galib Mamedov fra Aserbajdsjan. Mamedov var muslim, men skrev salmen etter at han drømte at Koranen ble blank. Dagen etter fikk han et nytestamente i gave.

Jeg får et ganske annet inntrykk når jeg forsøker å finne ut litt mer om denne tidligere muslimen på egen hånd. Mamedov er ingen hvem som helst, men studerte på musikkonservatoriet i Baku fra 1969 til 1975 da hans eksamensarbeid «Bayaties» ble fremført av det aserbajdsjanske statlige symfoniorkestret. På nittitallet kom han i kontakt med Eivind Skeie og deltok i flere samarbeidsprosjekt med SKRUK, blant annet i Landet vi kommer fra, og flyttet til Norge i 2002. Hvorfor velger Hildre å presentere ham som en anonym “muslim” istedenfor å si at Mamedov er en komponist fra Aserbajdsjan? Selv om Hildre har et sterkt evangelisk engasjement og konserten er initiert av Det Norske Misjonsselskap er det ingen grunn til å gjøre samarbeidspartnere mer eksotiske og mindre profesjonelle enn det de er. Fra SKRUK forventer jeg mye mer. Er dette ubevisst eksotisme? Som SKRUK-fan må jeg kunne være såpass kritisk i 2019.

Foruten «La den brenne» sang de også den tradisjonelle syrisk-ortodokse salmen «Oshanno» arrangert av Siyavush Karimi med norsk tekst av Hillestad som ble utgitt på Sangen fra katakombene i 2013.

SKRUK og LOVA, © Gerd Stiberg/Olavsfest

I Vår Frue kirke valgte SKRUK å innlede med et tradisjonelt syrisk-ortodoks Fadervår hvor særlig basstemmene kommer til sin rett. De minnet meg om en didgeridoo. Om man hører på innspillingen er ikke den dype vibrerende bassen like fremtredende som den var for publikum. Trondheims åpne gatekirke var et veldig godt rom for urkirkelige bønner tross dørene som sto åpne i heten. Henning Sommerros praktfulle arrangement for det urkirkelige «Fadervår» er typisk SKRUK. Derfor ble jeg overrasket over å høre kveldens urfremføringer, som var mer bedehuslignende toner signert komponistene Kirsti Dahl Johansen og Tord Gustavsen. Det klinger ok, men tradisjonelle lovsangspregede melodier evner ikke å løfte frem korets styrke. For de av oss som forbinder SKRUK med mer atypiske arrangement blir dette for kjedelig.

LOVA skaper et etterlengtet brudd når de tramper syngende inn i uniform mens den eldre dama i rullestol foran meg vinker begeistret. De stemmer i herlig presist med både stemme, stampende kraft og artikulert kroppsspråk. LOVA bruker ikke bare vokal, men tunge, føtter og hender som rytmeinstrument. Med LOVA kom kroppen, bevegelsen – og den første applausen.

Med LOVA kom kroppen, bevegelsen – og den første applausen.

I de svært ulike bønneformene smelter de to korene sammen. Man kan nesten høre at SKRUK kommer fra et kjølig land, mens LOVA brenner. LOVA kommer som et utbrudd og synger med ansiktet knyttet i bønn og armene i kors over brystet, mens SKRUK holder notebøkene framfor seg. Kontrasten er slående, og blir noen ganger et upresist brudd, men er samtidig konsertens store styrke.

Det gassiske militærkoret LOVA, © Gerd Stiberg/Olavsfest

Årets Olavsfest hadde “forvandling” som tema, noe som faktisk ble grundig behandlet i programmet. Det som jeg likevel ikke helt klarer å glemme er ubehaget når tre høye solister fra SKRUK ble stående foran LOVA – og synge groovy gospelaktig. Det blir litt vel kleint. På nettopp dette nummeret, som var et av de få hvor begge kor deltok, hadde jeg forventet større grad av samarbeid. Og uansett hvem som ble valgt som solister ser det veldig uheldig ut når de høyeste står foran. Er dette bare sløvhet? LOVAs solist egnet seg mye bedre til denne sangen, og om man skulle ha med solister fra begge kor burde disse stått samlet.

Hva skjer hos publikum når det største koret både står på kortribuner og har sine skyhøye solister stående foran? Jeg så meg rundt og lurte på om det var noen andre som reagerte. Å oppleve at utøvere man har stor respekt for gjør noe så slurvete kolonialistisk er sjokkerende. Må man virkelig lese post-kolonialistisk teori for å se det? Det tror jeg ikke, dette handler om maktforhold. Når man står på en scene har man makt, og når denne scenen i tillegg defineres som kristen og evangelistisk, og som et rom for forvandling, er ansvaret enda større. En slik makt bør man være seg bevisst, og styre krystallklart unna flere hundre år med eksotisme og utnyttelse.

Jeg mener ikke at konserten var en ny form for Kongolandsby som den en million nordmenn opplevde i Frognerparken i 1914, men når vi skriver 2019 kan man ikke ha et samarbeid hvor utøvere fra Madagaskar brukes som krydder. Om man skal synge en sjanger som stammer fra amerikansk slaveri må begge kor opptre helt likestilt. Det betyr ikke at alle nødvendigvis trenger å synge like mye, og ha like mange solister, men det er mildt sagt uheldig at nettopp kvite vikinger blir stående foran et kor fra Madagaskar.

Hvorfor skal SKRUK gå inn i en kritthvit norsk wannabee-gospelgroovetradisjon når de er et av landets sterkeste ensembler innen vokalmøter og tradisjonstolkninger? LOVAs solist var kanskje ikke av akkurat det kaliber man ønsket seg her, men hvorfor inkludere denne sjangeren i et slikt samarbeid? At mange norske solister i kristne kor fryktelig gjerne vil synge groovy gospel er ikke et verdensproblem, men akkurat denne kvelden, og spesielt med temaet «forvandling», passet det ikke inn. SKRUK er best når de holder seg til folketoner i moll og samarbeid med musikere fra Øst-Europa og Midt-Østen. Så kan de blendakvite solistene i østlandets gospelkor synge på slik vi forventer at de gjør.

SKRUK og LOVA, © Gerd Stiberg/Olavsfest

SKRUK briljerer med arameiske og syriske toner mens LOVA presterer en sjelden koral kraft. Jeg kunne likevel tenkt meg at de øvde enda litt mer før de opptrådte sammen. Jeg tviler ikke på at det var krevende å øve inn det de valgte, men kanskje man heller burde hatt en litt kortere konsert for at opplevelsen skulle bli enda strammere? Fylt av LOVAs fenomenale perkusjonistiske stemmebruk og SKRUKs urkirkelige basstemmer var jeg full av lovord rett etter konserten, men frustrasjonen vokste da jeg lyttet til den nye plata som ble lansert noen dager senere. Foruten det tradisjonelle sjangervalget – hvor det nesten kjennes som sløsing med ressurser at nettopp SKRUK skal synge så forutsigbare og kjedelige arrangement – så er det dette med samarbeidet, da. Bortsett fra store kontraster og veksling i korenes energinivå og stil – gjorde de hverandre bedre?

 

Maria Veie Sandvik anmeldte konserten for Adresseavisen umiddelbart etter konserten med SKRUK og LOVA under Olavsfest 30. juli i år. Hennes tekst her på Ballade.no vurderer imidlertid konserten, samarbeidet og kortradisjoner i et større bilde, både musikkfaglig og -historisk, og i en essayistisk stil. Denne teksten skiller seg derfor fra anmelderformatet konserten ble vurdert etter i Adresseavisen.

Publisert:

Del: